Simmel, G. "The Metropolis and Mental Life" 3

Georg Simmel (født i Berlin 1. Mars 1858, død 26. September 1918) var en tysk sosiolog og Ausserordentlicher Professor ved Universitetet i Berlin. Simmel arbeidet i all hovedsak på feltene innenfor sosiologi, sosial psykologi, filosofi og filosofihistorie, og underviste i blant annet Kant, Nietzsche og Darwin. I 1881 skrev han sin doktorgrad om Kant og ble først i 1901 utnevnt til Ausserordentlicher Professor av akademiet etter å ha vært en godt likt universitetsforeleser i flere år.

Simmel var en dedikert skribent og gav oppigjennom sitt liv også ut i alt seks bøker og flere titalls artikler. Flere av hans store arbeider omhandlet temaer på områdene etikk, kulturell kritikk og sosiologi. Hans sosiologiske hovedverk ble publisert i 1908 under navnet “Sociology: Investigations on the Forms of Sociation”.

Modernismen og det urbane mennesket

I sin artikkel The Metropolis and Mental Life, originalt publisert under navnet Die Grossstädte und das Geistesleben, diskuterer Simmel hvordan den økende urbane livsstilen spiller inn på menneskets psyke og mentale tilstand. Det nittende århundret hadde gitt menneskeheten en økt framdrift i teknologisk utvikling. Simmel påpeker hvordan den stadig mer moderniserte verden fører mennesket vekk fra den primitive kampen for overlevelse mot et mer komplekst samfunn preget av et behov for spesialisering på ulike felt. I dette samfunnet, sier Simmel, er enhver avhengig av det helhetlige samspillet for å kunne overleve.

Videre trekker han inn den urbane verdens innvirkning på menneskepsyken. I pastorale samfunn, hevder han, oppleves ytre stimuli som en roligere flyt i et lavere tempo enn i den travle storbyen. I storbyens intensitet vil psyken måte blokkere ut mer støy enn i landlige omgivelser, hvilket gjør storbymennesket mindre tilstedeværende og vanskeligere å imponere, en effekt han kaller blasé. Den komplekse handelsstrukturen som i byen består av flere ledd mellom produsent og kjøper skaper også et distansert, kalkulerende og kynisk miljø som bidrar til en lavere grad av dyptgående og personlige relasjoner mellom mennesker enn en opplever i mindre samfunn. Denne distansen medfører også, som Simmel påpeker, til en mer reservert holdning mellom folk, noe som igjen lettere kan føre til mellommenneskelig fiendtliggjøring.

Siden mye av bylivet ikke bare handler om ren overlevelse, men om økonomisk vekst er finspikking av den nevnte spesialiseringen et betydelig element. I takt med den intellektuelle og "siviliserende" utviklingen en gjennomgår for å kunne spesialisere seg går man samtidig vekk fra det "subjektive spirituelle", som Simmel kaller det. Det er av denne grunn man gjentatte ganger i moderniserte samfunn har sett bølger og oppblomstringer av grupper som søker tilbakevending til det opprinnelige og spirituelle ved tilværelsen.

Edvard Munch - Skrik (1892-93)

Et av de tydeligste eksemplene på hvordan problemet rundt den moderne verden og det urbane liv utarter seg på den kunstneriske scenen i Norge finner vi hos Edvard Munch (1863-1944). Munch var blant kunstnere som søkte etter å diagnostisere den utilpasshet sjelelivet opplevde i den moderne verden, hvilket han begynte med fra slutten av 1800-tallet. Hans ekspresjonistiske formspråk løfter maleriene hans inn i den subjektive verden som en motvekt til de tidligere rådende realistiske tendensene en hadde sett hos blant annet Christian Krohg. Munchs Skrik (1892-93) illustrerer den psykiske angsten og fremmedgjøringen kunstneren opplevde i tilknytning til den moderne tilværelsen. Her tar omgivelsene farge av sjelelivets utilpasshet slik at alt får en skremmende uvirkelighetsfølelse. Slik skildrer Munch en bevissthet rundt splittelsen mellom det naturnære tilknyttet det tradisjonelle livet og den moderne verden der mennesket ikke lenger er bevist sin hensikt og mangler dypere mening. Formspråkets klare linjer til nyromantikken peker i retning av et likt mentalt driv mot det indre og naturlige, men motivet "malplasseres" i den urbane verden og tar derfor en ubehagelig vending inn i angst og fremmedfølelse.

Nyromantikken som motreaksjon

Gunnar Danbolt beskriver i Norsk Kunsthistorie (2009) en splittelse blant kunstnere i møtet med det moderne. På den ene siden har man den som går inn i elendigheten og søker å skildre den fra innsiden, her iblant Munch, mens det på motstående side var en betydelig garde som søkte seg vekk fra modernismen og inn i det tradisjonelle og meningsbærende livet man dypt inne lengtet etter. Blant disse var kunstnere, forfattere, musikere, med mer. Nikolai Astrup (1880-1929) var en av Norges senere Nyromantikere og ble kjent for sine romantiske skildringer av pastorale motiver av sin hjembygd på Jølster. Hans motiver beskriver det rolige landslivet og en langt mer tradisjonell tilværelse. Ettersom nyromantikken trekker linjer tilbake til den tidligere romantikken vil det også herske et ønske om tilbakevending til det nasjonale. Slik Simmel beskrev motreaksjoner på modernismen kan en også tolke nyromantikken som en kulturell bølge hvor en tilbakevending mot det mer åndelige sjelelivet var etterlengtet.

Litteratur

Danbolt, G., Norsk Kunsthistorie 3. utg., Oslo: Det Norske Samlaget, 2009

Geser, H., Roth, M., Zapata, M., "Georg Simmel: Biographic Information", Sociology in Switzerland, URL: https://www.socio.ch/sim/bio.htm [hentet: 13.04.2021]

Simmel, G., "The Metropolis and Mental Life" i Art in Theory 1900-2000, redigert av Harrison, C., Wood, P., Oxford: Blackwell Publishing, 2003

Svendsen, L., F., H., s.v. "Georg Simmel" i Store Norske Leksikon (2018) URL: https://snl.no/Georg_Simmel [hentet: 13.04.2021]