Forskjell mellom versjoner av «Ohlsen, N. " 'Det blir friskt og levende. Bare fortsett slik' Erik Werenskiold i München"»
| Linje 1: | Linje 1: | ||
| − | |||
Artikkelen " 'Det blir friskt og levende. Bare fortsett slik' Erik Werenskiold i München" ble skrevet av den tyske kunsthistorikeren og kuratoren Nils Ohlsen. Den ble utgitt i 2011 i boken "Erik Werenskiold 1855-1938", en katalog fylt med faglige essayer utgitt i forbindelse med en utstilling med samme navn som fant sted i Nasjonalgalleriet i Oslo fra 10. juni 2011 til 11. september 2011. Boken ble redigert av kunsthistoriker Øystein Ustvedt og Nasjonalgalleriets redaktør for publikasjon Marianne Yvenes, og består, i tillegg til Nils Olsens essay, av fire andre essayer henholdsvis skrevet av redaktør Øystein Ustvedt, Ellen Lerberg, Erik Mørstad og Øystein Sjåstad. Ohlsen var selv på denne tiden avdeligsredaktør for eldre og moderne kunst i Nasjonalgalleriet da utstillingen og publikasjonen av boken fant sted. | Artikkelen " 'Det blir friskt og levende. Bare fortsett slik' Erik Werenskiold i München" ble skrevet av den tyske kunsthistorikeren og kuratoren Nils Ohlsen. Den ble utgitt i 2011 i boken "Erik Werenskiold 1855-1938", en katalog fylt med faglige essayer utgitt i forbindelse med en utstilling med samme navn som fant sted i Nasjonalgalleriet i Oslo fra 10. juni 2011 til 11. september 2011. Boken ble redigert av kunsthistoriker Øystein Ustvedt og Nasjonalgalleriets redaktør for publikasjon Marianne Yvenes, og består, i tillegg til Nils Olsens essay, av fire andre essayer henholdsvis skrevet av redaktør Øystein Ustvedt, Ellen Lerberg, Erik Mørstad og Øystein Sjåstad. Ohlsen var selv på denne tiden avdeligsredaktør for eldre og moderne kunst i Nasjonalgalleriet da utstillingen og publikasjonen av boken fant sted. | ||
| Linje 13: | Linje 12: | ||
Gjennom sin utdannelse i München kom Werenskiold i kontakt med kunstlærere og kunstnere som kom til å ha en påvirkning på ham, og dette er det neste temaet Ohlsen tar for seg. Han nevner Ludvig van Löfftz, hvis naturklasse var begynnelsen på kunstnerens utdannelse, og Wilhelm von Lindenschmit som ledet en maleklasse det hvor Werenskiold fikk prøve seg på aktmaling for første gang. Det var under Lindenschmits lære han avsluttet studiene, og hans tolerante holdning for utvikling av den enkelte students talenter. En annen kunstner som hadde en påvirkning var Wilhelm Leibl, som hadde en sterk tilknytning til det franske kunstmiljøet, og som med sin realistiske fremstilling av bondelivet fikk mye oppmerksomhet. Dette inspirerende kunstnermiljøet med allsidige kunstnere mener Ohlsen gjorde München til et sted det Werenskiold kunne utvikle "en tematisk, stilistisk og teknisk mangslungen kunstproduksjon."<ref>ibid. 23.</ref> | Gjennom sin utdannelse i München kom Werenskiold i kontakt med kunstlærere og kunstnere som kom til å ha en påvirkning på ham, og dette er det neste temaet Ohlsen tar for seg. Han nevner Ludvig van Löfftz, hvis naturklasse var begynnelsen på kunstnerens utdannelse, og Wilhelm von Lindenschmit som ledet en maleklasse det hvor Werenskiold fikk prøve seg på aktmaling for første gang. Det var under Lindenschmits lære han avsluttet studiene, og hans tolerante holdning for utvikling av den enkelte students talenter. En annen kunstner som hadde en påvirkning var Wilhelm Leibl, som hadde en sterk tilknytning til det franske kunstmiljøet, og som med sin realistiske fremstilling av bondelivet fikk mye oppmerksomhet. Dette inspirerende kunstnermiljøet med allsidige kunstnere mener Ohlsen gjorde München til et sted det Werenskiold kunne utvikle "en tematisk, stilistisk og teknisk mangslungen kunstproduksjon."<ref>ibid. 23.</ref> | ||
| + | |||
| + | === Verk og produksjon === | ||
| + | Under sitt opphold i München produserte Werenskiold flere viktige kunstverk, og Ohlsen trekker på dette punktet i teksten frem et utvalg av dem for å vise kunstnerens utvikling og for å illustrere hvordan disse verkene ble påvirket av byen de ble malt i. Et bemerkelsesverdig verk han nevner er ''Bærrensere'' fra 1878. Dette var Werenskiolds første store gruppekomposisjon og regnes som hans kunstneriske gjennombrudd. Motivet viser et øyeblikksbilde av tre bondebarn som leker etter en dags arbeid med bærplukking, og i følge Ohlsen er ikke dette motivet tilfeldig valgt til kunstnerens første store komposisjon. Barnemotiv var et svært populært tema i Münchens kunst i 1870-årene, da det var en god mulighet til å "kombinere forkjærligheten fr både anekdotiske og realistiske fremstillinger av det virkelige livet."<ref>ibid. 24.</ref> | ||
| + | |||
| + | Samme år som ''Bærrensere'' ble laget velger Werenskiold å flytte sitt atelier til Pipping, en bondelandsby vest for München. Fra dette oppholdet har man fått malerier som ''Fra Pipping til Bayern'' fra 1878 og ''Aften ved Pipping'' fra 1879, begge friluftsmalerier med en kvinneskikkelse i et diffust landskap. Friluftsmaleriet må ha vært en åpenbaring for Werenskiold, mener Ohlsen, og han trekker frem et sitat fra læreren Lindenschmit for å illustrere det: "Det blir friskt og levende. Bare fortsett slik." Dette sitatet har også blitt brukt i tittelen på dette essayet. Noe annet som inspirerte Werenskiold i Pipping var barn som lekte i sine naturlige omgivelser, og dette har ført til at malerier som ''Solskinn, Pipping'' fra 1879 og ''Ungeskrik og bikkjeleven'' fra 1881 kan regnes som "moderat impresjonistiske"<ref>ibid. 25.</ref> hvor flyktige øyeblikk fremstilles med enkle, raske penselstrøk. | ||
[[Kategori:1870-1900]] | [[Kategori:1870-1900]] | ||
[[Kategori:Vår 2019 kun2061 4061]] | [[Kategori:Vår 2019 kun2061 4061]] | ||
<references /> | <references /> | ||
Revisjonen fra 19. feb. 2019 kl. 22:18
Artikkelen " 'Det blir friskt og levende. Bare fortsett slik' Erik Werenskiold i München" ble skrevet av den tyske kunsthistorikeren og kuratoren Nils Ohlsen. Den ble utgitt i 2011 i boken "Erik Werenskiold 1855-1938", en katalog fylt med faglige essayer utgitt i forbindelse med en utstilling med samme navn som fant sted i Nasjonalgalleriet i Oslo fra 10. juni 2011 til 11. september 2011. Boken ble redigert av kunsthistoriker Øystein Ustvedt og Nasjonalgalleriets redaktør for publikasjon Marianne Yvenes, og består, i tillegg til Nils Olsens essay, av fire andre essayer henholdsvis skrevet av redaktør Øystein Ustvedt, Ellen Lerberg, Erik Mørstad og Øystein Sjåstad. Ohlsen var selv på denne tiden avdeligsredaktør for eldre og moderne kunst i Nasjonalgalleriet da utstillingen og publikasjonen av boken fant sted.
I essayet " 'Det blir friskt og levende. Bare fortsett slik. Erik Werenskiold i München" tar Ohlsen for seg Werenskiolds periode i München, fra 1875 til 1881 og ser nærmere på hva slags påvirkning denne byen og dens kultur hadde på den norske kunstneren og hans kunstneriske utvikling.
Innhold
Sammendrag
Werenskiold om München
Ohlsen begynner sitt essay med å snakke om hvordan den 80 år gamle Werenskiold omtalte seg konsekvent negativt om sin periode i München mot slutten av sitt liv. I et intervju med Johan Borgen i 1935 til dagbladet hadde kunstneren sagt "München var vel noe skit"[1], og han var spesielt avvisende til den mørke brunfargen sam var karakteristisk for den tyske malerkunsten. Han var imidlertid mer positiv til franske kunstnere som tegnet akt hver morgen før de fortsatte til atelieret. Ohlsen presenterer så spørsmålet om det går an å akseptere disse tankene fra kunstneren, om Werenskiold har rett i sin betraktning av München som ubetydelig for sin utvikling som kunstner, og at det eneste positive med oppholdet var "det gode ølet og de lave levekostnadene."[2]
Kulturens og kunstneres påvirkning
På 1800-tallet fantes det ikke noe eget kunstakademi i Norge, så mange norske kunstnere valgte å reise til utlandet for å få akademi-utdannelse. Tyskland hadde lenge vært det vanlige reisemålet, og fra 1870-årene var det München som ble den vanligste byen, hvor man kunne få den "pensel- og palett kulturen" de norske kunstnerne savnet i eget hjemland.[3] Ohlsen trekker frem Theodor von Piloty sin undervisning og ledelse av akademiet i München som starten på byens glansperiode, som førte med seg et åpent og moderne akademi. Kunstnerlivet i byen var også svært tiltrekkende. I 1869 åpner en internasjonal kunstutstilling i byen og setter den på kartet som den mest innovative kunstbyen i Europa, og fra 70-årene kommer de norske kunstnerne strømmende til. I spissen er Eilif Pettersen som ankommer byen i 1873, etterfulgt av blant andre Christian Skredsvig, Kitty Kielland, Harriet Backer, Gerhard Munthe, Hans Heyerdahl og, så klart, Werenskiold selv. Han ankommer byen 21 år gammel i november 1875 og blir der til februar 1881 når han - som de fleste norske kunstnerne gjorde noen år tidligere - reiser videre til Paris.
Gjennom sin utdannelse i München kom Werenskiold i kontakt med kunstlærere og kunstnere som kom til å ha en påvirkning på ham, og dette er det neste temaet Ohlsen tar for seg. Han nevner Ludvig van Löfftz, hvis naturklasse var begynnelsen på kunstnerens utdannelse, og Wilhelm von Lindenschmit som ledet en maleklasse det hvor Werenskiold fikk prøve seg på aktmaling for første gang. Det var under Lindenschmits lære han avsluttet studiene, og hans tolerante holdning for utvikling av den enkelte students talenter. En annen kunstner som hadde en påvirkning var Wilhelm Leibl, som hadde en sterk tilknytning til det franske kunstmiljøet, og som med sin realistiske fremstilling av bondelivet fikk mye oppmerksomhet. Dette inspirerende kunstnermiljøet med allsidige kunstnere mener Ohlsen gjorde München til et sted det Werenskiold kunne utvikle "en tematisk, stilistisk og teknisk mangslungen kunstproduksjon."[4]
Verk og produksjon
Under sitt opphold i München produserte Werenskiold flere viktige kunstverk, og Ohlsen trekker på dette punktet i teksten frem et utvalg av dem for å vise kunstnerens utvikling og for å illustrere hvordan disse verkene ble påvirket av byen de ble malt i. Et bemerkelsesverdig verk han nevner er Bærrensere fra 1878. Dette var Werenskiolds første store gruppekomposisjon og regnes som hans kunstneriske gjennombrudd. Motivet viser et øyeblikksbilde av tre bondebarn som leker etter en dags arbeid med bærplukking, og i følge Ohlsen er ikke dette motivet tilfeldig valgt til kunstnerens første store komposisjon. Barnemotiv var et svært populært tema i Münchens kunst i 1870-årene, da det var en god mulighet til å "kombinere forkjærligheten fr både anekdotiske og realistiske fremstillinger av det virkelige livet."[5]
Samme år som Bærrensere ble laget velger Werenskiold å flytte sitt atelier til Pipping, en bondelandsby vest for München. Fra dette oppholdet har man fått malerier som Fra Pipping til Bayern fra 1878 og Aften ved Pipping fra 1879, begge friluftsmalerier med en kvinneskikkelse i et diffust landskap. Friluftsmaleriet må ha vært en åpenbaring for Werenskiold, mener Ohlsen, og han trekker frem et sitat fra læreren Lindenschmit for å illustrere det: "Det blir friskt og levende. Bare fortsett slik." Dette sitatet har også blitt brukt i tittelen på dette essayet. Noe annet som inspirerte Werenskiold i Pipping var barn som lekte i sine naturlige omgivelser, og dette har ført til at malerier som Solskinn, Pipping fra 1879 og Ungeskrik og bikkjeleven fra 1881 kan regnes som "moderat impresjonistiske"[6] hvor flyktige øyeblikk fremstilles med enkle, raske penselstrøk.
