Uzanne, O. "Women Artists and Blue Stockings" 3
Innhold
Kvinnelige kunstnere mot sosiale normer på slutten av 1800-tallet
Women Artists and Bluestockings er en artikkel skrevet av Octave Uzanne som beskriver hvordan kvinner er sett på i kunstnermiljøet på slutten av 1800-tallet. Jeg skal ikke legge skjul på art det er en veldig provoserende artikkel som snakker lavt om kvinnelige kunstnere og kunst laget av kvinner, men den kan hjelpe en å forstå hvorfor det var så vanskelig for kvinnelige kunstnere å få en selvstendig karriere innenfor kunstbransjen. I denne artikkelen vil jeg ta for meg noen av argumentene fra Uzannes artikkel for å forklare hvorfor kvinner ikke fikk gjennombrudd i kunstnermiljøet. Jeg vil da sette fokus, ikke på kvinnenes «talentløshet» men på kvinnenes undertrykkelse gjennom årene og hvordan det er gjenspeilet gjennom kunsthistorien, i Norge. Jeg vil bruke Harriet Backer som eksempel.
Hva er problemet? Kvinnen eller samfunnet?
Kvinner, akkurat som menn er kreative og kan lage selvstendig kunst- bevis til dette kan vi finne gjennom hele historien. Likevel er de fleste kunstnerne vi kjenner til menn, og de kvinnene som likevel fikk seg et navn i kunstverdenen, ble aldri like kjent som deres mannlige konkurrenter på markedet. Dette er en av argumentene i teksten til Octave Uzanne, som skriver om hvorfor kvinner aldri har fått seg en stor tittel i kunstverdenen. Han skriver at grunnen til at en kvinne aldri ble kjent som kunstner var fordi kvinner bare klarte å lage kunst inspirert av mannen, at en kvinne ikke kunne tenke selvstendig til samme punktet som mannen og derfor klarte bare å lage noe bra om hun allerede har sett det før laget av en mann.[1] Men er det virkelig noe som er galt med kvinnen eller med samfunnet? Vi kan se at dette argumentet kan stemme, men grunnen til at kunsten til kvinnene på den tiden så ut som den hovedsakelig bare var inspirert av menn var fordi den var det, ikke fordi kvinnen ikke klarte å tenke selv, men fordi det ikke var sosialt akseptabelt for kvinnen å tenke selv. Den kvinnelige kunstneren hadde ikke lik frihet som den mannlige kunstneren. Det var flere grunner til dette, begrenset tilgang inni akademiene for kvinner var en av dem.[2] En kvinne som ville studere kunst måtte som oftest å ty til privatskoler som igjen begrenset kvinnene som fikk gå på kunstskole til kvinner fra rike familier som hadde råd til disse.[3] Grunnen til at kvinner ikke fikk være på akademiet var fordi akademiet fokuserte på den høyst rangerte kunsten på den tiden- historiemaleriet. For å kunne male et historiemaleri trengte en mange timer med aktstudiet- det var dette kvinnen ikke fikk muligheten til på grunn av nakenhet, og uten tilgang til aktstudiet, kunne en ikke lage et bra nok historiemaleri.[2] Bare den begrensede tilgangen til kunstskoler utløser en stor kjedereaksjon. Noen prøvde likevel å stå imot de urettferdige sosiale normene og lage noe personlig, men dette førte bare til sterk kritikk og dårlig reputasjon. Hun ble da sett på som aggressiv, egoistisk, provoserende, og «umulig å leve med».[1] I tillegg til at hun ifølge Uzanne snakker ikke eller bryr seg ikke om noen annet enn kunsten som hun kaller for «sin egen».[1] Derfor, når historiemaleri var ute av bildet for kvinnelige kunstnere, fokuserte de på genremaleri- portretter, landskapsbilder og stilleben.
Høyt rangert kunst i motsetning til genremaleri
Slik kommer vi over på et annet argument som er at kvinnene aldri fikk gjennombrudd i kunstverdenen på grunn av at de bare drev med genremaleri- men som nevnt ovenfor så var genremaleri det maleriet de hadde muligheten til å male. Nå kommer et nytt spørsmål. Når de først endelig fikk male, selv om det bare var genremaleri, hvorfor kunne de fortsatt ikke få et gjennombrudd og respekt? Genremaleri var da rangert lavere enn historiemaleri og det er et faktum alle vet, men la oss ikke glemme at det var mange menn som likevel kunne bli veldig populære og som ikke møtte på samme motstand og hat selv når de bare drev med genremaleri. Bare se på nederlandske kunstnere- der genremaleri var populært. Til den dag i dag snakker vi om hvor flink Ter Brugghen, van Honthorst, Hals og Leyster var.
Harriet Backer
La oss nå rette blikket tilbake på kvinner i det norske kunstnermiljøet, i dette tilfellet på slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet, mer spesifikt Harriet Backer (1845-1932). Backer er en av de mest kjente kvinnelige kunstnere i norsk historie, som ung gikk hun på mange kunstskoler, først J.F. Eckeberg fra 1861- 1865, Chr. Brun fra 1867- 1868, og Knud Bergslien fra 1872- 1874.[3] I 1874 dro hun til München i en alder av 30 år og der hadde hun en tysk portrettmaler som privatlærer. Etter dette deltok hun i Eilif Pettersen sin norsk kunstskole for damer, og dermed kan vi betrakte han som Backers «hovedlærer» eller inspirasjon.[3] Bildet jeg ville snakke om i denne teksten er Avskjeden, fra 1878. Det er betraktet som hennes første «selvstendige» bilde. Dette bildet skulle forbløffe betrakteren. Det som er interessant å se på er hvor lite München inspirert bildet er. Det har ikke de karakteristiske München- trekkene som var vanlig å se blant norske kunstnere i München. Maleritonen er annerledes, og den refererer ikke til de gamle mesterne. Backer har hentet motivet fra dagliglivet og det har et klart sosialt budskap, likevel ble det møtt med mye kritikk. Argumentet imot var at selv om bildet var utført veldig bra teknisk så var det ikke så bra malerisk.[3] Likevel har ikke Harriet Backer tilpasset seg helt München stilen, og fortsatte å male med sine egne karakteristiske trekk, til tross for motstanden hun møtte på.
Kvinnene i München
Et karakteristisk trekk for Munchen på den tiden var faktisk de mange kvinnelige kunststudenter som var etablert der. Harriet Backer sammen med Kitty Kielland var de som satte store spor etter seg, men ved siden av de var det så, så mange flere kvinnelige kunstnere som for eksempel; Andrea Gram, Ida Wedel, Benedicte Scheel og Sofie Thomesen (som var gift med Erik Werenskiold i 1882).[3] Disse navnene er dessverre ikke like kjente som Backer eller Kielland, og grunnen til dette er mest sannsynlig kvinnesynet veldig fint beskrevet av Uzanne på starten av denne teksten. Fordi «talentløshet» blant de mange kvinnelige kunstnere var ikke problemet, problemet var de mange vanskeligheter som kvinnene møtte på om de ønsket seg en selvstendig karriere som en kunstner. Det var de sosiale normene og presset om å være den perfekte kvinne som er hjemme, uten jobb, passer på barna, lager mat og syr sine egne kjoler, som Uzanne også brukte som eksempel på side 779 i boken Art in Theory 1815-1900: An Anthology of Changing Ideas.[1] De var sett på som «umulige å leve med», som provoserende og aggressive (som nevnt ovenfor) og Uzanne kommer med enda flere grunner til hvorfor kvinne er «sett på» som undertrykt av mannen.[1]
«The curious and paradoxical physiologist even goes so far as to say there are no women of genius, and that if they manifest it, it is by some trick of nature, in the sense that they are men.»[1]
Hvordan skal en kvinne få seg et navn i kunstnermiljøet når det er dette mange, men tenker om kvinnen i kunstnermiljøet?
Kilder
- ↑ 1,0 1,1 1,2 1,3 1,4 1,5 Uzanne, Octave. «Women Artists and Bluestockings.» , av Charles Harrison, Paul Wood og Jason Gaiger, 777-781. Croydon: Blackwell Publishing Ltd, 1998.
- ↑ 2,0 2,1 Nochlin, Linda. Hvorfor har det ikke vært noen store kvinnelige kunstnere? Oslo: Pax Forlag A/S , 2002.
- ↑ 3,0 3,1 3,2 3,3 3,4 Berg, Knut. «1870- årene. Historisme og Realisme.» , av Stephan Tschudi-Madsen, Knut Berg, Nils Messel, Marit Lange, Tone Wikborg og Alf Bøe, 121-124. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag A/S , 1981.
