Forskjell mellom versjoner av «Haukeland, Arnold. Air»

Revisjonen fra 5. okt. 2018 kl. 00:24

Arnold Martin Haukeland (1920-1983)

Den tidligste non-figurative skulpturen i Oslo ble reist i 1962 på Universitetet på Blindern var Arnold Haukelands Air. Air ble oppfattet som provoserende og gav støtte til en lang debatt fordi Arnold Haukeland brøt med tradisjonen.

Brudd med tradisjonen

I 1961 hadde Haukeland sammen med Jakob Weidemann utstilling i overlyssalene i Kunstnernes Hus i Oslo, der de stilte ut arbeider som virket så overbevisende at den abstrakte kunsten fikk sitt gjennombrudd i Norge. Abstraksjon har sin opphavsfase fra årene 1910-20 med Kandinsky, Mondrian og Malevich i spissen som emigrerte kunstnere ved Paris skolen. Dog i 1960-årene var det ikke lenger Paris som var hovedkilde til inspirasjon for de yngre kunstnerne i Norge. De viktigste kildene til inspirasjon ble hentet fra amerikansk og engelsk popkunst og assemblage.

1945-2965 er en viktig periode for den abstrakte kunsten, med tyngdpunkt i 1950-65. 1965 kommer det nye referanserammer som bryter med den franske kunsten.

Air (1961-61)

Mål: 7,80 m uten sokkel.

Skulpturen ble reist i 1962 og var en gave fra Freia AS til universitetets 150-års jubileum som var i 1961. Arnold Haukeland modellerte Air i full størrelse og måtte lage hull i ateliertaket for å få plass til produksjon av skulpturen. Skulpturen ble støpt i flere deler og sveiset sammen, deretter ble den slipt. Slipingen er en viktig del av skulpturens uttrykk og dermed ble denne sluttdelen sterkt overvåket av kunstneren selv. Stålet som er brukt er av typen syrefast (rustfritt) stål og endrer seg ikke over tid. Stålet holder seg nøyaktig slik den var tiltenkt av Arnold Haukeland. Air strekker seg mot himmelen og speiler lyset og det skiftende været i omgivelsene.

Air står pent plassert på Fredrikkeplassen på Universitetet på Blindern og eies av staten.

Skulpturen Air er et godt eksempel på hans nye kunstneriske orientering etter besøket på biennalen i Venezia. Verket har et organisk utseende med struttende former ut fra komposisjonens sentrum. Billedlig talt dreier skulpturen seg om den Haukeland’ske livsfølelse som handler om å ta til seg alle sanselige opplevelser ved å være til en hyllest til alt liv, til natur, vær og vindt på godt og vondt. I metaforisk forstand kan skulpturen kalles Haukelands frie, vitalistiske selvportrett.

Referanser

• Wikborg, Tone. Skulpturer og minnesmerker i Oslo.Gjøvik: H. Aschehoug & Co, 1986