Forskjell mellom versjoner av «Sjåstad, Ø. ”Erik Werenskiolds middelvei. Møte med fransk kunst på 1880-tallet”»
(→Møte med den franske kunsten) |
|||
| Linje 3: | Linje 3: | ||
==Møte med den franske kunsten == | ==Møte med den franske kunsten == | ||
| − | |||
| − | Her ble de møtt med | + | === München === |
| + | Som flere andre norske kunstnere hadde Erik Werenskiold sin akademiske utdannelse fra Tyskland, nærmere bestemt München i hans tilfelle. Der ble de fleste malerier malt med en brun tonet palett, noe Werenskiold ikke kunne fordra, i tillegg til at han mente det gjorde det umulig å kunne skape kunst.<ref>Ohlsen, ""Det blir friskt og levende. Bare fortsett slik" Erik Werenskiold i München", 21.</ref> Dette gjorde forutsetningen for at hans møte med den franske kunst ble så betydningsfull som den ble. Werenskiolds første møte med den franske kunsten virker til å ha vært på en større internasjonal kunstutstilling i München i 1879.<ref name=":0">Sjåstad, "Erik Werenskiold middelvei. Møte med fransk kunst på 1880-tallet", 34.</ref> På denne utstillingen kunne man ikke se det nyeste nye av fransk kunst, men man kunne ''plain air''-malerier (friluftsmaleri) fra den franske Barbizon-skolen.<ref name=":0" /> Etter å ha vært på denne utstillingen maler han selv et motiv, ''Solskinn, Pipping'' i 1879 (i dag i privat eie), hvor han ikke skiller mellom de forskjellige elementene (gresset, himmelen, figurene) i penselstrøkene, noe som gir det et inntrykk av å være et friluftsmaleri.<ref name=":0" /> Også i dette maleriet ser vi ingen hint av de "tyske" bruntonene, men heller den friske "franske" paletten han nå hadde fått sansen for. | ||
| + | |||
| + | === Paris === | ||
| + | Werenskiold, og flere andre tysk-utdannede norske kunstnere fant veien til Paris på starten av 1880-tallet, for hvis man var en ambisiøs kunster var dette stedet å besøke. På denne tiden var Paris Europas kunst-hovedstad med blant annet ett av verdens ledende akademier, Louvre museet, og viktige utstillingsarenaer som for eksempel Salongen (Salon de Paris).<ref>Sjåstad, "Erik Werenskiold middelvei. Møte med fransk kunst på 1880-tallet", 33.</ref> Hit flokket tilreisende seg fra hele Europa og USA for å kunne se gamle klassikere, men også det nyeste av det nye. | ||
| + | |||
| + | Her ble de møtt av en radikal ny retning av realistisk kunst som viste frem verden slik man ser den, og ikke idealisert slik den en gang var. Motivene var derfor gjerne hentet fra hverdagslivet. Fargepaletten, med sine lyse og lette farger, var også en ganske annerledes en den de hadde blitt vant til på de tyske akademiene. | ||
| + | |||
| + | Et av de første maleriene som tiltalte de norske kunstnerne var ''Hay Making'' fra 1877 av Jules Bastien-Lepage. Bastien-Lepages kunst ble sett på som en fullkommen balanse mellom menneske og natur, idealisert og realistisk, og impresjonistisk og akademisk.<ref>Sjåstad, "Erik Werenskiold middelvei. Møte med fransk kunst på 1880-tallet", 36.</ref> Motivet hadde også den lyse og lette fargepaletten til impresjonistene. Dette motivet faller innunder kategorien ''juste milieu''. | ||
==Påvirkningen den hadde == | ==Påvirkningen den hadde == | ||
| Linje 17: | Linje 24: | ||
== Litteratur == | == Litteratur == | ||
| − | + | UiO: Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk. "Øystein Sjåstad." 19.02.2019. https://www.hf.uio.no/ifikk/personer/vit/kunsthistorie/fast/oystesj/ | |
Sjåstad, Øystein. "Erik Werenskiold middelvei. Møte med fransk kunst på 1880-tallet". I ''Erik Werenskiold 1855-1938'' av Øystein Ustvedt et al., 33-41. Oslo: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, 2011. | Sjåstad, Øystein. "Erik Werenskiold middelvei. Møte med fransk kunst på 1880-tallet". I ''Erik Werenskiold 1855-1938'' av Øystein Ustvedt et al., 33-41. Oslo: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, 2011. | ||
| − | |||
| − | |||
== Referanser == | == Referanser == | ||
Revisjonen fra 20. feb. 2019 kl. 18:25
Innhold
Innledning
Øystein Sjåstad er førsteamanuensis i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, og har en faglig interesse for europeisk maleri fra perioden 1860-1900.[1] I teksten "Erik Werenskiold middelvei. Møte med fransk kunst på 1880-tallet" skriver Sjåstad om norske kunstnere sitt møte med den nye radikale kunststilen i 1880-tallets Paris.
Møte med den franske kunsten
München
Som flere andre norske kunstnere hadde Erik Werenskiold sin akademiske utdannelse fra Tyskland, nærmere bestemt München i hans tilfelle. Der ble de fleste malerier malt med en brun tonet palett, noe Werenskiold ikke kunne fordra, i tillegg til at han mente det gjorde det umulig å kunne skape kunst.[2] Dette gjorde forutsetningen for at hans møte med den franske kunst ble så betydningsfull som den ble. Werenskiolds første møte med den franske kunsten virker til å ha vært på en større internasjonal kunstutstilling i München i 1879.[3] På denne utstillingen kunne man ikke se det nyeste nye av fransk kunst, men man kunne plain air-malerier (friluftsmaleri) fra den franske Barbizon-skolen.[3] Etter å ha vært på denne utstillingen maler han selv et motiv, Solskinn, Pipping i 1879 (i dag i privat eie), hvor han ikke skiller mellom de forskjellige elementene (gresset, himmelen, figurene) i penselstrøkene, noe som gir det et inntrykk av å være et friluftsmaleri.[3] Også i dette maleriet ser vi ingen hint av de "tyske" bruntonene, men heller den friske "franske" paletten han nå hadde fått sansen for.
Paris
Werenskiold, og flere andre tysk-utdannede norske kunstnere fant veien til Paris på starten av 1880-tallet, for hvis man var en ambisiøs kunster var dette stedet å besøke. På denne tiden var Paris Europas kunst-hovedstad med blant annet ett av verdens ledende akademier, Louvre museet, og viktige utstillingsarenaer som for eksempel Salongen (Salon de Paris).[4] Hit flokket tilreisende seg fra hele Europa og USA for å kunne se gamle klassikere, men også det nyeste av det nye.
Her ble de møtt av en radikal ny retning av realistisk kunst som viste frem verden slik man ser den, og ikke idealisert slik den en gang var. Motivene var derfor gjerne hentet fra hverdagslivet. Fargepaletten, med sine lyse og lette farger, var også en ganske annerledes en den de hadde blitt vant til på de tyske akademiene.
Et av de første maleriene som tiltalte de norske kunstnerne var Hay Making fra 1877 av Jules Bastien-Lepage. Bastien-Lepages kunst ble sett på som en fullkommen balanse mellom menneske og natur, idealisert og realistisk, og impresjonistisk og akademisk.[5] Motivet hadde også den lyse og lette fargepaletten til impresjonistene. Dette motivet faller innunder kategorien juste milieu.
Påvirkningen den hadde
Det de norske kunstnerne hadde til felles var deres interesse for de realistiske strømningene som hadde kommet til, og deres ønske om å skape realistisk kunst med en friskere palett enn den de hadde blitt vant til i de tyske akademiene, men en annen ting de også hadde til felles var nettopp den grundige akademiske skoleringen de hadde fått som gjorde at de aldri helt klarte å slipp taket.[3] Derfor ble det så noen av dem utviklet en personlig realisme som plasserer seg et sted mellom det akademiske maleri og den franske, realisme inspirerte friluftsstudien med anti-akademiske tendenser.[3] Denne sammenslåingen av ulike stilarter ble kjent som juste milieu og blir en slags middelvei imellom den radikale impresjonistiske kunsten og den akademiske.[6]
Juste milieu
Juste milieus typiske trekk var at bakgrunn og figurer var malt i forskjellige stilarter, hvor områder i maleriet var malt på et impresjonistisk vis, mens bilde som helhet har et akademisk utrykk.[6] En typisk måte Werenskiold valgte å sette opp sin juste milieu-motiver var ved å male figurene på akademisk vis, mens elementer i bakgrunnen gjerne kunne være malt på en mer uformell måte med impresjonistiske tendenser.[6]
Et godt eksempel på Werenskiolds juste milieu kan godt sees i hans maleri, Gjetere, Tåtøy, malt i 1883. Dette maleriet fremviser mange av de impresjonistiske kjennetegnene, som for eksempel inntrykket av at det er malt utendørs, det at sollyset lager forskjellige effekter i måten det treffer forskjellige flater, og et forsøk på å smelte sammen figurene og landskapet.[7] Bakgrunnen i bildet er malt på den impresjonistiske måten med kladdete, brutte penselstrøk, mens figurene er malt definerte og er derfor mer i trå med det akademiske.
Litteratur
UiO: Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk. "Øystein Sjåstad." 19.02.2019. https://www.hf.uio.no/ifikk/personer/vit/kunsthistorie/fast/oystesj/
Sjåstad, Øystein. "Erik Werenskiold middelvei. Møte med fransk kunst på 1880-tallet". I Erik Werenskiold 1855-1938 av Øystein Ustvedt et al., 33-41. Oslo: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, 2011.
Referanser
- ↑ UiO: Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk, "Øystein Sjåstad."
- ↑ Ohlsen, ""Det blir friskt og levende. Bare fortsett slik" Erik Werenskiold i München", 21.
- ↑ 3,0 3,1 3,2 3,3 3,4 Sjåstad, "Erik Werenskiold middelvei. Møte med fransk kunst på 1880-tallet", 34.
- ↑ Sjåstad, "Erik Werenskiold middelvei. Møte med fransk kunst på 1880-tallet", 33.
- ↑ Sjåstad, "Erik Werenskiold middelvei. Møte med fransk kunst på 1880-tallet", 36.
- ↑ 6,0 6,1 6,2 Sjåstad, "Erik Werenskiold middelvei. Møte med fransk kunst på 1880-tallet", 35.
- ↑ Sjåstad, "Erik Werenskiold middelvei. Møte med fransk kunst på 1880-tallet", 40.
