Uzanne, O. "Women Artists and Blue Stockings" 2

Om artikkelen

I Octave Uzanne (1852-1931) sin artikkel omhandler hvordan kvinner ble sett på innenfor kunsten mot slutten av 1800-tallet. I teksten viser han til flere forskjellige scenarioer hvor kvinner blir behandlet annerledes når det kommer til kunsten. Artikkelen handler også mye om hvem som kan være et geni og hvorfor kvinner ikke har den muligheten. Han legger me vekt på hvordan det å være kunster er noe mannlig og kvinner ikke har den muligheten siden de skal være hjemme og passe på barn og lage mat. Kvinnene kan ikke bo alene eller ta vare på seg selv, de trenger en man til å forsørge for seg. Og når en mann skal be en kvinne om hennes hånd trenger han noen som kan lage mat og sy, ikke en som er en flott sanger eller tegner i pasteller slik son Rosalba. Videre viser han til forskjellige forfattere som også diskuterer disse samme temaene, på denne tiden var kvinner og deres intellekt veldig fascinerende.

Den første teoretikeren Uzanne referer til er M. Cesare Lombroso som er en kjent italiensk fysiolog. I et av hans studier så han på hvordan dyr og mennesker henger sammen i forhold de forskjellige kunster. Og deretter trekke det inn mot hvem som kan være et geni eller ikke. Her får vi vite at det kvinnelige skjønn blir sett på som det intellektuelle, men at de ikke kan bli sett på som genier og den estetiske sansen finner en bare hos det vanlige skjønn. Dette beviser han med å sammenlikne mennesker med dyr. Et eksempel han viser til er hvordan det er hvordan det er kun den vanlige fuglen som synger og ikke den kvinnlige. Han skriver videre om insekter og bier hvor kvinnene har en større makt, men igjen så viser han til hvordan det bare har med seksualiteten og å skape nytt liv. Dette argumentet brukes også mye gjennom hele artikkelen, siden kvinner kan føde barn og det er deres jobb så har de ikke muligheten til å bli genier eller ha andre interesser. Deres hovedoppgave er å bringe frem barn og være en husmor.

Tanken på at kvinner kan være noe mer enn en husmor er vanskelig for mange å forstå. Videre i teksten ser en hvordan de ser på de som blir kvinnelige kunstnere. Artikkelen snakker om hvordan det er veldig få av disse kvinnelige kunstnerne som klarer å visse den kreativiteten slik som menn gjør. Kvinnene er flinke til teknikker og klarer å skape flotte gjenskapninger, men når de skal skape egen kunst når det ikke opp til samme nivå slik som de mannlige kunstnerne gjør. Dette er noe som blir brukt som argument gjennom hele teksten. Hvis en skal se på de kvinnelige kunstnerne som ble gikk imot disse tankene, så kan en se på Frida Hansen. Hun er en kunstner som gikk imot strømmen og lagde kunst med en gammel tradisjonell vevteknikk. Samtidig som hun brukte en teknikk som var kjent gjennom kvinner så skapte hun også en kunst som ikke var normalt for kvinner å gjøre. Vevkunsten var ikke noe revolusjonerende Hansen fant opp, men tidligere hadde motivene som vi kjenner til blitt skapt av menn. Hansen hadde alltid ville bli kunstner og nå fikk hun mulighet til å gjøre dette men gjennom en teknikk som ble skapt av kvinner. For kvinner ble ofte assosiert med tekstilindustrien, mens herrene ble assosiert mer med maling, stein hugging og trearbeid. Hansen sine kunstverk viser til et stort talent og mye tanker om fargebruk og motiver. Et eksempel på dette er hennes verk "Melkeveien" fra 1898. Verket viser til en sterk kreativ sans og muligheten til skape sine egne motiver uten hjelp fra en mann. Noe som på denne tiden var veldig uvanlig. Verket "Melkeveien" viser til en motiv stil som ikke var typisk for den tradisjonelle norske kunsten og gikk imot normalen noe som ikke var uvanlig for Hansen. I artikkelen ser vi hvordan de skriver at kvinner ikke ha denne type kreativitet, at de da nesten kan minne mer om menn. Verket viser til en sterk inspirasjon til japansk kunst og viser også til mye symbolisme hvor det ligger mye tanker bak valget av motivet. Dette er også noe som er veldig spesielt med denne måten å skape billedkunst på, siden alt av motivet må være nøye planlagt før en kan begynne. Det er ikke slik som et maleri hvor en kan endre på formen eller bytte på motivet underveis, med vevkunsten er alt nøye planlagt med en tanke bak hvert steg.

Dette bekrefter deler av Uzanne sine argumenter om at kvinner er flinke på og lære seg teknikker og har en stor tålmodighet. Hansen hjelper også med å vise at kvinner ikke bare kan være husmødre men også vise til en sterk kreativ sans og ha en stor suksessfull karriere. For mot slutten av artikkelen skriver at disse kvinnelige kunstner lengter etter en kreativitet gjennom hele livet som de ikke klarer å finne og gjennom å gjøre dette mister de sine kvinnelige trekk, men ved å se på kunstnere slik som Frida Hansen kan en se at dette ikke alltid er tilfelle og at kvinner også kan ha en kunstnerisk sans.