Vis kilden til Owens, C. from "The Allegorical Impulse: Towards a Theory of Postmodernism" 1

== Innledning ==
Craig Owens (1950 - 1990) var en amerikansk kunstkritiker. Han er best kjent for teksten «The Allegorical Impulse: Towards a Theory of Postmodernism» fra 1980 som opprinnelig ble utgitt i to deler i magasinet ''October.'' Utdraget dette sammendraget baserer seg på finnes i ''Art in Theory 1900-2000'' og er hentet fra den første delen. I teksten undersøker Owens allegoriens rolle i den kontemporære kunsten. «The Allegorical Impulse» er en av de mest sentrale tekstene innenfor postmodernistisk tenkning, og føyer seg inn i rekken av tekster som teoretiserer det postmoderne på sent 1970- og 1980-tall.<ref>Harrison og Wood, ''Art in Theory'', 1013.</ref>

== Sammendrag ==
Owens innleder med å fastslå at allegorien lenge har vært ansett som et estetisk avvik eller en kunstens antitese. Han henviser her til både Benedetto Croce og Jorge Luis Borges, hvor sistnevnte mener allegorien hører fortiden til og slik utgjør en uoprettelig avstand mellom fortiden og nåtiden.<ref>Harrison og Wood, ''Art in Theory'', 1025.</ref> Owens derimot hevder at dette er allegoriens fremste egenskap: 

«[...] throughout its [allegoriens] history it has functioned in the gap between a present and a past which, without allegorical reinterpretation, might have remained foreclosed. A conviction of the remoteness of the past, and a desire to redeem it for the present – these are its two most fundamental impulses.»<ref>Harrison og Wood, ''Art in Theory'', 1026.</ref> 

Owens knytter allegoriens fall til dens sterke tilknytning til historiemaleriet. Da historiemaleriet og historisme ble avvist av avantgarden på midten av 1800-tallet, ble også allegorien forvist.<ref>Harrison og Wood, ''Art in Theory'', 1029.</ref> Historiske begivenheter ble ikke lenger ansett som beskrivende for moderne hendelser. 

Den moderne avvisningen av allegorien, er ifølge Owens en misforståelse. Han hevder at allegoriske impulser absolutt eksisterer i den kontemporære kulturen, at man tydelig kan identifisere en ny fremvekst av allegorier. Faktisk mener han at allegorier kan gjenfinnes allerede i modernistiske verk, og at modernisme og allegori ikke er gjensidig utelukkende slik den moderne kunstkritkken har påstått.

Teksten undersøker hva en allegori er, og foreslår at «allegory occurs whenever one text is doubled by another [...]».<ref name=":0">Harrison og Wood, ''Art in Theory 1900-2000'', 1026.</ref> Når en tekst eller et bilde forstås gjennom en annen tekst eller et annet bilde, eksisterer altså en allegori. Kunstneren tar med seg noe og gjør det til noe annet, han restaurerer ikke den opprinnelige betydningen: «If he adds, however, he does so only to replace: the allegorical meaning supplants an antecedent one; it is a supplement. This is why allegory is condemned, but it is also the source of its theoretical significance.» <ref>Harrison og Wood, ''Art in Theory'', 1027.</ref>

Owens identifiserer tre  forbindelser mellom allegorien og den kontemporære kunsten:
# Appropriasjon
# Stedsspesifikke verk
# Akkumulasjon
Disse tre kategoriene finnes i den kontemporære kunsten, og fordi de kan knyttes til allegorien blir det ensbetydende med at allegorien eksisterer i den kontemporære kunsten. I sin redegjørelse  Kunstnerne som arbeider med appropriasjon manipulerer allerede eksisterende bilder, og skaper slik en ny mening. Den opprinnelige betydningen hviskes vekk og bildet må deschiffreres.<ref name=":1">Harrison og Wood, ''Art in Theory 1900-2000'', 1027.</ref> Videre skriver Owens at «[a]llegorys consistently attracted to the fragmentary, the imperfect, the incomplete [...]».<ref>Harrison og Wood, ''Art in Theory 1900-2000'', 1027.</ref> Når det gjelder stedsspesifikke kunstverk, eksiterer det et dialektisk forhold mellom verket og stedet.<ref name=":1" /> Stedsspesifikke kunstverk, skriver Owens, er ikke permanente og demonteres sjeldent, de står igjen som offere for naturlig forfall. Slik mener Owens de symboliserer det forbigående og flyktige. Fordi stedsspesifikke verk nettopp er stedsspesifikke, kan de ikke bevares foruten gjennom fotografier. Fotografiet, som allegorien, kan bevare fortiden og gjøre den tilgjengelig for nåtiden. Owens finner akkumulasjon blant annet i fotomontasjer og de gjentakende verkene til Sol LeWitt og Hanna Darboven. Owens betrakter akkumulasjon som en innsamling av fragmenter som settes sammen uten et bestemt mål, og slik knytter han akkumulasjon til det allegoriske.<ref>Harrison og Wood, ''Art in Theory'', 1028.</ref>

«Appropriation, site-specificity, impermanence, accumulation, discursivity, hybridization - these diverse strategies characterize much of the art of the present and distinguish it form its modernist predecessors.»<ref>Harrison og Wood, ''Art in Theory 1900-2000'', 1029.</ref> Owens hevder at disse kategoriene utgjør en helhet når de betraktes i lys av allegorien. Men fordi allegorien er et supplement - man kan nyte et kunstverk uten å ta i betrakning dets allegori - utfordrer den den moderne estetikken. Vestlig kunsthistorie har, slik Owens beskriver det, ansett kunstverket som en enhet av ''form'' og ''innhold'', og allegorien, forstått som et ''tillegg'', utfordrer denne forestillingen.<ref>Harrison og Wood, ''Art in Theory'', 1031.</ref>

== Litteratur ==
Harrison, Charles og Paul Wood (red.). ''Art in Theory 1900-2000. An Anthology of Changing Ideas''. Malden, Mass.: Blackwell Publishing, 2003.

[[Kategori:1945-til samtid]]
<references />
[[Kategori:Høst 2018 kun2063 4063]]