Ustvedt, Ø. ”Norge og den abstrakte ekspresjonismen”2

Fra hf.ifikk.norskbilledkunst
Hopp til: navigasjon, søk

Innledning

Øystein Ustvedt forsøker i sin artikkel "Norge og den abstrakte ekspresjonismen" å gi en forklaring på hvordan og hvorfor det tok så lang tid for den amerikanske abstrakte ekspresjonismen å bli godtatt i Norge.

Sammendrag

I løpet av mellomkrigstiden ble en del amerikanske samtidskunstnere forsøkt formidlet til Europa, men det var ikke før etter andre verdenskrig at man virkelig la merke til denne kunstscenen. Denne formidlingen skjedde hovedsakelig fordi det vokste frem to retninger i den amerikanske samtidskunsten: "regionalistene" og den abstrakte ekspresjonismen. "Regionalistene" dominerte kunstscenen i 1930- og 40-årene og de dyrket et figurativt og tradisjonelt formspråk som lå nært opp mot en fotografisk gjengivelse. Den abstrakte ekspresjonismen ble mer tydelig mot slutten av 1940-årene. Kunstnerne innenfor denne retningen hentet elementer fra den europeiske modernismen og disse maleriene inneholdt som oftest abstrakte motiver der selve maleteknikker kom tydelig frem i bildet.  

I 1953 produserte Museum of Modern Art (MoMA) vandreutstillingen "12 American Painters and Sculptures of the present day", og våren 1954 ble den stilt ut I Kunstnernes Hus I Oslo. Denne utstillingen ble satt opp på grunn av diplomatiske forbindelser mellom USA og Norge. I denne utstillingen ble det presentert abstrakt ekspresjonistisk kunst, noe som på denne tiden enda ikke hadde etablert seg i de førende kunstmiljøene. Disse verkene fikk derfor dårlige anmeldelser av kritikerne. Ustvedt skriver i artikkelen at de dårlige tilbakemeldingene hovedsakelig skyldtes to forhold. For det første manglet bildene komposisjonell struktur, og de hadde ingen tydelige kunstneriske bearbeidelser. For det andre ble verkene kritisert for å være utilgjengelige for betrakteren å lese, og de fremsto som meningsløse. Etter denne utstillingen skulle det ta over ti år før amerikansk samtidskunst igjen ble vist frem i Norge. Fra 1965 og utover viste Kunstnernes Hus flere utstillinger med amerikansk samtidskunst. Det var likevel ikke før 1966 i utstillingen "Moderna Museet besøker Oslo" at den amerikanske abstrakte ekspresjonismen virkelig ble vist frem.

I Sverige ble den amerikanske samtidskunsten ønsket velkommen allerede i 1950-årene, da spesielt fordi Moderna Museet åpnet i 1958 som Nordens første samtidskunstmuseum. I løpet av 1960-årene både stilte de ut og kjøpte inn amerikanske samtidskunstnere som hørte til den abstrakte ekspresjonismen.

Ikke så lenge etter kom Danmark på banen da Louisiana Kunstmuseum stilte ut amerikansk abstrakt ekspresjonisme i starten av 1960-årene og fulgte på med mer amerikansk samtidskunst videre og inn i 1970-årene. I motsetning til Sverige kjøpte de ikke inn noen kunst på denne tiden.

Vi må helt frem til 1979 for å finne den neste presentasjonen av abstrakt ekspresjonisme i Norge. Da åpnet Nasjonalgalleriet en utstilling med den amerikanske kunstneren Willem de Kooning. Utstillingen viste tolv malerier og et større antall tegninger, grafiske arbeider og skulpturer fra 1970-årene. Det ble påpekt av kritikerne at denne utstillingen kun viste hans nyere verker som i motsetning til det han tidligere hadde laget var lysere og mer lyrisk og hadde former som knyttet an til naturinntrykk og organiske prosesser. Denne utstillingen ga altså et ganske skjevt bilde av kunstneren. Ustvedt påpeker at kritikken av denne utstillingen bærer preg av en mye større forståelse av den abstrakte ekspresjonismen. Det ble fra slutten av 1960-årene kritisert innad i kunstnorge at den abstrakte ekspresjonismen ble så dårlig kommunisert, men ikke før i 1980-årene får dette en bredere oppmerksomhet. Heretter blir underkommunikasjonen av abstrakt ekspresjonisme flittig kritisert og kommunisert.

I Nasjonalmuseets samling finnes det tre arbeider fra amerikansk etterkrigsmaleri. Dette er Andrew Wyeths Albert`s sonfra 1959 som ble gitt i gave til Nasjonalmuseet i 1960, Tom Wesselmanns Smokerfra 1976 og Andy Warhols portrett av den daværende Kronprinsesse Sonja fra 1982. Ustvedt påpeker at dette lavet antallet trolig skyldes at man ble klar over verdien av den abstrakte ekspresjonismen på et tidspunkt da det prismessig ble vurdert å være for sent. 

Avslutningsvis forsøker Ustvedt å forklare underkommunikasjonen av den abstrakte ekspresjonismen i Norge med noen konkrete eksempler. Han starter med å kommentere fraværet av en kunstinstitusjon med interesse for, og kunnskap om, utenlandsk samtidskunst. Han trekker også inn kunstnorges sterke tilknytning til fransk kunst og da Paris spesielt. Den amerikanske samtidskunsten hentet andre elementer fra surrealismen enn hva den franske kunsten gjorde, noe som gjorde det vanskelig for det norske publikumet å forstå den amerikanske kunsten da nettopp den franske kunsten hadde fått et såpass stort nedslag i Norge som det hadde. Økonomien har også vært en betydelig faktor da de amerikanske verkene lå høyere i verdi enn de europeiske. Når dette settes sammen med den skepsisen som oppstod hos mange land, blant annet Norge, ovenfor supermakten USA som vokste frem i etterkrigstiden, avslutter Ustvedt med at det ikke er så vanskelig å forstå hvorfor den amerikanske samtidskunsten, og det abstrakte ekspresjonismen spesielt, ikke fikk større gjennomslag i Norge i tiårene etter andre verdenskrig. 

Litteraturliste

Ustvedt, Øystein. "Norge og den abstrakte ekspresjonismen". Idunn 91, nr. 2 (2008): 91-107. 23.09.2019. https://www.idunn.no/kk/2008/02/norge_og_den_abstrakte_ekspresjonismen