Tolstoy, L. "What is art?"

Leo Tolstoy (1828-1910) from What is art?

Introduksjon

Utdragene fra teksten What is art? som presenteres i Art in Theory: 1815-1900 ble først publisert i 1898. Leo Tolstoy drøfter her om hva kunst er og hva dens funksjon er. Han forsøker først å definere kunsten, før han går inn på hva som er god eller dårlig kunst.

Tolstoys definisjon av kunst og dens funksjon

Tolstoy begynner med å skrive at kunsten ikke lenger kan sees på som noe som skal gi nytelse eller være til fornøyelse, spesielt ikke dersom man ønsker å gi kunsten en korrekt definisjon. Kunsten er en betingelse for det menneskelige liv, og Tolstoy ser på kunsten som en form for samvær imellom mennesker.

Videre beskriver han kunsten som et middel for å forene menneskene. Mye på samme måte som verbal tale tillater oss å dele tanker gjennom ord, evner kunsten å dele følelsene. Han bruker empati som et eksempel på hvordan kunsten kan gjøre dette. Han grunner dette i hvordan noens følelsesmessige uttrykk kan lede til de samme følelser i noen som bevitner dette uttrykket. Tolstoy trekker frem eksempler som: en mann ler og noen som lytter vil føle seg glade, eller en mann gråter og den som hører vil også føle på sorg. Han kaller dette "to infect", å smitte noen med sine egne følelser gjennom en uttrykkelse av disse.Og det er denne empatiske evnen mennesket har til å føle det andre føler som han mener er grunnlaget for kunsten. Dog kunsten er mer enn å få noen andre til å gjespe når man selv ufrivillig gjesper, som han trekker frem. Tolstoy mener at kunsten starter ved et ønske om å få noen andre til å føle det man selv føler eller har følt på, og når man da gjør bestemte, eksterne indikasjoner for å få denne effekten. En gutt som gjenforteller en skummel opplevelse med en ulv hvor han forsøker å få lytterne til å oppleve den samme skrekken han gjorde - og som selv da gjenopplever denne frykten og dermed "smitter" sine lyttere, og får dem til å føle det han selv føler - det mener Tolstoy at er kunst. Slik er det også kunst dersom gutten aldri hadde støtt på en ulv, men fryktet den ekstremt og gjennom et ønske om å få andre til å føle det samme, finner på en historie om å ha støtt på ulven for å dele denne frykten. Å skulle smitte noen med følelser ved bruk av marmor eller et lerret fungerer på samme måte. Tolstoy mener at middelet som brukes for å smitte, ikke er av betydning. Så lenge publikum blir smittet av, det han kaller, forfatterens følelser så er det kunst. En mann som bevisst bruker eksterne signaler for å få andre til å føle det han selv har følt/føler, og at dette lykkes ved at noen smittes av disse følelser og selv opplever dem - det er hva kunst er og hva kunst gjør. Kunsten er et middel for menneskenes union, og Tolstoy ser dette som uunnværlig for utviklingen av individets og menneskehetens velvære.

Tolstoy går deretter inn på bruken av symboler og allegorier. Dette er verktøy en kunstner som lager noe for en liten gruppe mennesker, f.eks. kongen og hans hoff, ofte vil ty til. Dette er lettere enn å skape en universell kunst som vil bli forstått av alle til alle tider. Kunstneren som skaper for en liten gruppe vil bruke allegoriske midler som kun denne forsamlingen vil kjenne til, som fører til at verket vil fremstå uforståelig for de uinnvidde. Denne formen, med allusjoner og allegorier, tillater for mer å bli sagt og for de innvidde vil det finnes en slags sjarm i uklarheten i denne formen for uttrykk. Denne metoden utviklet seg til å bli betingelsen for den poetiske kunsten - den skulle være mystisk, uklar og eksklusiv. Tolstoy trekker deretter frem eksempler på denne uklarheten hos blant andre Baudelaire, Verlaine, og Mallarmé. Disse franske forfatterne understreker at obskuriteten nå er blitt et dogme - i alle former for kunst. De støtter seg på Nietzche og Wagner, og mener det er ikke nødvendig at alle skal kunne forstå kunsten. Her blir alle beskrevet som det vulgære folk, det var nok for kunstnerne å skulle vekke følelser i "the finest nurtured".

Kunsten som muggost og den dårlige vanen

For en gangs skyld henger ikke maleriet etter, i dette tilfellet er det heller slik at maleriet overgår poesien. Tolstoy trekker frem et utdrag fra det han beskriver som dagboken til en kunstamatør. I denne dagboken blir tre utstillinger nevnt: symbolistenes, impresjonistenes, og post-impresjonistenes utstilling. Forfatteren beskriver dem alle som uforståelige, og opplever det frustrerende. Disse utstillingene var i 1894 og i følge Tolstoy har disse uforståelige tendensene blitt sterkere med tiden. Her kaster Tolstoy lys på at kunsten kun nå er forståelig for en stadig minkende gruppe, at for majoriteten av mennesker er ikke lenger kunsten tilgjengelig. Han mener dette blir trukket så langt at til slutt lager kunstneren et verk som kun vil være forståelig for kunstneren selv. "I create and understand myself, and if any one does not understand me so much the worse for him."

Dette leder Tolstoy til å videre drøfte hva som blir sett på som god kunst. Han understreker at i hans tid var det bare den uforståelige kunsten som ble sett på som virkelig god. Dette mener han at blir det samme som å påstå at en bestemt matrett kan være ufattelig god, men at de fleste ikke kan spise den. Et godt eksempel på dette er en skikkelig heftig muggost. Denne osten blir likt av et fåtall mennesker, mens noe som brød er likt av de aller fleste. Altså: den "korrupterte" kunsten er likt av et fåtall mennesker, mens det som er den virkelig gode kunsten er likt av de aller fleste. Dette mener Tolstoy at kan grunnes i vane. Noen vil påstå at den elitistiske kunsten kan bli tilgjengelig til massene gjennom en anskaffelse av kunnskap. Dog de er alle uklare på nøyaktig hvordan man anskaffer seg denne, og hva denne kunnskapen egentlig er. Tolstoy er av den oppfatning at det er heller et spørsmål om vane heller enn kunnskap. Slik en mann kan venne seg til muggost, sprit og tobakk, kan han også venne seg til dårlig kunst. Og det er dette Tolstoy mener har skjedd i sin tid. Kunsteliten har vent seg til en dårlig kunst - og misforstår denne som god.

Den dårlige kunsten

Tolstoy skriver videre at den kunsten som er uforståelig, eller som ikke klarer sin oppgave om å "smitte" dens publikum med forfatterens/kunstnerens følelsesmessige utgangspunkt, så er den ikke god kunst eller den er ikke kunst i det hele tatt. Tolstoy mener at virkelig god kunst er den som er tilgjengelig og forståelig for absolutt alle. Dette skal være uavhengig tidsalder, geografiske grenser og individets personlige grad av utdannelse. At kunsten skal kunne gjøre det forstått det som ellers ville vært ubegripelig, det er kunstens virksomhet. Og dette har alltid vært den virkelig gode kunstens natur. Ikke slik Tolstoys samtids kunstnere mener om kunsten: at kunsten først kan være virkelig god når den er uforståelig for majoriteten. Tolstoy er heller av den oppfatning at den sanne, gode kunsten er uforståelig for den smale eliten. For de er av en falsk opplæring, og har vent seg til den dårlige kunsten. Derfor vil den rene, gode kunsten fremstå utydelig for dem - eller oppfattes som dårlig.

Tolstoy begynner dermed å runde av artikkelen med å si at det er frekt å påstå at en mann som ikke opplever å bli smittet av følelser av et kunstverk er en uopplyst mann. Her gjentar Tolstoy seg selv: kunst som ikke klarer å overføre følelser på sitt publikum - den kunst som ikke er forståelig - den er dårlig kunst eller ikke kunst i det hele tatt. "All styles are good except that which is not understood" eller "which fails to produce its effect". I Tolstoys tid var det tendensen til å skape en uforståelig kunst som regjerte, og dette var han sterkt imot.

Litteratur

Tolstoy, Leo. "What is art?" i Art in Theory: 1815-1900. An Anthology of Changing Ideas. Redigert av Charles Harrison, Paul Wood og Jason Gaiger, 814 - 821. USA: Blackwell Publishing, 1998.