Vischer, F.T. "Critique of My Aesthetics"
Innhold
Innledning
Friedrich Theodor Vischer (1807-1887) var en tysk litteraturforsker og filosof innen estetikk. I 1866 publiserte han "Critique of My Aesthetics", hvor han fremlegger nye ideer og teorier knyttet til estetikk. I teksten forsøker han også å rette opp feil i estetikken som han tidligere har publisert. Publiseringene til Vischer er bygget opp på hans forståelse og ønske om å forklare det estetiske, hvor han gjennomgår begrepet skjønnhet. Han tar også for seg menneskets bevissthet, religion og symbolikk i sin behandling.[1]
Sammendrag "Critique of My Aesthetics"
Vischer starter først med å ta for seg hele strukturen han tidligere har bygget opp rundt estetikk. I hans tidligere publiseringer som omfatter metafysikk og skjønnhet, med skjønnhet i et abstrakt begrep med spørsmål om hvor og hvordan begrepet skjønnhet ble realisert. Han deler begrepet skjønnhet opp i to ensidige former: naturlig skjønnhet, og skjønnhet som i fantasi. Naturlig skjønnhet blir målet som fysisk eksistens, mens skjønnhet i fantasien blir som en underliggende, psyskisk form. Vischer innrømmer her en feil i kategoriseringen og inndelingen av skjønnhets-begrepet: mens han først tenkte seg at skjønnhet bare lever i det naturlige, objektive rundt oss som noe gitt.[1]
Med en slik beskrivelse av skjønnhet kan skjønnhet eksistere rundt oss i naturen, med universelle former som menneskeheten kan vurdere i form og grad av skjønnhet. Men i denne behandlingen av skjønnhet, hvor skjønnhet er inndelt i to individuelle former kommer det frem at skjønnhet i naturlig form ikke kan eksistere uten skjønnhet i psykisk form. Skjønnhet er, og vil alltid forutsette fantasien, fordi skjønnhet ikke eksisterer uten at vi opplever det psykisk. På denne måten ble læren om fantasien satt inn i begrepet skjønnhet som en helhet. Hva det angår kunsten starter det med å vise at kreativiteten er kun den indre skapelsen av det vakre, er ensidig og trenger å fullføres. Skjønnhet blir her først og fremst ikke selve objektet, men blir behandlet av oss gjennom våre oppfatninger, og derfor må skjønnhet bli ansett som en bestemt form for oppfatning, ifølge Vischer. Her ønsker han å starte igjen på første del, og med en ny teori i systemet hvor vi gir opp illusjonen om at skjønnhet eksisterer i selve objektet, da han kommer frem til at det eksisterer i våre egne perspektiver.[1]
Symbolikk, religion og den frie bevisstheten
Vischer tar også for seg symbolisme i sin tekst, og kommer her med to oppfattelser som omhandler en fri, naturlig symbolikk, og en som er påvirket av religion. Blant annet påpeker han at det eksisterer en bestemt form for symbolisme hvor det er mulig å forklare at abstrakte former som ikke representerer noen individuelle objekter faktisk kan påvirke oss som estetiske, eller som noe som har innhold. Dette har med å gjøre med en "merkelig, mørk, ubevisst, naturlig og nødvendig fri symbolikk", ifølge Vischer. Han mener her også at estetikken i seg selv ikke kan utsette diskusjonen om dette psykologiske fenomenet før vi har funnet ut mer om fantasien og sinnet til mennesket. For Vischer er det bevisstheten vår selv som skaper symbolikken i bildet og på samme tid kan vår egen bevissthet unngå å gjenkjenne det rene symbolske ved sin egen aktivitet. Her får vi også en type symbolikk som er produsert av en type bevissthet som er skjult fra seg selv. Dette er hva Vischer kaller en historisk form for bevissthet som ikke tilhører en fri forestilling, men som er påvirket av religion.[1]
Vischer eksemplifiserer dette med å ta for seg egyptisk kunst, og symbolikken som ligger ved det. Ifølge Vischer er dette upersonlig kunst, som også nettop har som eget oppgave i å være upersonlig. Som et eksempel tar han for seg Apis, en symbolsk okse i egyptisk mytologi. Apis symboliserer elementær kraft gjennom styrken i oksen, og med solen over hodet symboliserer det Nilen. Både Nilen og solen er også et symbol på en elementær kraft. Ifølge Vischer var ikke egypterne klar over at disse symbolene hadde en sammenheng, og var derimot så forvirret av sin egen tro at de hyllet Apis som noe guddommelig. En slik type symbolikk blir et forsøk på et eget språk der tankene rundt verdens mysterier kommer til utrykk via kunsten, og symbolet blir som et nødvendig virkemiddel for ordet. Dermed forblir også bevisstheten fanget i kunsten, ifølge Vischer. Ettersom kunsten her er et produkt av et menneskesinn som ikke er fri, er dette også kunst som ligger utenfor det rene estetiske domenet, her med kunst som forblir "religionens tjener". Det blir allikevel poengtert av Vischer hvordan menneskesinnet vokste seg friere av natur, og hvordan kunst i religionens ånd hører fortiden til. Dermed ble også denne forbindelsen oppløst, og selv om vi fortsatt forble religiøse fikk vi en rolle i oss med frie estetiske illusjoner.[1]
Det mest avgjørende nå blir de rene estetiske standpunktene av illusjonen, som også blir det mest ideelle. Symbolikken her blir hvordan estetiske effekten av alle abstraherte objekter i form av lys og farge, og også organiske materialer i naturen. Dette blir som et bilde på våre dypeste følelser, ifølge Vischer. Symbolikken blir psykisk nødvendig for mennesket, og er en del av hva som er universalt grunnleggende for menneskesinnet. Han beskriver dette med eksempel i hvordan landskapet kan påvirke oss, og hvordan landskapet også blir som et speilbilde for vår mentalitet. Med det lyse i bildet som symboliserer våre åndelige lyse tanker, og det mørke som symboliserer de mer mørke, emosjonelle tankene i oss. Denne påvirkningen mener Vischer er noe som skjer inni oss helt ubevist, hvor vi trekker følelser fra livløse objekter uten at vi selv er klar over det.[1]
Litteratur
Harrison, Charles & Paul Wood, Jason Gaiger. Art in Theory 1815-1900. Oxford, Blackwell, 1998.
