Forskjell mellom versjoner av «Jung, C.G. "On the Concept of the 'Archetype'" 1»
m (→Kollektiv underbevissthet) |
m (→Primære bilder) |
||
| Linje 5: | Linje 5: | ||
==Primære bilder == | ==Primære bilder == | ||
| − | Jung argumenter for at | + | Jung argumenter for at vi mennesker ikke skiller seg nevneverdig fra andre arter på planeten, da et menneske på lik linje med for eksempel en kjøttmeis har distinkte egenskaper som gjør at man kan kategorisere de logisk under sin art. Derfor mener Jung at det derfor må være noe nedarvet “menneskelig” som finnes tilstede i alle mennesker - og at dette altså er den kollektive underbevisstheten. Ifølge Jung heter komponente som vår alles dypeste underbevissthet er laget arketyper. Arketypene i den kollektive underbevissthet forholder seg som primære “bilder” og spesielt gjennom kreativitet og fantasi kan disse bildene bli synlige. De primære bildenes manifestasjon og hvordan representerer seg kan farges av ytre faktorer men det er en kjerne som alltid stammer fra den kollektive underbevissthet.<ref>Jung C. G. 1992. ''On the Concept of Archetype'' i Harrison, Charles, and Paul Wood. ''Art in Theory : 1900-1990 : An Anthology of Changing Ideas''. Oxford: Blackwell. s. 380-381</ref> Det vil derfor finnes noe universalt i kjernen av alle menneskers kreative utfoldelse, noe som gir kunsten en samklang på tvers av tid og kultur. |
== Litteratur == | == Litteratur == | ||
Revisjonen fra 8. mar. 2021 kl. 12:04
Carl Gustav Jung (1875-1961) hadde sammen med andre prominente psykoanalytikere som Sigmund Freud (1856-1939) og Jacques Lacan (1901-1981) stor påvirkning på den modernistiske kunsten. Med sitt fokus på det underbevisste manifesterte psykoanalysen seg først tydeligst blant surrealistene, men ble senere også svært viktig for feministisk teori og kunst. Det som skiller seg ved Jungs gren av psykoanalysen er hans teori om at det finnes en kollektiv underbevissthet.[1]
Kollektiv underbevissthet
Freuds tanker om det underbevisste går i korte trekk ut i på at det er en del av psyken vår som inneholder de glemte og undertrykte tankene - en del av sinnet ligger under den bevisstheten vi har tilgang til i normal våken tilstand. Car Gustav Jung som tidligere sammarbeidet nært med Freud brøt med ham på dette punktet, og mente underbevisstheten var mer kompleks enn som så. Jungs teori er at i tillegg til det underbevisste som er formet av den enkeltes erfaringer (den personlige underbevisstheten), har vi også et dypere lag i vår psyke, den kollektive underbevistheten. Dette dypeste laget i vår bevissthet er universell og lik for alle og helt uavhengig av sosiale og kulturelle faktorer. Innholdet i denne dypeste kollektivet underbevisstheten kaller Jung for Arketyper.[1]
Primære bilder
Jung argumenter for at vi mennesker ikke skiller seg nevneverdig fra andre arter på planeten, da et menneske på lik linje med for eksempel en kjøttmeis har distinkte egenskaper som gjør at man kan kategorisere de logisk under sin art. Derfor mener Jung at det derfor må være noe nedarvet “menneskelig” som finnes tilstede i alle mennesker - og at dette altså er den kollektive underbevisstheten. Ifølge Jung heter komponente som vår alles dypeste underbevissthet er laget arketyper. Arketypene i den kollektive underbevissthet forholder seg som primære “bilder” og spesielt gjennom kreativitet og fantasi kan disse bildene bli synlige. De primære bildenes manifestasjon og hvordan representerer seg kan farges av ytre faktorer men det er en kjerne som alltid stammer fra den kollektive underbevissthet.[2] Det vil derfor finnes noe universalt i kjernen av alle menneskers kreative utfoldelse, noe som gir kunsten en samklang på tvers av tid og kultur.
Litteratur
Her og i referanselisten(sluttnotene) bruker vi chicagomalen.
Referanser
- ↑ 1,0 1,1 Jung C. G. 1992. On the Concept of Archetype i Harrison, Charles, and Paul Wood. Art in Theory : 1900-1990 : An Anthology of Changing Ideas. Oxford: Blackwell. s. 378-379
- ↑ Jung C. G. 1992. On the Concept of Archetype i Harrison, Charles, and Paul Wood. Art in Theory : 1900-1990 : An Anthology of Changing Ideas. Oxford: Blackwell. s. 380-381
