Forskjell mellom versjoner av «Rudolph Thygesen - Gerda»
m |
|||
| Linje 5: | Linje 5: | ||
=== Kontekstuelle forhold === | === Kontekstuelle forhold === | ||
| − | I 1914 skulle 100-års jubileet for Norge som selvatendig stat feires med en stor utstilling med det nasjonen hadde oppnådd innen industriprodukter, handle- og sjøfart, kunsthåndverk, kunst og kultur. En gruppe på 14 kunstnere, ''De 14,'' valgte å stå utenfor den offisielle utstillingen, og skapte i stedet sin egen paviljong. Utstillingen deres åpnet 17. mai 1914 i Frognerparken. Til utstillingen var det laget en liten katalog, uten at denne inneholdt noen uttalelse som kunne vise til et felles program eller manifest. En av hovedgrunnene til dannelsen av ''De 14'' var manglende tiltro til Christian Krohg som kommisjonær og Søren Onsager som kurator for samtidskunsten på utstillingen.<ref>Storm Bjerke,"The Pavilion of ''De 14''", 371.</ref> Etter 1903 hadde Krohg fått en stadig sterkere stilling innen kunstfeltet i Norge. Han var både maler, forfatter og journalist, og i 1909 ble han også utnevnt til den første professoratstliingen ved det nystiftede Statens Kunstakademi. Ny-impresjonistene fant en naturlig lederskikkelse i Krogh.<ref>Lange og Messel, "Inn i et nytt århundre 1900-1914", 42.</ref> Han hadde i motsetning til Werenskiold holdt fast ved naturalismens program. De så med skepsis på den nasjonale retorikk som hadde bygget seg opp om Werenskiold-grupperingens form-idealisme. Ny-impresjonistene kunne ut fra sin individualistiske holdning bare godta et subjektivt formspråk og stilte seg tvilende til en kunst med en idealistisk, over-individuell målsetning. Striden rundt om fremtiden for norsk maleri, om den skulle bygge på realismen eller idealismen, brøt for alvor løs like før første verdenskrig. Fra 1906 av hadde Henrik Sørensen gradvis posisjonert seg som leder for de unge kunstnerne, og rundt 1910 klarte han å få til en allianse med Erik Werenskiold.<ref>Storm Bjerke, "The Pavilion of ''De 14''", 372.</ref>Dette markerte begynnelsen på tilbakegangen på den innflytelsen og makten som Christian Krohg, og kretsen rundt ham, hadde hatt. | + | I 1914 skulle 100-års jubileet for Norge som selvatendig stat feires med en stor utstilling med det nasjonen hadde oppnådd innen industriprodukter, handle- og sjøfart, kunsthåndverk, kunst og kultur. En gruppe på 14 kunstnere, ''De 14,'' valgte å stå utenfor den offisielle utstillingen, og skapte i stedet sin egen paviljong. Utstillingen deres åpnet 17. mai 1914 i Frognerparken. Til utstillingen var det laget en liten katalog, uten at denne inneholdt noen uttalelse som kunne vise til et felles program eller manifest. En av hovedgrunnene til dannelsen av ''De 14'' var manglende tiltro til Christian Krohg som kommisjonær og Søren Onsager som kurator for samtidskunsten på utstillingen.<ref>Storm Bjerke,"The Pavilion of ''De 14''", 371.</ref> Etter 1903 hadde Krohg fått en stadig sterkere stilling innen kunstfeltet i Norge. Han var både maler, forfatter og journalist, og i 1909 ble han også utnevnt til den første professoratstliingen ved det nystiftede Statens Kunstakademi. Ny-impresjonistene fant en naturlig lederskikkelse i Krogh.<ref>Lange og Messel, "Inn i et nytt århundre 1900-1914", 42.</ref> Han hadde i motsetning til Werenskiold holdt fast ved naturalismens program. De så med skepsis på den nasjonale retorikk som hadde bygget seg opp om Werenskiold-grupperingens form-idealisme. Ny-impresjonistene kunne ut fra sin individualistiske holdning bare godta et subjektivt formspråk og stilte seg tvilende til en kunst med en idealistisk, over-individuell målsetning. Striden rundt om fremtiden for norsk maleri, om den skulle bygge på realismen eller idealismen, brøt for alvor løs like før første verdenskrig. Fra 1906 av hadde Henrik Sørensen gradvis posisjonert seg som leder for de unge kunstnerne, og rundt 1910 klarte han å få til en allianse med Erik Werenskiold.<ref>Storm Bjerke, "The Pavilion of ''De 14''", 372.</ref>Dette markerte begynnelsen på tilbakegangen på den innflytelsen og makten som Christian Krohg, og kretsen rundt ham, hadde hatt. En av de første suksessene som denne grupperingen hadde var stiftelsen av Kunstnerforbundet i 1910, hvor kunstnerne selv var aksjeeiere. I 1911 stilte de norske kunstnere Henrik Sørensen, Per Deberitz, Severin Grande, Jean Heiberg, Einar Sandberg og Rudolph Thygesen ut som gruppe både i København og Gøteborg. Sammen med Axel Revold, Thorvald Erichsen og Oluf Wold-Torne var disse kunstnerne kjernen i ''De 14''. |
[[Kategori:1900-1945]] | [[Kategori:1900-1945]] | ||
<references /> | <references /> | ||
Revisjonen fra 12. apr. 2017 kl. 17:26
Portrettet Gerda ble malt av Rudolph Thygesen (1880 - 1953) i 1915, og er i dag en del av samlingen til Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Portrettet er utført i olje på lerret og måler 61 x 50cm.[1]
Motivbeskrivelse
Maleriet Gerda er et portrett av en ung kvinne som sitter med nedslått blikk. Hun har lys hud, og er malt med blåsort hår. Hun er malt i halvfigur, er midtstilt i billdeflaten og fyller ut størstedelen av billderommet. Bakgrunnen er nærmest ensfarget, i en lys blålig tone, som hentes opp igjen i figurbehandlingen. Thygesen viser i Gerda en mesterlig evne til karakterisering både gjennom farge og tegning. Maleriet har en enkel rolig fargeholdning med utgangspunkt i den stripete blusens kontrast mellom rødbrunt og blågrønt.[2] Blusekragen er grønn med en gul knapp. Figuren er trukket oppmed konturlinjer.
Kontekstuelle forhold
I 1914 skulle 100-års jubileet for Norge som selvatendig stat feires med en stor utstilling med det nasjonen hadde oppnådd innen industriprodukter, handle- og sjøfart, kunsthåndverk, kunst og kultur. En gruppe på 14 kunstnere, De 14, valgte å stå utenfor den offisielle utstillingen, og skapte i stedet sin egen paviljong. Utstillingen deres åpnet 17. mai 1914 i Frognerparken. Til utstillingen var det laget en liten katalog, uten at denne inneholdt noen uttalelse som kunne vise til et felles program eller manifest. En av hovedgrunnene til dannelsen av De 14 var manglende tiltro til Christian Krohg som kommisjonær og Søren Onsager som kurator for samtidskunsten på utstillingen.[3] Etter 1903 hadde Krohg fått en stadig sterkere stilling innen kunstfeltet i Norge. Han var både maler, forfatter og journalist, og i 1909 ble han også utnevnt til den første professoratstliingen ved det nystiftede Statens Kunstakademi. Ny-impresjonistene fant en naturlig lederskikkelse i Krogh.[4] Han hadde i motsetning til Werenskiold holdt fast ved naturalismens program. De så med skepsis på den nasjonale retorikk som hadde bygget seg opp om Werenskiold-grupperingens form-idealisme. Ny-impresjonistene kunne ut fra sin individualistiske holdning bare godta et subjektivt formspråk og stilte seg tvilende til en kunst med en idealistisk, over-individuell målsetning. Striden rundt om fremtiden for norsk maleri, om den skulle bygge på realismen eller idealismen, brøt for alvor løs like før første verdenskrig. Fra 1906 av hadde Henrik Sørensen gradvis posisjonert seg som leder for de unge kunstnerne, og rundt 1910 klarte han å få til en allianse med Erik Werenskiold.[5]Dette markerte begynnelsen på tilbakegangen på den innflytelsen og makten som Christian Krohg, og kretsen rundt ham, hadde hatt. En av de første suksessene som denne grupperingen hadde var stiftelsen av Kunstnerforbundet i 1910, hvor kunstnerne selv var aksjeeiere. I 1911 stilte de norske kunstnere Henrik Sørensen, Per Deberitz, Severin Grande, Jean Heiberg, Einar Sandberg og Rudolph Thygesen ut som gruppe både i København og Gøteborg. Sammen med Axel Revold, Thorvald Erichsen og Oluf Wold-Torne var disse kunstnerne kjernen i De 14.
