Forskjell mellom versjoner av «Simmel, G. "The Metropolis and Mental Life" 1»
(→Byen etter 1900) |
|||
| Linje 14: | Linje 14: | ||
== Byen etter 1900 == | == Byen etter 1900 == | ||
| + | Munch malte ''Aften på Karl Johan'' forut for Simmels undersøkelser av storbyens innvirkning på menneskene, men byen som tema i kunsten, ensomhet og utenforskap fortsetter inn i det nye århundre. Det er foreslått at temaet for Olav Strømmes ''Byen'' (1937) kan ha et slektskap med Munchs kunst. ''Byen'' er fremstilt som en forsteinet murstruktur, badet i det kalde lyset fra en hvit måne. Bildet kan sees som et symbol på en sivilisasjon som bærer undergangen i seg.[1] | ||
| + | |||
| + | ----[1] Gjessing, Steinar.’S.v. Olav Strømme’. ''Norsk kunstnerleksikon online''. | ||
== Litteratur == | == Litteratur == | ||
Revisjonen fra 19. mar. 2021 kl. 19:30
No man is an island, entire of itself; every man is a piece of the continent, a part of the main; if a clod be washed away by the sea, Europe is the less, as well as if a promontory were, as well as if a manor of thy friend's or of thine own were; any man's death diminishes me, because I am involved in mankind, and therefore never send to know for whom the bell tolls; it tolls for thee. (Fra Meditation XVII, John Donne, 1624)Georg Simmel (1858-1918) publiserte essayet "The Metropolis and Mental Life" i 1903 som Die Grosstädte und das Geistesleben. Oversettelsen til engelsk bruker metropolis (fra gresk) som vi forstår som en by av signifikant størrelsesmessig og økonomisk betydning i forhold til folketall og dynamikk. Storbyen virker på menneskene med en intens, massiv og uavbrutt strøm av stimuli og inntrykk som står i sterk kontrast til småbyliv og livet på landsbygda, som har en jevnere og langsommere rytme. Epigrammet henspeiler på at det er umulig for mennesket å stå alene, det må være del av et hele.
Innhold
Innledning
Filosof og sosiolog Georg Simmel (1858-1918) betrakter i essayet The Metropolis and Mental Life enkeltindividets anstrengelser for å bevare uavhengighet og individualitet i møte med makt, historisk arv/tradisjon og teknikk, som en moderne form for overlevelseskamp ekvivalent med det primitive menneskets kamp for å overleve i naturen. En streben hos individer etter uavhengighet, og motstand mot å bli oppslukt og usynliggjort, erkjennes fra 1700-tallets opplysningstid, via det kapitalistiske arbeidsmarkedets arbeidsdeling og spesialisering, i Nietzsches tenkning, og det er en sosial struktur som også sosialismen forholder seg til. Simmel ser dyptgående problemer oppstått i det moderne liv, og flytter det inn i sin samtidskontekst der individet møter storbyen – Metropolis – og undersøker tilpasninger personligheten gjør overfor utenforstående samfunnskrefter.
Storbyen og enkeltindividet
Den intense psykiske stimulansen i storbyen krever mer energi og et høyere bevissthetsnivå enn det mennesker på et mindre sted med langsommere og mer forutsigbar rytme kan håndtere med stort sett bare vaner og følelser. Storbymennesket løser dette ved å reagere rasjonelt, intellektuelt, fornuftsmessig og kalkulerende i stedet for dypere følelsesmessig, som vil være altfor krevende. Dette har sin komplementære parallell i storbyens økonomiske liv der alt reduseres til bytteverdier eller kan kvantifiseres, og upersonligheten blir strukturell. Samtidig legger menneskene seg til en blasert innstiling og uttrykk, de fremtrer som om alt er likegyldig eller meningsløst, ingenting kan gjøre inntrykk på dem eller imponere dem. Dette bunner i at det ikke lenger er mulig å reagere på stimuli med tilstrekkelig energi. Dette er en overlevelsesmekanisme, men den ender i en nedvurdering av den objektive verden som uvegerlig trekker ned personligheten videre til en følelse av ikke å være verd noe. Menneskene distanserer seg, og signaliserer avvisning slik at de ikke engang nødvendigvis kjenner igjen naboene, men det sikrer dem en idividuell og personlig frihet fra sosiale bånd og primærkontroll. Det er likevel ingen garanti for at denne friheten gir personlig opplevelse av lykke.
Angstanfall på Karl Johan
[..] Folk der passerte forbi så så fremmede og rare ud og han syntes de så så på ham – stirrede på ham – alle disse ansigter – bleke i aftenlyset.[1]Edvard Munch (1863-1944) beskrev i dagboken sin et angstanfall som ble motivet for maleriet Aften på Karl Johan (1892). Han skal ha vandret hvileløst med stadig dårligere tanker om seg selv, og endt opp i en tilstand der han opplevde at byens støy forflyttet seg og synsinntrykkene av alle de møtende menneskene ble så overveldende at de ble til en skremmende masse som gjorde ham ustø, og ennå mer skremt ved tanken på at menneskene kom til å stoppe og stimle sammen rundt ham dersom han falt. Han reddet seg ved å fokusere på et fast punkt som var et vindu med gjenskinn av solnedgangen. Bildet er marerittlignende og truende, og med bakgrunn i Simmels essay er denne gatescenen opplysende for flere aspekter enn Munchs personlige angstplager. Bare det å reagere emosjonelt, eller å uttrykke reaksjonen ekspressivt, i stedet for rasjonelt (som naturligvis ikke ville ført til at Munch malte bildet), var et avvik fra Simmels oppfatning av storbymentaliteten.
Byen etter 1900
Munch malte Aften på Karl Johan forut for Simmels undersøkelser av storbyens innvirkning på menneskene, men byen som tema i kunsten, ensomhet og utenforskap fortsetter inn i det nye århundre. Det er foreslått at temaet for Olav Strømmes Byen (1937) kan ha et slektskap med Munchs kunst. Byen er fremstilt som en forsteinet murstruktur, badet i det kalde lyset fra en hvit måne. Bildet kan sees som et symbol på en sivilisasjon som bærer undergangen i seg.[1]
[1] Gjessing, Steinar.’S.v. Olav Strømme’. Norsk kunstnerleksikon online.
Litteratur
Fullstendig oppføring etter Choicago-malen skrives her.
Referanser
[1] Eggum, Arne: Edvard Munch : livsfrisen fra maleri til grafikk. Oslo: Stenersen, 1990. s. 211.
