Wyzewa, T.D. "Wagnerian Art: Painting"

Introduksjon

Téodor de Wyzewa (1862–1914), var kjent for hans engasjement i å spre wagnerianske ideologier i Frankrike da symbolist-bevegelsen var i sin startfase.

Wyzewa var opprinnelig polsk, født: Theodore Etienne Wyzewski.

Allerede fra hans tidlige barndoms-år var han bosatt i Frankrike, hvor han etterhvert behersket flere språk. Flerspråkligheten skulle bli en fordel i forhold til å fungere som et multilingualt bindeledd på tvers av datidens intellektuelle bevegelser og andre relevante grupper.

Wyzewa var engasjert i samtidens presse, hvor han blant annet var medeier i tidsskriftet Revue Wagnérienne. Han skrev også blant annet for La Revue contemporaine, La Vouge, La Revue indépendante og for Durand-Ruels L'Art dans les deux mondes.

Bakgrunn

Teksten "Wagnerian Art; Painting" var opprinnelig en artikkel i hans eget magasin: Revue Wagnérienne. Artikkelen ble skrevet i mai 1886.

Revue Wagnérienne var et magasin som i hovedsak skrev om Wagnerske ideologier knyttet opp mot symbolismen.

Denne tolkningen av artikkelen "Wagnerian Art; Painting" baserer seg på den aktuelle artikkelen representert i boken Art in Theory side 1003–1011.

Wagneriansk Kunst

Wyzewa innleder teksten med et innblikk i hva som forståes som wagnersk ideologi, og Richard Wagners ideér om å fusjonere alle former for kunst under én felles idé. Videre forteller han om hvordan Richard Wagner påla seg oppgaven med å fornye kunstverdenen slik samtiden kjente den da, og at Wagner i tillegg til dette også viste befolkningen veien mot hvordan man kunne løse dette.

Wyzewa mener at ekte wagnerianere også må bruke disse ideéne under andre forhold enn bare musikk; men også inkorperere en "wagnersk sjel" i poeters, forfatteres og kunstmaleres kunstneriske virksomheter, på samme måte som musikere gjør det.

Videre forteller Wyzewa om hans synspunkter i forhold til samtidens kunstverden. Wyzewa beskriver hans samtids kunstverden som værende kommersiell. Han sammenligner hans samtids salonger med "butikker" hvor maleriene er varene som selges, og kunstmalerne er industriarbeidere som jobber for å tjene kundens behov, uten å ta hensyn til deres eget uttrykk. Wyzewa kommer med påstander om at de som utstiller på "Industri-palasset" ikke skaper genuin kunst, på tross av at de kanskje bruker maleteknikker som tilsynelatende kan opptre som "ekte kunst".

I - Første del

Wagneriansk billedkunst

Etter innledningen ønsker Wyzewa å utdype hva wagneriansk billedkunst består av rent teoretisk. Wyzewa forteller at Wagner mente at kunst skal skape liv, og at Wagner med dette mente at kunst skal berøre sjelen. Den virkeligheten vi lever i er skapt av sjelen vår. Sjelen kan aldri unnslippe seg selv, og dét som oppleves som å være utenfor oss selv i virkeligheten er noe som er skapt av våre egne idéer- Noe som er uavhengig av sjelen. Det at vi kan se og høre er en måte å kunne se inn i oss selv på, men at konsekvensen ved dette også kan være at vi samtidig glemmer den åndelige bevisstheten av vår medfødte kreativitets krefter. Vi opplever våre drømmer som ekte, og tar disse på alvor på et personlig plan. I følge Wyzewa begrenser dette vår naturlige kreativitet.

Slaver av samfunnet

Wyzewa mener at disse omstendighetene har gjort oss til slaver av samfunnet, fordi jakten etter våre interesser har blitt en fornøyelse for oss, og at denne jakten ikke har den hensikten som den opprinnelig burde ha hatt. Derfor mener Wyzewa at det opprinnelige bør gjenskapes fordi dette vil resultere i "en opphøyet eksistens-nivå" fordi det er noe vi fritt kan skape for oss selv. Og dette mener Wyzewa er kunstnerens oppgave.

Wyzewa mener likevel at denne oppgaven er vanskelig for de fleste av hans samtids kunstnere, fordi de på samme måte som andre folk ikke oppfatter verden på dette sjelelige nivået. Og at denne mangelen på sjelelig kompetanse kan forklare behovet for realismen i kunsten fordi de avbilder det de tror de ser som noe virkelig.

Wyzewa mener at for å lage ekte kunst, må man kunne se bort fra de ytre aspektene i livet, som nok kan virke realististiske; og at man heller må klare å gjenskape den universielle helheten, hvor sjelelivet befinner seg. Han mener videre at sjelelivet vårt består av komplekse elementer, og disse elementene kan i følge Wyzewa kategoriseres i tre forskjellige klassifiseringer:

Sansing (sensation), oppfatning (conception) og følelse (emotion).

Etter disse tre klassifiseringene av vårt sjelelivs komplekse elementer forklarer Wyzewa mer dybdegående hva hver klassifisering betyr.

Sansing (sensation)

Etter Wyzewas oppfatning består disse tre klassifiseringene av ett felles element, og det er sansingen. Dette forklarer han med at våre liv starter med - at vi ikke gjør annet enn å sanse. At vi som spedbarn utelukkende kan sanse nytelse og smerte; forskjellige farger, motstand, lukter og klang. Disse sansningene definerer Wyzewa som værende iboende sjelelige egenskaper og ikke elementer som er lært fra "den ytre verdenen".

Oppfatning (conception)

Etterhvert som barnet vokser opp mener Wyzewa at denne sansingen blir "fiksert med ord"; at denne rene sansingen på grunn av begrensninger, repetisjoner og definisjoner i løpet av oppveksten og livets gang vil begynne å organsiere seg selv. og det er med dette at Wyzewa mener at sansingen vil endre seg til å bli oppfatninger.

Følelse (emotion)

Videre mener Wyzewa, at når disse sansningene som etterhvert har blitt til oppfatninger blir mange, og multipliserer seg klyngevis i løpet av livet, så resulterer dette i at elementene transformerer seg til å bli til følelser som for eksempel angst og lykke.

Klassifiseringene overført til kunstverdenen

Disse tre klassifiseringene av sjelens elementer kan i følge Wyzewa overføres til kunstens verden. Han mener at kunst er en rekreasjon av livet, og at kunst historisk sett - alltid har forsøkt å rekonstruere disse tre elementene; men på et estetisk plan.

Den første formen for kunst i historisk kontekst, klassifiserer Wyzewa i sammenheng med sansingen. Han mener likevel ikke det var nødvendig å separere kunstformene i antikken til fordel for luktsansen, hørselsansen og smakssansen som eksplisitt oppdelte kunstformer. Skulpturkunst skal etter Wyzewas mening være et bevis på dette, fordi denne kunstformen inkluderte alle sansene. Sansene ble assosiert med hverandre, og hadde en evne til å "vekke opp hverandre", hvor da særlig synssansen var i førersetet i dette tilfellet.

Wyzewa utdyper videre i historisk kontekst hvorfor skulpturkunst kan nevnes for å være en syns-orientert kunstform, hvor han beskriver egyptisk kunst som fargerikt, og den greske kunsten som fargeløs. Middelalderens skulpturer mener han var dedikert til å oversette spirituelle visjoner, og så mener han videre at god kunst tok slutt etter renessansen. Grunnen til at god kunst tok slutt begrunner han med at det er fordi at synssansen ble kunstens "eneste sans". I renessansen ble lys viktig i utformingen av kunst. I følge Wyzewa ble vi mer sjelelig- sofistikerte, og med denne utviklingen fulgte det også med en mer kritisk sans til hva som kunne oppfattes som realistisk; eller virkelig. Som en konsekvens av denne åndelige utviklingen vil betrakteren samtidig bli mer kritisk til hvordan virkeligheten ble skildret, og derfor i større grad anset som å være "uperfekt".

Likevel mener han at man også kan få en mer raffinert åndelig opplevelse av å lese et drama enn å se det på et teater med levende skuespillere. Vi opplever et presserende behov for at denne opplevelsen blir bevart, så vi kan oppleve den på en annerledes måte enn i den fysiske virkeligheten. Og her forklarer han, at det er nettopp på den måten billedkunst responderer til oss på, og hvorfor billedkunst gir oss en annen opplevelse enn den vi får fra den hverdagslige virkeligheten.

Når det kommer til oppfatning (conceptions) nevner Wyzewa kort at denne klassifiseringen kan tildeles litteraturen. Videre klassifiserer han følelser (emotions) inn i musikkens verden, hvor han roser Richard Wagner for å gjøre dette med en stor genialitet, og hvor han understreker at Richard Wagner var klar over at at man måtte kombinere de tre formene - for å kunne skape en følelse av livet, som en helhet.

II - Andre del

Wysewa starter avsnitt II med å fortelle at malerkunst, litteratur og musikk hver især kun uttrykker et livsmodus. Men livet består av en kombinasjon av disse tre modusene. Og det er derfor de forskjellige kunstnerne, som forfattere, musikere og billedkunstnere må videreutvikle kunsten deres til et nivå som har muligheten til å treffe sjelen. Han mener det er vanskelig å motta det kunstneren har å si i sine verker, om ikke modusene blir kombinert, for ellers kan det ha vanskeligheter for å treffe sjelen til betrakteren.

Wyzewa mener at det var slik poesi ble skapt; hvor denne kunstformen startet med kreative forfattere som opplevde noe i dem selv da stavelsene plutselig lagde musikk, eller hvordan enkelte billedkunstnere følte de måtte bryte med grensene av det de skapte, for å kunne vise hva de egentlig ønsket å uttrykke . Grensen måtte overstige realismen for å kunne skape emosjoner hos betrakteren.

To slags kunst

I Wyzewas samtid fins det etter hans mening to slags kunst. Det er den kunsten som er deskriptiv og sanselig stimulerende. Denne formen for kunst avbilder det man som betrakter kjenner fra før, og denne formen for kunst vil ha vanskeligheter for å berøre emosjonene; og derved sjelen. Den andre formen for kunst er i følge Wyzewa den emosjonelle kunsten, som overstiger de visuelle beskrivelsene som betrakteren er kjent med fra før. Denne sistnevnte kunsten overgår de kjente formene, fargene og linjene som øyet gjenkjenner, og er gjengitt i en harmonisk klang som kombinerer de tre modusene. Det er disse sistnevnte bildene som beveger oss, sier han.

Lyriker, poet eller symfonist

Rembrandt, for eksempel, malte motiver som avbildet det man kjenner, men Rembrandt brukte samtidig lys og skygge som virkemidler som kunne berøre emosjonene, og det er derfor han etter Wyzewas mening kan kalles for en symfonist. Wyzewa remser videre opp forskjellige mester-kunstnere, og hvilken type kunst de lager, og hvordan disse kan klassifiseres som henholdsvis lyriker (Delacroux). poet (Leonardo da Vinci) eller symfonister.

Han avslutter sitt andre avsnitt med å fortelle om hvordan mange av hans samtids kunstnere ønsker å kombinere deskriptiv og emosjonell kunst. Dette mener han ikke er mulig, og at slike forsøk heller skaper kunst uten liv, som naivistisk, deprimerende imitasjoner.

III - Tredje del

Industriarbeiderne

I det tredje og siste avsnittet kommer Wyzewa tilbake til hans samtiid i 1886, og de billedkunstnerne han kaller "bilde-lagere", eller som nevnt innledningsvis: "industriarbeiderne". Det er de som jobber for salongene. Han mener at det kun fins en håndfull av disse bilde-lagerne som også kan defineres som kunstnere. Han mener at salongenes utstillinger ikke utvikler seg, men at kunstverdenen heller prioriterer den kommersielle verdien av varene som blir solgt der. Han syns det er beklagelig at man i fremtiden vil mene at dette var hans samtids samtidskunst. Men at det likevel er bra å være klar over at de ekte kunstnere fortsetter med å male, om enn isolert og avsides i forhold til det som blir representert i salongene. Denne isolasjonen er samtidig med på å beskytte disse emosjonelle kunstnerne.

Impresjonistene

Wyzewa fortsetter det siste avsnittet med å nevne hans samtids impresjonister ved navn, hvor Manet og Cézanne blir opphøyet til mestere av lyset. Cazin, Degas, Hals, Daumier, Gustave Moreau, Odilon Redon, Felicien Rops blir også nevnt, og under hvilken wagnersk sjanger de tilhører; i følge ham selv. En kunstner som han særlig opphøyer som en ekstraordinært "inspirert" kunstner er Renoir - som i følge Wyzewa har et så unikt utrykk i hans samtid- at det er den eneste kunstneren som kan inspirere og berøre kunstverdenen.

Avslutningsvis forteller Wyzewa at på samme måte som vi ser uekte kommersiell kunst i salongene, kan man trøste seg med å vite at det også fins mestere som de overnevnte impresjonistene, og at samfunnet vil være i fremgang, når den likestilte, demokratiske og egalitære kunsten endelig seirer en dag.

Litteratur

Wyzewa, T.D. "Wagnerian Art: Painting" i Art in Theory: 1815–1900. An Anthology of Changing Ideas. Redigert av Charles Harrison, Paul Wood og Jason Gaiger, 1003–1011. USA: Blackwell Publishing, 1998.