Forskjell mellom versjoner av «Dæhlin, E. "Samtaler med Inger Sitter"»

Revisjonen fra 7. sep. 2017 kl. 12:34

Sammendrag 1

Innledning.

Erik Dæhlins illustrerte bok gir et sammendrag av Inger Sitters liv og hennes kunstneriske utvikling fra sin debut på sommerutstillingen i Trondheim i 1943. Boken inkluderer en rekke intervjuer av Sitter som øker forståelsen av henne som menneske, kunstner og politiker. Dæhlin har fokusert spesielt på Inger Sitters malerier, i mindre grad drøftes hennes grafikk og skulpturarbeider. I følge Dæhlin er hennes malerier mangetydige og motsetningsfylte, universelle men samtidig personlige. Skapelsesprosessen og bakgrunnen for disse motsetningene har Dæhlin drøftet gjennom ulike samtaler med Sitter og sine egne kommentarer. Inger Sitter framgår her både som en markant kunstner innenfor og forkjemper for det non-figurative formspråket.

Inger Sitters bakgrunn og historie.

Inger Sitter ble født i 1929 i Trondheim og har helt fra barndommen hatt et omflakkende liv med ulike bosteder og omfattende reisevirksomhet. Sitter ble antatt ved Statens kunstakademi allerede som 15-åring og siden ved Institut Supérieur des Beaux-Arts i Antwerpen. I følge henne selv ga den lange utdannelsen et solid fundament for hennes kunstnerkarriere, men var samtidig en hemsko som hun måtte frigjøre seg fra. Hun var plaget av depresjoner fra barndommen, men betraktet disse som en del av frigjøringsprosessen. Inger Sitter har hatt flere lengre utenlandsopphold inkludert i Frankrike og Italia, samt har deltatt på en rekke kunstutstillinger både i inn- og utland. Mens hun bodde i Frankrike aksepterte Ingrid Sitter en styreposisjon i Norsk kulturråd hvor det under hennes periode (1964-68) blant annet ble opprettet en innkjøpsordning for eksperimenterende kunst. Inger Sitter har senere deltatt i en reke kulturutvalg for å styrke kulturpolitikken. Hennes interesse for bymiljøet ble manifestert gjennom en felles utstilling ("Park 62") med Irma Salo Jæger og Berit Soot hvor fokuset var på hvordan byområdene i Oslo og Bærum kunne forandres og bli mer fargerik. Kvinnegruppen ble oppløst etter 3 år på grunn av pengemangel samt myndighetenes passivitet til deres ideer. Hun ble utnevnt som den første kvinnelige professor ved Statens kunstakademi i 1981, men søkte avskjed etter 2.5 år. Inger Sitter giftet seg med kunstneren Carl Nesjar i 1955, men skilte seg etter 10 år. Giftet seg med og skilte seg senere fra Rolf Dahlstrøm. Inger Sitter døde i 2015 på Tjøme.

Inger Sitters kunstnerkarriere.

Fram til 1954 var Inger Sitters malerier figurative med en kubistisk konstruksjon. Hun var godt kjent med kubistiske kunstverk og hadde selv studert under kubisten André Lhote. Selv om hun var påvirket av kubistiske kunstnere, følte hun at hun hadde "laget sin egen kubisme" forankret i den klassiske tradisjonen. I Paris under Stanley Hayter (Atelier 17) ble hun introdusert til dyptrykket, men foretrakk senere allikevel fargelitografiet hvor hun tegnet direkte på steinen. For Ingrid Sitter var dette en "skummel prosess" siden hun ikke hadde full kontroll over sluttresultatet. I tillegg inspirerte Paris-oppholdet til hennes utforming av mer abstrakte/non-figurative og forenklede uttrykk. Virkeligheten er allikevel til stede i disse maleriene, maleriets bevegelser og handling kunne representere en handling på et mer personlig plan. Under sitt opphold i Cadaques (Spania) ble Inger Sitter introdusert til abstrakt ekspresjonisme; "bildet behøvde ikke nå å slutte ved lerretets avgrensning". Påvirkningen fra abstrakte ekspresjonister som Robert Motherwell og Willem de Kooning kan bli observert i Inger Sitters bilder. Hennes collage-bilder var videre inspirert av Robert Rauschenberg; avis- og tøyfragmenter ble festet til en billedflate som ble overmalt. Fragmentene ble brukt som farger, men kunne også symbolisere nærvær og virkelighet. Hun ble allikevel ikke en aksjonsmaler (som Jackson Pollock), for henne var bildet viktigere enn selve handlingen. I 1960-årene forsvant all collage til fordel for fargerike store malerier blant annet i rødt, hvitt og blått. I følge kunstkritikeren Ole Mæhle var fargene i Sommermorgen i mitt soverom (1966) "en beruselse, en fest for øyet [..] og gir uttrykk for en vitalitet, sunnhet og glede som står i motsetning til megen dyster kunst i vår tid." I Norge fikk den non-figurative kunsten først gjennomslag i midten av 1960-årene senere enn i andre europeiske land; dette kunne blant annet skyldes vår nasjonalistiske holdning samt generelt mindre eksponering til non-figurativ kunst. Inger Sitters non-figurative/abstrakte bilder ble allikevel vist på Høstutstillingen, mens mange andre kunstneres non-figurative bilder ble refusert.

I 1970-årene dempet Inger Sitter den streke fargebruken med mer betoning på blått, svart, grått og hvitt. I bildene kan man gjenkjenne naturen gjerne i form av fjell, stein og vekster. I følge Dæhlin hviler disse monumentale skulpturale formene i sin egen ro men er allikevel fylt av styrke og spenning. Ingrid Sitter referer til svabergene i Viksfjord som i hennes øyne er evigvarende; disse svabergene kunne i hennes øyne ha vært skulpturer av Henry Moore men i stedet for formet og slipt av vannet. I 1985-86 under sitt opphold i la Beuce (sør for Paris) fikk Ingrid Sitter ny kunstnerinspirasjon gjennom å observere og oppleve kornlandskapet gjennom ulike årstider. De sterke fargene i rødt, hvitt og blått for eksempel i maleriet Flimmer (1986) illustrerte hennes observasjon av hvordan sollyset farger kornmarkene. Inger Sitters senere bilder fra Villa Faraldi (Italia) ble av Øystein Loge beskrevet som "impresjon i essens" (den hvileløse ustadigheten ved tilværelsen) , inspirasjonen hentet fra Claude Monets vannliljemalerier. De åpnet i tillegg allikevel for et uendelig billedrom med et sterkere visuelt uttrykk enn hennes tidligere malerier. I 1990-årene hadde Inger Sitter igjen nedtonet fargebruken til svart og ulike grånyanser, andre farger hadde blitt brukt mer diskret. De visuelle formene reflekterte fremdeles naturen, men virket nå mer truende med hint av raseri og engasjement. De store bildenes titler (som Sort Blod og Aggresjon) kunne reflektere hennes reaksjon til 90-tallets massakrer i Afrika og tidligere Jugoslavia; i tillegg kunne flere av disse bildene avspeile den norrøne myteverdenen. Disse bildene brukte alle hennes kunstneriske virkemidler; Henrik Moe nevner at i disse bildene "rekker skulptøren og maleren hverandre hånden".

Inger Sitter har hatt flere utsmykningsoppdrag, dette inkluderer en fondvegg på regjeringsbygget (Oslo), utsmykning av foajeen i Norges Handelshøyskole (Bergen), veggfelter for Findusanlegget (Hammerfest) og Auditorium Maximum i Norges Landbrukshøyskole (Ås). Hun har brukt ulike materialer inkludert sandblåst og vanlig betong, akryl på glassfiberstrie, plexiglass, marmor, skifer og granitt. I sine oppdrag har hun vært opptatt av samspillet mellom arkitektur og utsmykning samt utsmykningens avspeiling av verdenen utenfor. Hun indikerte sin preferanse som skulptør, men følte fremfor alt at hun var en maler. Dette betød at selv under skulpturutformingen hadde hun i bakhodet farger, form og kontraster; sluttresultatet ble imidlertid mer planlagt og som ønsket til forskjell fra den mer eksperimentelle og søkende maleteknikken.

Litteraturliste.

Dæhlin, Erik. Samtaler med Inger Sitter. Oslo: Faktum Orfeus forlagene AS, 1999.

Sammendrag 2

Innledning.