Signac P. "Impressionists and Revolultionaries"

Fra hf.ifikk.norskbilledkunst
Hopp til: navigasjon, søk

Innledning

Paul Signac (1863-1935) har skrevet denne artikkelen som ble publisert i La Révolte,13-19 juni 1891. Artikkelen var opprinnelig skrevet av en anonym bidragsyter en såkalt venn av impresjonismen i et tidsskrift som ble omtalt som kommunistisk-anarkistisk. Signac var  medlem av en gruppe malere som samlet seg rundt George Seurat (1859-1891) i midten av 1880 årene. Disse franske kunstnere var viktige bidragsytere til utviklingen av pointillismen. Flere av medlemmene i gruppen eksperimenterte med en utradisjonell maleteknikk med motiver som prøvde å vise den moderne verden der det ikke eksisterte noe sosialt hierarki. Dette var i samsvar med det anarkistiske synet på virkeligheten de hadde den gangen.

Sammendrag

Utstillingen til uavhengige kunstnere som inkluderer de impresjonistiske kunstnere hadde som mål å holde årlige utstillinger av avantgarde kunstnere og være åpen for alle som ønsket å vise arbeidet sitt. Utstillingen i 1891 viser kunst som tydelig provoserer folket og spesielt proletarene. Noen av utbryterne maler en type vulgaritet man tidligere ikke har sett. Valg av motiv hos impresjonistene viser en tendens mot det revolusjonære og viser både en voldsom ondskap men også en noe reservert sympati for samfunnet. Male teknisk ser man en innovasjon, en mer logisk og vitenskapelig fremstilling av form og farger. 

De er trofaste mot sin kunstneriske ide og lar ikke kritikerne overstyre deres arbeid. Signac skriver at impresjonistene ble utvist fra kunstmarkedet slik de revolusjonære innbyggerne ble det fra samfunnet. Men de som var positive til å fjerne fordommer burde heller gitt de sin applaus. Saignac viser til moderne litteratur og dens ubevisste sosiale karakter. Visse noveller av for eksempel Flaubert, Goncourt brødrene og Zola ble skrevet på basis av levd erfaring og har tjent den revolusjonære sak langt bedre enn noveller der det politiske overstyrer det litterære. Signac viser til Germinal av Zola som psykologisk, sosialt og politisk var en banebrytende fiksjon, som beskriver et gruvesamfunn i Nord-Frankrike i 1860-årene. Innflytelsen her har vært markant og som flere ganger har fungert til fordel for proletariske krav. Et annet eksempel var L´Education sentimentale der den skeptiske og aristokratiske Flaubert beskriver juni 1848 Oppstanden og snakker om seierens ulykkelige grusomhet. Fra et revolusjonært synspunkt kan man knapt nekte for at disse arbeidene var overlegne sammenlignet med romans á thése av Georges Sand og Eugène Sue og Le Misèrable, lest av hele borgerskapet, som beskriver storstilt svindel og som styrket det Jean Valjean oppsummerer her: 

1.    skynd deg å tjene formuen din

2.    spekulere i andres arbeid

3.    når man bare har for mye penger og er lei av  sensuell nytelse bør man oppsøke asyl og sykehus (refererer til Bouciacut, Chauchard, Pruvot & co. ).

I boken leser vi også om tåpelige ungdommer som mente at Revolusjonen i 1789 oppstod fordi deres fedre ønsket å kjøpe nasjonale varer. Da opprøret kom meldte de seg ikke inn i den revolusjonære hæren, men var kun opptatt av det glade liv.  

Med blikket vendt fra litteraturen til kunsten finner vi en lignende kunststil. Millet var fullstendig oppslukt av å male fransk bondekultur, en kunstner mellom romantikken og realismen. Han viste sosiale tendenser mye tydeligere i bildene sine sammenlignet med de filosofiske maleriene av Courbet.

På Expositon Naionale des Beaux-Arts vises Meissonnier The Barricade (1848). Her ser vi de forferdelige sosiale forhold som ble skapt av borgerskapet i løpet av det siste århundre. Opprøret er blitt avlyst, i en avsidesliggende gate ser vi lemlestede kropper. Meissonnier var fra borgerklassen og hatet sosialistene så derfor bannlyste han Courbet fra den offisielle Salongen fordi han hadde deltatt i opprøret 18. mars.

Det ville derfor være en feil, en feil som den mest opplyste revolusjonære som Proudhon falt i - å systematisk kreve en presis sosialistisk tendens i kunsten. Denne tendensen var sterkere og mer synlig for estetikere. Man aner en revolusjonær tendens og de maler det de ser slik de føler det. De viser ofte gamle bygninger med markspiste sprekker som i en forlatt katedral. 

På Exposition des Indépendants viste impresjonistene den nye male teknikken og man så bilder av arbeiderklasse boligene i Saint-Quen og Montrouge. Man så en enkel virkelighet, for eksempel en smed ved glødelampen i smia og en sterk følelse av fornedrelse. I tillegg aner vi den sosiale prosessen som pågår om arbeiderne og kapitalens makt. Slike motiver utløser en mere oppriktig følelse av rettferdighet og mere fruktbare tanker enn en melodramatisk komposisjon som viser en Familie Fallen on Hard Times. Alt dette var malt på en bakgrunn av Opéra Comiqueeller, de enorme dekorasjoner som var beregnet for rådhuset og andre offentlige bygninger. Her har kunstnere malt episoder fra krig og beleiring og det harde arbeidet i fabrikkene på oppdrag av mennesker som ikke bryr seg om republikken. 

Signac skriver at derfor vil kun impresjonistiske malere som har en teknikk som er et samarbeid med de gamle rutinene fortjene sympati fra de som er positive til  nedbrytningen av eldgamle fordommer. Han gjør et unntak for symbol-impresjonistene, og sier at kunst er en sak om å søke fremtiden i all sin bredde istedenfor å grave opp fortidens legender. Før eller senere vil  kunstnere og opprørere bli forent i den samme bevegelse av rettferdighet. 

Sluttkommentar: lesere av La Révolte som har besøkt Exposition the Champ de Mars vil bli overrasket av å ikke finne arbeider av Meunier, den mektige proletar skulptør.  Hans verk  bekrefter testene som er blitt argumentert for her. Signac beundret Meunier, som ikke bare var en stor kunstner men som også hadde en oppløftet sjel. 

Konklusjon

Som teksten over indikerer så synes det som at Paul Signac støttet både anarkistiske og kommunistiske retninger og at hans politiske engasjement påvirket hans kunstneriske ideer. 

I bildene som omhandler anarki ser vi en type opprør enten direkte elle indirekte gjennom scener med mye elendighet. Vi ser etterhvert en tendens mot drømmen om lykke og velvære, til menneskenes lek og arbeid i en tid med generell harmoni.  Dette kommer også til uttrykk i det han skriver om at kunstnere og opprørere vil bli forent i den samme bevegelse av rettferdighet før eller senere. Man bør søke fremtiden i all sin bredde istedenfor å grave opp fortidens legender.

Litteratur

Charles Harrison, Paul Wood and Jason Gaiger. Art in theory 1815-1900, An Anthology of Changing Ideas. 1998 Blackwell Publishing Ltd. 795-798.