Forskjell mellom versjoner av «Owens, C. from "The Allegorical Impulse: Towards a Theory of Postmodernism" 1»
(Under arbeid) |
|||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
| − | + | == Innledning == | |
| + | Craig Owens (1950 - 1990) var en amerikansk kunstkritiker. Han er best kjent for teksten «The Allegorical Impulse: Towards a Theory of Postmodernism» fra 1980 som opprinnelig ble utgitt i to deler i magasinet ''October.'' Utdraget dette sammendraget baserer seg på finnes i ''Art in Theory 1900-2000'' og er hentet fra den første delen. I teksten undersøker Owens allegoriens rolle i den kontemporære kunsten. «The Allegorical Impulse» er en av de mest sentrale tekstene innenfor postmodernistisk tenkning, og føyer seg inn i rekken av tekster som teoretiserer det postmoderne på sent 1970- og 1980-tall.<ref name=":0">Harrison og Wood, ''Art in Theory 1900-2000'', 1026.</ref> | ||
| + | |||
| + | == Sammendrag == | ||
| + | Owens innleder med å fastslå at allegorien lenge har vært ansett som et estetisk avvik eller en kunstens antitese. Han henviser her til både Benedetto Croce og Jorge Luis Borges, hvor sistnevnte mener allegorien hører fortiden til og slik utgjør en uoprettelig avstand mellom fortiden og nåtiden.<ref name=":0" /> Owens derimot hevder at dette er allegoriens fremste egenskap: | ||
| + | |||
| + | «[...] throughout its [allegoriens] history it has functioned in the gap between a present and a past which, without allegorical reinterpretation, might have remained foreclosed. A conviction of the remoteness of the past, and a desire to redeem it for the present – these are its two most fundamental impulses.»<ref name=":0" /> | ||
| + | |||
| + | Owens knytter allegoriens fall til dens sterke tilknytning til historiemaleriet. Da historiemaleriet og historisme ble avvist av avantgarden på midten av 1800-tallet, ble også allegorien forvist.<ref name=":0" /> Historiske begivenheter ble ikke lenger ansett som beskrivende for moderne hendelser. | ||
| + | |||
| + | Den moderne avvisningen av allegorien, er ifølge Owens en misforståelse. Han hevder at allegoriske impulser absolutt eksisterer i den kontemporære kulturen, at man tydelig kan identifisere en ny fremvekst av allegorier. Faktisk mener han at allegorier kan gjenfinnes allerede i modernistiske verk, og at modernisme og allegori ikke er gjensidig utelukkende slik den moderne kunstkritkken har påstått. | ||
| + | |||
| + | Teksten undersøker hva en allegori er, og foreslår at «allegory occurs whenever one text is doubled by another [...]».<ref name=":0" /> Når en tekst eller et bilde forstås gjennom en annen tekst eller et annet bilde, eksisterer altså en allegori. Kunstneren tar med seg noe og gjør det til noe annet, han restaurerer ikke den opprinnelige betydningen: “If he adds, however, he does so only to replace: the allegorical meaning supplants an antecedent one; it is a supplement. This is why allegory is condemned, but it is also the source of its theoretical significance.” (1027) | ||
| + | |||
| + | === Tre forbindelser === | ||
| + | Owens identifiserer tre forbindelser mellom allegorien og den kontemporære kunsten: | ||
| + | # Appropriasjon | ||
| + | # Stedsspesifikke verk | ||
| + | # Akkumulasjon | ||
[[Kategori:1945-til samtid]] | [[Kategori:1945-til samtid]] | ||
Revisjonen fra 1. okt. 2018 kl. 13:45
Innledning
Craig Owens (1950 - 1990) var en amerikansk kunstkritiker. Han er best kjent for teksten «The Allegorical Impulse: Towards a Theory of Postmodernism» fra 1980 som opprinnelig ble utgitt i to deler i magasinet October. Utdraget dette sammendraget baserer seg på finnes i Art in Theory 1900-2000 og er hentet fra den første delen. I teksten undersøker Owens allegoriens rolle i den kontemporære kunsten. «The Allegorical Impulse» er en av de mest sentrale tekstene innenfor postmodernistisk tenkning, og føyer seg inn i rekken av tekster som teoretiserer det postmoderne på sent 1970- og 1980-tall.[1]
Sammendrag
Owens innleder med å fastslå at allegorien lenge har vært ansett som et estetisk avvik eller en kunstens antitese. Han henviser her til både Benedetto Croce og Jorge Luis Borges, hvor sistnevnte mener allegorien hører fortiden til og slik utgjør en uoprettelig avstand mellom fortiden og nåtiden.[1] Owens derimot hevder at dette er allegoriens fremste egenskap:
«[...] throughout its [allegoriens] history it has functioned in the gap between a present and a past which, without allegorical reinterpretation, might have remained foreclosed. A conviction of the remoteness of the past, and a desire to redeem it for the present – these are its two most fundamental impulses.»[1]
Owens knytter allegoriens fall til dens sterke tilknytning til historiemaleriet. Da historiemaleriet og historisme ble avvist av avantgarden på midten av 1800-tallet, ble også allegorien forvist.[1] Historiske begivenheter ble ikke lenger ansett som beskrivende for moderne hendelser.
Den moderne avvisningen av allegorien, er ifølge Owens en misforståelse. Han hevder at allegoriske impulser absolutt eksisterer i den kontemporære kulturen, at man tydelig kan identifisere en ny fremvekst av allegorier. Faktisk mener han at allegorier kan gjenfinnes allerede i modernistiske verk, og at modernisme og allegori ikke er gjensidig utelukkende slik den moderne kunstkritkken har påstått.
Teksten undersøker hva en allegori er, og foreslår at «allegory occurs whenever one text is doubled by another [...]».[1] Når en tekst eller et bilde forstås gjennom en annen tekst eller et annet bilde, eksisterer altså en allegori. Kunstneren tar med seg noe og gjør det til noe annet, han restaurerer ikke den opprinnelige betydningen: “If he adds, however, he does so only to replace: the allegorical meaning supplants an antecedent one; it is a supplement. This is why allegory is condemned, but it is also the source of its theoretical significance.” (1027)
Tre forbindelser
Owens identifiserer tre forbindelser mellom allegorien og den kontemporære kunsten:
- Appropriasjon
- Stedsspesifikke verk
- Akkumulasjon
