Forskjell mellom versjoner av «Greenberg, C. "Modernistisk maleri" 4»
| Linje 8: | Linje 8: | ||
=== Flathet === | === Flathet === | ||
| − | Greenberg peker på flathet som det eneste karakteristiske for maleriet. Bildets ramme, forteller han, var en begrensende betingelse som maleriet delte med teateret. Farge var et middel som det delte med både teateret og skulpturen. Maleriets forsøk på å fremstille tredimensjonalitet ville alltid kun stå i skulpturens skygge. Derfor ble flathet den betingelsen som modernistiske malere fokuserte på.<ref>Clement Greenberg, Modernistisk Maleri, s. 145.</ref> Det å lage malerier hvor enn så selve bildet før enn så hva som var i bilde var derfor elementært for modernistiske malere. Medium først, så motiv. Slik ville maleriet holde på sin autonomi. Ville motivet vært i fokus ville den minste antydning av gjenkjennbar størrelse kalle frem assosiasjoner til tredimensjonalitet, utdyper Greenberg. | + | Greenberg peker på flathet som det eneste karakteristiske for maleriet. Bildets ramme, forteller han, var en begrensende betingelse som maleriet delte med teateret. Farge var et middel som det delte med både teateret og skulpturen. Maleriets forsøk på å fremstille tredimensjonalitet ville alltid kun stå i skulpturens skygge. Derfor ble flathet den betingelsen som modernistiske malere fokuserte på.<ref>Clement Greenberg, Modernistisk Maleri, s. 145.</ref> Det å lage malerier hvor enn så selve bildet før enn så hva som var i bilde var derfor elementært for modernistiske malere. Medium først, så motiv. Slik ville maleriet holde på sin autonomi. Ville motivet vært i fokus ville den minste antydning av gjenkjennbar størrelse kalle frem assosiasjoner til tredimensjonalitet, utdyper Greenberg.<ref>Clement Greenberg, Modernistisk Maleri, s. 147.</ref> |
=== Avslutning === | === Avslutning === | ||
Revisjonen fra 1. okt. 2019 kl. 14:28
Innhold
Sammendrag av Clement Greenbergs essay «Modernistisk Maleri»
Modernismens selvkritiske essens
I essayet gjør Clement Greenberg rede for begrepet modernisme: «Jeg vil betegne modernisme som den intense, nesten overdrevne, selvkritiske tendensen som begynte med filosofen Kant.»[1] For Greenberg er Immanuel Kant den første modernist. Kant var den første til å kritisere selve kritikkens redskaper. Slik Kant forsterket logikken ved å bruke logikk til å definere logikkens grenser skulle enhver kunstforms særegenhet definere det som var unikt ved sin kunstform. Å vende et selvkritisk blikk innover i sitt eget felt er det som kjennetegner selve modernismens essens. Selvransakelse i kunsten skulle gjøre tydelig og skille ut hva som var unike egenskaper ved hver kunstform. Dette fører til et smalere kompetansefelt for hver enkelt kunstform, men det gir samtidig en styrke i at de forskjellige kunstformene vinner en individualitet og trygghet i egen kompetanse. Greenberg mente at når kunstformene har en klar selvdefinisjon vil kunstformene bli «rene». Denne «renheten» har en positiv funksjon i at den fører til uavhengighet og en ramme for kvalitetsikring[2].
Maleriets egenart
Greenberg tar for seg det modernistiske maleriet i essayet. Hva var unikt for maleriet, hvor lå dets styrker? Dets unikhet og styrker lå i maleriets begrensninger som tidligere hadde blitt sett på som negative egenskaper. den flate overflaten, formen på rammen, pigmentenes egenskaper, . Disse egenskaper som tidligere hadde blitt forsøkt å skjules ble nå dyrket og anerkjent. I modernismen ble svakhetene styrker og . Slik hadde den selvkritikk-prosjektet lykkes.
Flathet
Greenberg peker på flathet som det eneste karakteristiske for maleriet. Bildets ramme, forteller han, var en begrensende betingelse som maleriet delte med teateret. Farge var et middel som det delte med både teateret og skulpturen. Maleriets forsøk på å fremstille tredimensjonalitet ville alltid kun stå i skulpturens skygge. Derfor ble flathet den betingelsen som modernistiske malere fokuserte på.[3] Det å lage malerier hvor enn så selve bildet før enn så hva som var i bilde var derfor elementært for modernistiske malere. Medium først, så motiv. Slik ville maleriet holde på sin autonomi. Ville motivet vært i fokus ville den minste antydning av gjenkjennbar størrelse kalle frem assosiasjoner til tredimensjonalitet, utdyper Greenberg.[4]
