Forskjell mellom versjoner av «Dæhlin, E. "Samtaler med Inger Sitter"»

Revisjonen fra 6. sep. 2017 kl. 08:48

Innledning.

Erik Dæhlins illustrerte bok gir et sammendrag av Inger Sitters liv og hennes kunstneriske utvikling fra sin debut på sommerutstillingen i Trondheim i 1943. Boken inkluderer en rekke intervjuer av Sitter som øker forståelsen av henne som menneske, kunstner og politiker.

Inger Sitters bakgrunn og historie.

Inger Sitter ble født i 1929 i Trondheim og har helt fra barndommen hatt et omflakkende liv med ulike bosteder og omfattende reisevirksomhet. Sitter ble antatt ved Statens kunstakademi allerede som 15-åring og siden ved Institut Supérieur des Beaux-Arts i Antwerpen. I følge henne selv ga den lange utdannelsen et solid fundament for hennes kunstnerkarriere, men var samtidig en hemsko som hun måtte frigjøre seg fra. Hun var plaget av depresjoner fra barndommen, men betraktet disse som en del av frigjøringsprosessen. Inger Sitter har hatt flere lengre utenlandsopphold inkludert i Frankrike og Italia, samt har deltatt på en rekke kunstutstillinger både i inn- og utland. Mens hun bodde i Frankrike aksepterte Ingrid Sitter en styreposisjon i Norsk kulturråd hvor det under hennes periode (1964-68) blant annet ble opprettet en innkjøpsordning for eksperimenterende kunst. Inger Sitter har senere deltatt i en reke kulturutvalg for å styrke kulturpolitikken. Hennes interesse for bymiljøet ble manifestert gjennom en felles utstilling ("Park 62") med Irma Salo Jæger og Berit Soot hvor fokuset var på hvordan man kunne forandre og sette mer farge på byområdene i Oslo og Bærum. Kvinnegruppen ble oppløst etter 3 år både på grunn av pengemangel samt myndighetenes passivitet til deres ideer. Hun ble utnevnt som den første kvinnelige professor ved Statens kunstakademi i 1981, men søkte avskjed etter 2.5 år. Inger Sitter giftet seg med kunstneren Carl Nesjar i 1955, men skilte seg etter 10 år. Giftet seg med og skilte seg senere fra Rolf Dahlstrøm. Inger Sitter døde i 2015 på Tjøme.

Inger Sitters kunstnerkarriere.

Fram til 1954 var Inger Sitters malerier figurative med en kubistisk konstruksjon. Hun var godt kjent med kubistiske kunstverk og hadde selv studert under kubisten André Lhote. Selv om hun var påvirket av disse kunstnerne, måtte hun "lage sin egen kubisme" forankret i den klassiske tradisjonen. I Paris under Stanley Hayter (Atelier 17) ble hun introdusert til dyptrykket, men foretrakk senere allikevel fargelitografiet hvor hun tegnet direkte på steinen. For Ingrid Sitter var dette en "skummel prosess" siden hun ikke hadde full kontroll over hvordan selve trykkets sluttfarge ville ende opp. I tillegg inspirerte Paris-oppholdet til hennes utforming av mer abstrakte/non-figurative og forenklede uttrykk. Allikevel er virkeligheten til stede i disse maleriene, maleriets bevegelser og handling representerer en handling på et personlig plan. Under sitt opphold i Cadaques (Spania) ble Inger Sitter introdusert til abstrakt ekspresjonisme som nå følte at "bildet ikke behøvde å slutte ved lerretets avgrensning". Påvirkningen fra abstrakte ekspresjonister som Robert Motherwell og Willem de Kooning kan bli observert i Inger Sitters bilder. Hennes collage-bilder var i tillegg inspirert av Robert Rauschenberg; avis- og tøyfragmenter ble festet til en billedflate som ble overmalt. Fragmentene ble brukt som farger, men kunne også symbolisere nærvær og virkelighet. Hun var allikevel ikke en aksjonsmaler (som Jackson Pollock), for henne var bildet viktigere enn selve handlingen. I 1960-årene forsvant all collage til fordel for fargerike store malerier blant annet i rødt, hvitt og blått. I følge kunstkritikeren Ole Mæhle var fargene i Sommermorgen i mitt soverom (1966) "en beruselse, en fest for øyet [..] og gir uttrykk for en vitalitet, sunnhet og glede som står i motsetning til megen dyster kunst i vår tid." I Norge fikk den non-figurative kunsten først gjennomslag i midten av 1960-årene senere enn i andre europeiske land; dette kunne blant annet skyldes vår nasjonalistiske holdning samt generelt mindre eksponering til non-figurativ kunst. Til tross for dette ble Inger Sitters bilder vist på Høtsutstillingen, mens mange andre kunstneres non-figurative bilder ble refusert.

I 1970-årene, demper Inger Sitter fargebruken med mer betoning på blått, svart, grått og hvitt. I bildene kan man gjenkjenne naturen gjerne i form av fjell, stein og vekster. I følge Dæhlin hviler disse monumentale skulpturale formene i sin egen ro men er fylt av styrke og spenning. Ingrid Sitter referer til svabergene i Viksfjord som i hennes øyne er evigvarende. Hun nevner at svabergene kunne vært skulpturer av Henry Moore men formet og slipt av vannet. I 1985-86 under sitt opphold i la Beuce (sør for Paris) fikk Ingrid Sitter ny kunstnerinspirasjon gjennom å observere og oppleve kornlandskapet gjennom ulike årstider. De sterke fargene i rødt, hvitt og blått for eksempel i maleriet Flimmer (1986) illustrerer hennes observasjon av hvordan sollyset farger kornmarkene. Inger Sitters senere bilder fra Villa Faraldi (Italia) ble av Øystein Loge beskrevet som "impresjon i essens" (den hvileløse ustadigheten ved tilværelsen) , inspirasjonen hentet fra Claude Monets vannliljemalerier. De åpner i tillegg allikevel for et uendelig billedrom med et sterkere uttrykk enn hennes tidligere malerier. I 1990-årene har Inger Sitter nedtonet fargebruken til svart og ulike grånyanser, andre farger er brukt diskret. Formene reflekterer fremdeles naturen, men virker mer truende med hint av raseri og engasjement. De store bildenes titler (som Sort Blod og Aggresjon) vitner om hennes reaksjon til 90-tallets massakrer i Afrika og tidligere Jugoslavia; i tillegg kan flere av bildene avspeile den norrøne myteverdenen. Disse bildene bruker alle hennes kunstneriske virkemidler; Henrik Moe nevner at i disse bildene "rekker skulptøren og maleren hverandre hånden".

Inger Sitter har hatt flere utsmykningsoppdrag, dette inkluderer en fondvegg på regjeringsbygget (Oslo), utsmykning av foajeen i Norges Handelshøyskole (Bergen), veggfelter for Findusanlegget (Hammerfest) og Auditorium Maximum i Norges Landbrukshøyskole (Ås). Hun har brukt ulike materialer fra sandblåst og vanlig betong, akryl på glassfiberstrie, plexiglass, marmor, skifer og granitt. I sine oppdrag var hun opptatt av samspillet mellom arkitektur og utsmykning samt hvordan utsmykningen kunne avspeile verdenen utenfor. Hun foretrekker å jobbe med skulpturer, men hun er fremfor alt en maler. Dette betyr at selv som skulptør arbeider hun med farger, form og kontraster. Imidlertid i forskjell fra den mer eksperimentelle og søkende maleteknikken, vet hun mer hva hun skal gjøre for å få det ønskede resultat.

Litteraturliste.

Dæhlin, Erik. Samtaler med Inger Sitter. Oslo: Faktum Orfeus forlagene AS, 1999.