Simmel, G. "The Metropolis and Mental Life" 1

Georg Simmel (1858-1918) publiserte essayet "The Metropolis and Mental Life" i 1903 som Die Grosstädte und das Geistesleben. Simmel kan sees som det akselererende samfunnets første teoretiker. Oversettelsen til engelsk bruker metropolis (fra gresk) som vi forstår som en by av signifikant størrelsesmessig og økonomisk betydning i forhold til folketall og dynamikk. Storbyen virker på menneskene med en intens, massiv og uavbrutt strøm av stimuli og inntrykk som står i sterk kontrast til småbyliv og livet på landsbygda, som har en jevnere og langsommere rytme. Gjennom de foregående århundreder hadde det vært en bevissthet om både trang til individuell frihet og at det er umulig for mennesket å stå alene, det må være del av et hele. Det får psykologiske konsekvenser når disse ulike behovene møtes i storbylivet. Etter 1900 var Europa preget av angst og uro i forbindelse med første verdenskrig, og deretter fascismens fremvekst på 1930-tallet.

Edvard Munch, Aften på Karl Johan, 1892. Olje på lerret, 85 x 121 cm. Foto: Dag Fosse/KODE

Innledning

Filosof og sosiolog Georg Simmel (1858-1918) betrakter i essayet The Metropolis and Mental Life enkeltindividets anstrengelser for å bevare uavhengighet og individualitet i møte med makt, historisk arv/tradisjon og teknikk, som en moderne form for overlevelseskamp ekvivalent med det primitive menneskets kamp for å overleve i naturen. En streben hos individer etter uavhengighet, og motstand mot å bli oppslukt og usynliggjort, erkjennes fra 1700-tallets opplysningstid, via det kapitalistiske arbeidsmarkedets arbeidsdeling og spesialisering, i Nietzsches tenkning, og det er en sosial struktur som også sosialismen forholder seg til. Simmel ser dyptgående problemer oppstått i det moderne liv, og flytter det inn i sin samtidskontekst der individet møter storbyen – Metropolis – og undersøker tilpasninger personligheten gjør overfor utenforstående samfunnskrefter.

Storbyen og enkeltindividet

Den intense psykiske stimulansen i storbyen krever mer energi og et høyere bevissthetsnivå enn det mennesker på et mindre sted med langsommere og mer forutsigbar rytme kan håndtere med stort sett bare vaner og følelser. Storbymennesket løser dette ved å reagere rasjonelt, intellektuelt, fornuftsmessig og kalkulerende i stedet for dypere følelsesmessig, som vil være altfor krevende. Dette har sin komplementære parallell i storbyens økonomiske liv der alt reduseres til bytteverdier eller kan kvantifiseres, og upersonligheten blir strukturell. Samtidig legger menneskene seg til en blasert innstiling og uttrykk, de fremtrer som om alt er likegyldig eller meningsløst, ingenting kan gjøre inntrykk på dem eller imponere dem. Dette bunner i at det ikke lenger er mulig å reagere på stimuli med tilstrekkelig energi. Dette er en overlevelsesmekanisme, men den ender i en nedvurdering av den objektive verden som uvegerlig trekker ned personligheten videre til en følelse av ikke å være verd noe. Menneskene distanserer seg, og signaliserer avvisning slik at de ikke engang nødvendigvis kjenner igjen naboene, men det sikrer dem en individuell og personlig frihet fra sosiale bånd og sosial kontroll. Det er likevel ingen garanti for at denne friheten gir personlig opplevelse av lykke.

Det blaserte storbymennesket kan i noen grad sammenlignes med Walter Benjamins (1892-1940) flâneur, men hører til i menneskemengden. Flanøren er den som forblir reservert og som observerer mengden på avstand, men som også til en viss grad er blasert. Benjamins arbeid med den moderne storbyen har mye felles med Simmels.

Edvard Munch, Aften på Karl Johan (1892)

[..] Folk der passerte forbi så så fremmede og rare ud og han syntes de så så på ham – stirrede på ham – alle disse ansigter – bleke i aftenlyset.

Edvard Munch (1863-1944) beskrev i dagboken sin et angstanfall som ble motivet for maleriet Aften på Karl Johan (1892). Han hadde vandret hvileløst med stadig dårligere tanker om seg selv, og endt opp i en tilstand der han opplevde at byens støy forflyttet seg og synsinntrykkene av alle de møtende menneskene ble så overveldende at de ble til en skremmende masse som gjorde ham ustø. Han ble ennå mer skremt ved tanken på at menneskene kom til å stoppe og stimle sammen rundt ham dersom han falt. Han reddet seg ved å fokusere på et fast punkt som var et vindu med gjenskinn av solnedgangen. Bildet er marerittlignende og truende, og med bakgrunn i Simmels essay er denne gatescenen opplysende for flere aspekter enn Munchs personlige angstplager. Bare det å reagere emosjonelt, eller å uttrykke reaksjonen ekspressivt, i stedet for rasjonelt (som naturligvis ikke ville ført til at Munch malte bildet), var et avvik fra Simmels oppfatning av storbymentaliteten. Det er antatt at den enslige figuren med flosshatt som er på vei i motsatt retning av menneskemengden er Munch selv. Mengden er fremstilt som en kompakt blokk som kan være symbol for massepsykologien hos borgerskapet. Gunnar Danbolt har tatt opp temaet ‘kunst som uttrykk for fremmedgjøring’. Han bruker kunsten til Vincent van Gogh, Paul Gauguin og Edvard Munch som eksempler, der Munch på mange måter forener van Goghs ekspresjonisme og Gauguins syntetisme og symbolisme. Etter arbeidet med Det syke barn (1885/86) hadde Munch erfart at han kunne få frem sin egenopplevde stemning og inntrykk. Han skjønte også at dette krevde bruk av forenkling og deformering av det virkelige for slik å forsterke uttrykket, og signalisere at det handlet om følelser. Vi ser dette i Aften på Karl Johan som var et bilde på en sjelelig tilstand i den ytre verden som her er byen.

'Byen' som tema i kunsten etter 1900

Olav Strømme. Byen (1937) Blandet teknikk på trefiberplate, 36 x 79 cm. BONO/Nasjonalmuseet. Foto: Jacques Lathion.

Munch malte Aften på Karl Johan forut for Simmels undersøkelser av storbyens innvirkning på menneskene, men byen som tema i kunsten, ensomhet og utenforskap fortsetter inn i det nye århundredet. Vi kan tenke oss Munch både som en flanør som observerer, kunstneren som går mot strømmen, og som et enkeltindivid i møte med en blasert borgerlig menneskemengde. Å spasere og flanere på denne måten forutsatte et overskudd av fritid som arbeiderklassen neppe hadde. Det er foreslått at temaet for Olav Strømmes (1909-1978) Byen (1937) kan ha et slektsskap med Munchs kunst. Byen er fremstilt som en forsteinet murstruktur, badet i det kalde lyset fra en hvit måne. Bildet kan sees som et symbol på en sivilisasjon som bærer undergangen i seg, eller i alle fall et fremmed sted, gjennom månelysets effekt. Husrekken kan oppfattes som et festningsverk som sperrer ute, eller stenger inne. Byen kan også sees en dystopisk fremstilling der enkeltmennesket forsvinner, og ved bruken av små speilbiter i verket fragmenteres også betrakteren som nærmer seg det. Byen, det moderne samfunnet og samfunnets skyggesider finner vi igjen i tendenskunsten. Vi kan trekke frem Reidar Aulie (1904-1977) blant flere. En tid hadde Aulie Christian Krohg som lærer, og fikk rådet 'tegn tiden'. Aulies bilde Tendens (1931) viser et urbant havneområde, en menneskemengde med røde flagg, og en politisk agitator.

Litteratur

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie : Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. 3. utg. Oslo: Samlaget, 2009.

Eggum, Arne: Edvard Munch : livsfrisen fra maleri til grafikk. Oslo: Stenersen, 1990

Gjessing, Steinar. "S.v. Olav Strømme". Norsk kunstnerleksikon online.

Hølaas, Odd. ‘Reidar Aulie’. Ord och Bild, 56:e årg. 1947.

Langaard, Ingrid. Edvard Munch : Modningsår. En studie i tidlig ekspresjonisme og symbolisme. Oslo : Gyldendal, 1960

Leach, Neil (ed.): Rethinking Architecture. A reader in cultural theory. Routledge, 1997.

Nergaard, Trygve. "Maleriet i mellomkrigstiden" i Berg, Knut. Norges kunsthistorie. 6: Mellomkrigstid. Oslo : Gyldendal, 1983

Simmel, Georg. "The Metropolis and Mental Life" i Harrison, Charles & Paul Wood eds. 2003. Art in theory 1900-2000. An anthology of changing ideas. Oxford: Blackwell Publishing, 2003.

Toft-Eriksen, Lars. God natt da du… Surrealisme i norsk kunst 1930-2010. Oslo: Stenersenmuseet, 2010.

---