Forskjell mellom versjoner av «Sjåstad, Ø. "Absorbert og teatralt i Christian Krohgs og Edvard Munchs kunst" 1»
| Linje 6: | Linje 6: | ||
== Absorbert og teatralt == | == Absorbert og teatralt == | ||
I starten av essayet blir det redegjort for de sentrale begrepene. Begrepene "absorbert" og "teatralt" dreier seg om figurene i et bilde, nærmere hvilke tilstander disse figurene innehar. Bilder med en "absorptiv natur" er bilder der figurene er absorbert i hva de selv gjør, hva de tenker, føler, eller hører. De er oppslukt og opptatt med noe. Mange av realismens bilder av sovende, lesende, eller syende mennesker viser denne type aktivitet. Karakterene uttrykker en absorptiv tilstand, som blir forsterket jo mer bevisstløse de er, eller jo mer de glemmer seg selv. Et bra eksempel på sik tilstand er en sovende karakter, som er fullstendig ubevisst, og har glemt seg selv og alle rundt seg. Bilder med absorptiv natur er mer realistiske, fordi de virker lite iscenesatte og mer tilfeldige. De har også et modernistisk trekk ved seg fordi elementene i bildet handler om seg selv, de viser ikke noe oppmerksomhet til betrakteren, men er heller oppslukt i sin egen verden. Noen bilder med absorptiv natur som blir nevnt i teksten er Christian Kroghs ''Opplesning i Atelieret'' (ant. 1890), ''Fotografiet. Oda Krogh'' (1884), ''Kampen for tilværelsen'' (1888-1889), og ''Sovende mann III'' (1882). | I starten av essayet blir det redegjort for de sentrale begrepene. Begrepene "absorbert" og "teatralt" dreier seg om figurene i et bilde, nærmere hvilke tilstander disse figurene innehar. Bilder med en "absorptiv natur" er bilder der figurene er absorbert i hva de selv gjør, hva de tenker, føler, eller hører. De er oppslukt og opptatt med noe. Mange av realismens bilder av sovende, lesende, eller syende mennesker viser denne type aktivitet. Karakterene uttrykker en absorptiv tilstand, som blir forsterket jo mer bevisstløse de er, eller jo mer de glemmer seg selv. Et bra eksempel på sik tilstand er en sovende karakter, som er fullstendig ubevisst, og har glemt seg selv og alle rundt seg. Bilder med absorptiv natur er mer realistiske, fordi de virker lite iscenesatte og mer tilfeldige. De har også et modernistisk trekk ved seg fordi elementene i bildet handler om seg selv, de viser ikke noe oppmerksomhet til betrakteren, men er heller oppslukt i sin egen verden. Noen bilder med absorptiv natur som blir nevnt i teksten er Christian Kroghs ''Opplesning i Atelieret'' (ant. 1890), ''Fotografiet. Oda Krogh'' (1884), ''Kampen for tilværelsen'' (1888-1889), og ''Sovende mann III'' (1882). | ||
| + | |||
| + | Karakterene i et teatralt bilde derimot, er klare over at de blir sett på, og det kan se ut som om de spiller skuespill. Det kan virke kunstig, med mindre man bruker det absorptive som en strategi for å få skuespillet på lerretet til å virke overbevisende. Et maleri som har fått kritikk for å være for teatralsk er Christian Kroghs ''Albertine i politilegens venteværelse'' (1885-1886). Jens Thiis og Hans Jæger mente det ble for oppstilt. Den fremste kvinnen på bilde bryter med det absorberte ved å rette sitt blikk direkte på betrakteren. | ||
| + | |||
| + | I følge Michael Fried har Eduoard Manet utviklet en paradoksal holdning til absorpsjon som ikke trenger å inneholde en lukket komposisjon. Slik som i hans Le Dejenuet sur l'herbe (1863), der karakterene har en frontal vending mot betrakteren, klarer han likevel å unngå det teatrale, fordi karakterene ikke er teatralsk uttrykksfulle. Man kan tolke mange av bildene hans som absorberte eller teatrale, avhengig av hvordan man tolker ansiktsuttrykkene til de frontale karakterene, som ofte er ikke-kommuniserende, tause, forvirrete og gåtefulle. Fried mener at Manet prøver å skape bilder som både nekter for, og aksepteer at det finnes en betrakter. | ||
[[Kategori:1870-1900]] | [[Kategori:1870-1900]] | ||
[[Kategori:Vår 2019 kun2061 4061]] | [[Kategori:Vår 2019 kun2061 4061]] | ||
Revisjonen fra 17. feb. 2019 kl. 16:11
Introduksjon
Øystein Sjåstad har en doktorgrad i kunsthistorie fra Universitetet i Oslo, med avhandlingen "The Tache is a Sign of Nineteenth-Century Painting". Han har mottatt Munchstipendet i 2008.
"Absorbert og teatralt i Christian Krohgs og Edvard Munchs kunst" er et essay som tar i bruk kunstteoretikeren Michael Frieds definisjoner av begrepene "absorbert" og "teatralt". Hovedtema i essayet omhandler hvordan Christian Krogh og Edvard Munch bruker disse strategiene i sin kunst, og forskjellene på utførelsen deres.
Absorbert og teatralt
I starten av essayet blir det redegjort for de sentrale begrepene. Begrepene "absorbert" og "teatralt" dreier seg om figurene i et bilde, nærmere hvilke tilstander disse figurene innehar. Bilder med en "absorptiv natur" er bilder der figurene er absorbert i hva de selv gjør, hva de tenker, føler, eller hører. De er oppslukt og opptatt med noe. Mange av realismens bilder av sovende, lesende, eller syende mennesker viser denne type aktivitet. Karakterene uttrykker en absorptiv tilstand, som blir forsterket jo mer bevisstløse de er, eller jo mer de glemmer seg selv. Et bra eksempel på sik tilstand er en sovende karakter, som er fullstendig ubevisst, og har glemt seg selv og alle rundt seg. Bilder med absorptiv natur er mer realistiske, fordi de virker lite iscenesatte og mer tilfeldige. De har også et modernistisk trekk ved seg fordi elementene i bildet handler om seg selv, de viser ikke noe oppmerksomhet til betrakteren, men er heller oppslukt i sin egen verden. Noen bilder med absorptiv natur som blir nevnt i teksten er Christian Kroghs Opplesning i Atelieret (ant. 1890), Fotografiet. Oda Krogh (1884), Kampen for tilværelsen (1888-1889), og Sovende mann III (1882).
Karakterene i et teatralt bilde derimot, er klare over at de blir sett på, og det kan se ut som om de spiller skuespill. Det kan virke kunstig, med mindre man bruker det absorptive som en strategi for å få skuespillet på lerretet til å virke overbevisende. Et maleri som har fått kritikk for å være for teatralsk er Christian Kroghs Albertine i politilegens venteværelse (1885-1886). Jens Thiis og Hans Jæger mente det ble for oppstilt. Den fremste kvinnen på bilde bryter med det absorberte ved å rette sitt blikk direkte på betrakteren.
I følge Michael Fried har Eduoard Manet utviklet en paradoksal holdning til absorpsjon som ikke trenger å inneholde en lukket komposisjon. Slik som i hans Le Dejenuet sur l'herbe (1863), der karakterene har en frontal vending mot betrakteren, klarer han likevel å unngå det teatrale, fordi karakterene ikke er teatralsk uttrykksfulle. Man kan tolke mange av bildene hans som absorberte eller teatrale, avhengig av hvordan man tolker ansiktsuttrykkene til de frontale karakterene, som ofte er ikke-kommuniserende, tause, forvirrete og gåtefulle. Fried mener at Manet prøver å skape bilder som både nekter for, og aksepteer at det finnes en betrakter.
