Sjåstad, Ø. "Christian Krohgs maleklatt: Tache som motiv i modernismen" 2

Fra hf.ifikk.norskbilledkunst
Hopp til: navigasjon, søk

Øystein Sjåstads tekst Christian Krohgs maleklatt: Tache som motiv i modernismen beskrives innledningsvis som et forsøk på å forstå hvordan maleklatten (Tache) ble brukt i modernismen, ikke bare i maleriet, men også innen litteraturen og kunstkritikken.[1]

Sammendrag

Historie

Tekstens hoveddel begynner med det som kan forstås som en beskrivelse av klattens historie. Denne historien, som ikke stedfestes med en eksakt begynnelse, blir i Sjåstads tekst nærmest fortalt som en videreutvikling av et billedelement kjent fra tekster av både Leonardo og Piero de Cosimo. Den nevnte videreforedlingen forklares som en individualisering av klatten som et selvstendig motiv, til froskjell fra dens tidligere funksjon kun som en tilfeldig inspirasjonnkilde. Her trekkes A Method of Assisting the Invention of Drawing Original Compositions of Landscape fra 1785 av landskapsmaleren Alexander Cozens frem. I løpet av modernismen som periode viste det seg dessuten at den tilfeldige flekken skulle utvikles og til dels erstattes av en mer kontrollert point, blant annet kjent fra Georges Seurats pointilistiske motiver. Likevel var det ikke slik at man forlot den tilfeldige flekken fullstendig, men at hver kunster på mange måter utviklet sin egen måte å bruke den på, med ulik grad av tilfeldighet.

Tache i maleriet, kritikken og litteraturen

Enkelte sider ved den tilfeldige flekken trekkes frem som svært godt passende med ulike modernistiske grunnprinsipper, som for eksempel korelasjonen mellom en Tache og oppfattelsen av fart. Farten, og dermed også tachen signaliserte et moderne og fartsfylt samfunn i konstant utvikling, ideer som står i samsvar med Baudelaires flaneur-figur. Videre beskrives også flekken som en konsekvent oppbryter av den mimetiske tradisjon som de konservative, akademiske kunstnerne sverget til.

Litteraturen som scene for flekken blir også fremhevet i de videre avsnittene, der sitater fra Krohgs roman Albertine fremkommer. Disse utdragene inneholder alle ordet «flekk» og beviser dermed at ordet ble brukt i litteraturen såfremt som i billedkunsten. Denne bruken «maler» landskapet og omgivelsene rundt fortellingens handling og skaper dermed et fargerikt narrativ. Likevel er flekken i dens litterære betydning ikke like ensbetydende med det moderne som det den maleriske var. For der den maleriske stadfester et brudd med den mimetiske tradisjon, har den littedrære flekken alltid en viss mimetisk forankring, da den fremstår som et ikon som ikke kan forstår uten hjelp fra resten av ordene i setningen. Altså vil den ikke kunne forstås som et selvstenidg element har svært lite betydning rent tekninsk. Dermed beskriver Sjåstad den litterære tache som en skifter «totalt avhengig av konstekst for å bli forstått[...]»

Den avsluttende delen av teksten behandler kun den maleriske flekken og dens plass i motivet, både som en viktig detalj i et motiv og som en egen malerteknikk. Spesielt viktig er et lengre sitat fra en hendelse der Krohg hadde bedt Nils Hansteen om råd til et bilde. Utdraget tydeliggjør på mange måter en fremgangsmåte for bruken av den tilfeldige flekken og hvordan en til en viss grad også skulle kunne kontrollere den for å få til en ønsket effekt, i denne sammenheng knyttet til ville bølger på havet. Havmotivet var forøvrig populært blant «klattemalerne», da det kunne abstraheres etter eget ønske og dessuten også heller ikke hadde en bestemt farge.

Det representerende og presenterende

Men, Sjåstad presenterer videre en problemstilling omhandlende enten-ekller-innstillingen melllom abstrakt og figurativ kunst. Her bringes semiotikken inn som en måte å forstå dette forholdet på, gjennom en oppdeling av bildets representerendeog presenterende nivå. Det representerende laget knyttes til det maleriets motiv forsøker å fremstille, og blir dermed å forstå som et ikon, nevnt tidligere i teksten. VIdere er det presenterendenivået «[...] bildets fysiske væren[...]», altså tachene. Dette væren kan forstås, hevder Sjåstad, som indeks. Gjennom disse begrepene kan en forsøke å forstå hvordan den moderne kunsten mot slutten av 1800-tallet ikke er abstrakt eller figurativ, men et vesen eksisterende på grensen mellom de to. For dersom en ser maleriet på langt hold, vil de presenterende elementene opptre i en union, og det vil være mulig å forstå bildets motiv og dets figurative innhold. Går man derimot nærmere maleriets fysiske væren, vil en ikke lenger kunne forstå riktig godt hva motivet er, og dermed vil man sitte igjen med et abstrakt inntrykk der forståelsen ligger på klattene som selvstendige enheter. Dermed bevises det altså at maleriet kan være både abstrakt og figurativt. Ved forekomsten av en Tache i maleriet kan en dermed tolke det enten som en representasjon av formen den etterligner, eller rett og slett som det den faktisk er; en tilfeldig plassert klatt.

Litteratur

  1. Sjåstad, Øyvind «Cristian Krohgs maleklatt: Tache som motiv i modernismen» Kunst og Kultur 2009, (2003): 174-183.https://www.idunn.no/kk/2009/03/art05