Werenskiold, M. "Erik Werenskiold in Munich 1875-1881"
Innledning
Artikkelen "Erik Werenskiold in Munich 1875-1881" er skrevet av Marit Werenskiold og utgitt i Konsthistorisk Tisdkrift i 1999. Werenskiold er kunsthistoriker, og barnebarn av Erik Werenskiold.
Artikkelen tar for seg Erik Werenskiolds opphold i München. Spesielt går den inn på studiene til Werenskiold, og hvordan hans tid i byen påvirket kunstnerskapet hans.
Sammendrag
Den norske maleren Erik Werenskiold er del av kunstnergenerasjonen som i 1880-årene arbeidet for å få gjennomslag for realismen og impresjonismen i norsk kunst. Fra desember 1875 til februar i 1881 oppholdt Werenskiold seg i München, der han tilbrakte det meste av tiden som student ved det kongelige bayerske kunstakademiet. I voksen alder beklaget Werenskiold seg gjentatte ganger over sitt opphold i München. Han påsto at kunstidealet i München-skolen var baklengs, og at hans møte med den franske kunsten hadde reddet ham fra Münchens brunlige fargetoner. Allikevel fremsetter Marit Werenskiold at Erik Werenskiolds tid i München var en svært viktig del av hans av hans liv, en periode da han la fundamentet for sine grunnleggende inspirasjoner og kom i kontakt med mennesker som formet hans voksne liv.
I München produserte Werenskiold blant annet sin første serie illustrasjoner av norske folkeeventyr, og også et av hans mest kjente verk, En bondebegravelse (1882-1885), baserer seg på ideer fra hans tid i den tyske byen. Før han dro utenlands studerte Werenskiold latin i Christiania, og bodde som ung filosofi- og naturvitenskapsstudent hos Marcus Jacob Monrad, som var professor i estetikk. Monrad satte ham i kontakt med kunstneren Adolph Tiedemand, som oppmuntret ham til å bytte til en mer kunstnerisk karriere, og rådet ham til å dra til München og studere, muligens på grunn av den norske maleren Eilif Peterssen sin suksess på Münchens kunstnerscene.
Werenskiold slapp inn i en mer avansert klasse da han begynte på akademiet, der de tegnet etter levende modell, mens det var vanlig å begynne å tegne etter gipsmodeller og gresk-romerske antikviteter. Hans første lærer var 31 år gamle Ludwig von Löfftz, som senere skulle bli direktør ved akademiet i München. I senere år innrømmet Werenskiold at han etter sin læreperiode under Löfftz har mye å takke ham for.
I oktober 1876 ble Werenskiold del av professor Wilhelm Lindenschmits «Malklasse», som tok for seg grunnleggende maling, der han var i to semestre, frem til våren 1887, før han fortsatte i en annen av Lindenschmits klasser, kalt «Componierklasse», som var forbeholdt mer avanserte studenter. Lindenschmit ble en av Werenskiolds viktigste lærere. Han var en mann mad godt rykte og høy standard, og i motsetning til flere andre lærere ved akademiet var han opptatt av viktigheten av å bruke akt i utdannelsen av elevene. Lindenschmit underviste også elevene i fargebruken til de gamle mestrene, hvis verker ble studert og kopiert i byens kunstmuseum. Men Werenskiold kopierte aldri ett av disse verkene, og av alle kunstnerne var det kun Rembrandt han følte en viss slektskap til. I løpet av hans tid på akademiet møtte Werenskiold en mengde unge menn fra både Europa og Amerika. Han ble venner med mange, men holdt seg for det meste til andre fra Skandinavia.
I 1877, etter å ha tilbrakt sommeren hjemme i Kongsvinger, fikk Werenskiold plass på Lindenschmits «Componierschule» og fikk atelier med betalt modell, sammen med en av medstudentene. Etter at akademiet kjøpte ett av verkene hans under eksamensutstillingen denne høsten, begynte han å male som inntekt. Hans første komponerte bilde, Bærrensere (1878), ble godt mottatt i München sommeren 1878, og førte, sammen med et portrett av faren hans, til et gjennombrudd for ham i Christiania. Det var under hans besøk i Kristiania denne sommeren at han fikk tilbud om å ta del i illustrasjonen av Asbjørnsen og Moes samling av norske folkeeventyr. Han dro til Vågå, der han studerte folketyper og tradisjonell norsk arkitektur, og arbeidet hardt den vinteren for å gjennomføre oppgaven. Da boken ble utgitt var 22 av hans tegninger blant illustrasjonene, og kritikere riste dem som de mest humoristiske, realistiske og «norske» blant illustrasjonene.
Innen 1879 hadde flere av Werenskiolds venner forlatt München og dratt til Paris etter å ha sett den franske kunsten på verdensutstillingen i 1878. Sommeren etter fikk Werenskiold sin første mulighet til å studere fransk samtidskunst på en utstilling i Münchens Glaspalast, noe han senere betrakter som den viktigste hendelsen for hans utvikling som kunstner. På utstillingen var det ingen impresjonistmalere, og det var Barbizon-skolens plen-air malerier som fremsto som de mest radikale. Werenskiold besøkte utstillingen sammen med Andreas Aubert, og etter dette var han sterkt påvirket av Auberts teorier.
Etter å ha sett de franske friluftsmaleriene bestemte Werenskiold seg for å selv forsøke å male landskapsmalerier, som var noe det tradisjonelt ikke ble undervist i på akademiet. Dette resulterte i malerier som Solskinn, Pipping (1879), der en intens grønnfarge, som ble et «kjennemerke» for Werenskiold i 1880-årene, dominerer.
Våren 1880, etter en periode med intenst arbeid og stress, ble Werenskiold alvorlig syk. Tungen og hans høyre arm ble nummen, og i tre måneder lå han på sykehus og bekymret seg over sin fremtid som kunstner. Sensommeren og høsten tilbrakte han i Sveits, på bedringens vei, og i november var han tilbake i München, der han offentliggjorde sin forlovelse med norske Sophie Thomesen.
I januar 1881 var antallet norske kunstnere i München svært redusert, og flesteparten hadde relokert til Paris. I slutten av februar sa Werenskiold farvel til forloveden sin og fulgte vennene til Paris, der han bodde i to og et halvt år. Han besøkte Norge i lengre perioder, og i mai 1882 giftet de seg. Året etter fikk de en sønn, Werner, og ikke lenge etter reiste de til Kristiania, for så å reise nesten direkte videre til Telemark.
Åtte måneder etter at han forlot München startet Werenskiold den et år lange kunstnerstreiken mot Kunstforeningen i Christiania. Foreningen kontrollerte det norske kunstmarkedet, og kritikken bestod i hovedsak av at foreningen insisterte på at den var en privat institusjon, i stedet for å akseptere sin offisielle rolle og ta ansvar der etter. Streiken resulterte i den første Høstutstillingen, en statlig sponset årlig utstilling, og økt selvstendighet og selvbestemmelse for norske kunstnere.
Werenskiold returnerte ikke München igjen før i 1895, på veg tilbake fra en studiereise til Italia. Atmosfæren var så annerledes fra hans tid som student at han følte seg fremmed i byen, selv om han hadde stilt ut der flere ganger etter 1888. I 1901 deltok han i en felles utstilling i Glaspalast, og i desember samme år ble han invitert til å delta i et nytt kunstnersamfunns utstilling, men han avslo da kunstnernes navn var ukjente for ham.
Litteratur
Werenskiold, Marit. ”Erik Werenskiold in Munich 1875-1881”. Konsthistorisk tidskrift LXVII, Hefte 2 (1999): 81-98.
