Sjåstad, Ø. "Absorbert og teatralt i Christian Krohgs og Edvard Munchs kunst" 1
Introduksjon
Øystein Sjåstad har en doktorgrad i kunsthistorie fra Universitetet i Oslo, med avhandlingen "The Tache is a Sign of Nineteenth-Century Painting". Han har mottatt Munchstipendet i 2008.
"Absorbert og teatralt i Christian Krohgs og Edvard Munchs kunst" er et essay som tar i bruk kunstteoretikeren Michael Frieds definisjoner av begrepene "absorbert" og "teatralt". Hovedtema i essayet omhandler hvordan Christian Krogh og Edvard Munch bruker disse strategiene i sin kunst, og forskjellene på utførelsen deres.
Absorbert og teatralt
I starten av essayet blir det redegjort for de sentrale begrepene. Begrepene "absorbert" og "teatralt" dreier seg om figurene i et bilde, nærmere hvilke tilstander disse figurene innehar. Bilder med en "absorptiv natur" er bilder der figurene er absorbert i hva de selv gjør, hva de tenker, føler, eller hører. De er oppslukt og opptatt med noe. Mange av realismens bilder av sovende, lesende, eller syende mennesker viser denne type aktivitet. Karakterene uttrykker en absorptiv tilstand, som blir forsterket jo mer bevisstløse de er, eller jo mer de glemmer seg selv. Et bra eksempel på sik tilstand er en sovende karakter, som er fullstendig ubevisst, og har glemt seg selv og alle rundt seg. Bilder med absorptiv natur er mer realistiske, fordi de virker lite iscenesatte og mer tilfeldige. De har også et modernistisk trekk ved seg fordi elementene i bildet handler om seg selv, de viser ikke noe oppmerksomhet til betrakteren, men er heller oppslukt i sin egen verden. Noen bilder med absorptiv natur som blir nevnt i teksten er Christian Kroghs Opplesning i Atelieret (ant. 1890), Fotografiet. Oda Krogh (1884), Kampen for tilværelsen (1888-1889), og Sovende mann III (1882).
Karakterene i et teatralt bilde derimot, er klare over at de blir sett på, og det kan se ut som om de spiller skuespill. Det kan virke kunstig, med mindre man bruker det absorptive som en strategi for å få skuespillet på lerretet til å virke overbevisende. Et maleri som har fått kritikk for å være for teatralsk er Christian Kroghs Albertine i politilegens venteværelse (1885-1886). Jens Thiis og Hans Jæger mente det ble for oppstilt. Den fremste kvinnen på bilde bryter med det absorberte ved å rette sitt blikk direkte på betrakteren.
I følge Michael Fried har Eduoard Manet utviklet en paradoksal holdning til absorpsjon som ikke trenger å inneholde en lukket komposisjon. Slik som i hans Le Dèjeuner sur l'herbe (1863), der karakterene har en frontal vending mot betrakteren, klarer han likevel å unngå det teatrale, fordi karakterene ikke er teatralsk uttrykksfulle. Man kan tolke mange av bildene hans som absorberte eller teatrale, avhengig av hvordan man tolker ansiktsuttrykkene til de frontale karakterene, som ofte er ikke-kommuniserende, tause, forvirrete og gåtefulle. Fried mener at Manet prøver å skape bilder som både nekter for, og aksepterer at det finnes en betrakter.
Christian Krogh og Edvard Munch
Andre del av essayet fordyper seg i forholdet mellom det absorberte og teatrale i Christian Krogh og Edvard Munch sin kunst. Sjåstad argumenterer for at interessen for forholdet mellom det absorberte og det teatrale er et aspekt disse to kunstnerne har til felles. Det er også mulig at det var noe som interesserte Munch ved Kroghs kunst. Et eksempel Sjåstad trekker frem, er deres ulik fremstilling av et sykt barn. Mens Kroghs karakter er frontal og det ikke-teatralske blikket er rettet mot betrakteren, er Munchs karakter i en absorbert komposisjon, uoppmerksom på betrakteren, som blir stående på utsiden.
Tidlig i 1880-årene lagde Edvard Munch verk som fremstår som typisk absorberte, av mennesker som er opptatt med det de driver med, slik som for eks. Jente som tenner en ovn (1883). Utover på 1890-tallet, bli maleriene hans mer dramatiske. De har ikke det ikke-påtrengende som finnes i realismen, som i Kroghs verk. Et eksempel som blir trukket frem er Munchs Dagen derpå (1894-95), der den sovende kvinnen virker poserende og bevisst over seg selv. Munch velger ofte å være ganske ekstrem i valg av komposisjoner, slik at de fremstår teatrale. En annen ting som blir typisk for kunsten hans og forholdet til det absorberte og teatrale, er bruken av frontale figurer, og en kombinasjon av en tydelig absorbert gruppe og en frontal karakter. Enkeltkarakterer blir trukket frem i bildet. Slik som i Spillere i Monte Carlo (1892) der det er en absorbert gruppe mennesker i bakgrunnen, og en karakter i forgrunnen som er vendt mot betrakteren, uten en spesiell grunn. Kunsthistorikeren Kirk Varnedoe menet at Munchs kunst blir påvirket av Gustave Caillebotte gjennom Krogh, for eksempel i gatebildene. Forskjellen er at Munch bruker frontale karakterer i gatebildene sine. Krogh har også laget lignende gatebilder, der noen karakterer er frontale, men likevel ser de ikke på betrakteren, noe som bekrefter deres absorptive karakter. Varnedoe mener også at Krohgs Albertine-maleri var avgjørende for utviklingen av Munchs komposisjonsmetode, med den frontale og teatrale kvinnen i forgrunnen.
Sjåstad argumenterer for at denne bruken av frontalitet som skapet en form for teatereffekt er en reaksjon mot realismens absorptivitet. Edvard Munch fryktet ikke det teatrale, og var ikke redd for å henvende seg direkte mot betrakteren. Både Christian Krohg og Edvard Munch utforsket forholdet mellom det absorptive og teatrale, og de har gjort det på ulike måter. De har malt flere samme motiver med med ulik menge av realisme, det absorberte og teatrale, og ulike måter å nå betrakteren på.
Litteratur
Sjåstad, Øystein, "Absorbert og teatralt i Christian Kroghs og Edvard Munchs kunst", i Kunst og kultur, 03/2010
