Forskjell mellom versjoner av «Aurier, G.A. "Symbolism in Painting: Paul Gauguin" 1»
| Linje 1: | Linje 1: | ||
| − | + | === Innledning === | |
| + | G. A. Auriers (1865-1892) essay "Symbolism in Painting: Paul Gaugin" ble først publisert i Paris i 1891, og republisert i 1893. Denne teksten er basert på et utdrag fra det opprinnelige essayet. Aurier forklarer her forskjellen på realistisk og det han kallar ideistisk kunst. Han går videre trinnvis gjennom teksten og viser hvorfor symbolsk kunst under de rette omstendighetene kan være perfekt, absolutt kunst. | ||
| + | |||
| + | === Sammendrag === | ||
| + | Det har i følge Aurier eksistert to motstridende hovedtendenser i kunsten opp gjennom historien. Det er den realistiske tendensen og den ideistiske tendensen. Realistisk kunst forsøker å etterligne tingens fysiske eksistens. Men det er ikke bare realistene som lager kunst basert på virkeligheten. Også idealistene er realister, mener Aurier. Målet til idealistene er å representere materielle former som vakre objekter. De er derfor, likt realistene, bare interessert i den fysiske tingen, men forskjønnet. Både realistene og idealistene er dermed “dårlige dumme fanger av den allegoriske hulen” til Platon. De lever etter virkelighetens skygge. | ||
| + | |||
| + | På motsatt side står ideistene. De går ikke etter den fysiske eksistensen, men etter ideen. Både realistisk og ideistisk kunst kan produsere mesterverk, sier Aurier, men likevel ligger det en renhet og opphøydhet i den ideistiske kunsten som ikke kan sammenlignes, fordi den skiller den fysiske tingen fra ideen. Målet med all kunst er i følge Aurier å uttrykke Ideer, og det kan aldri gjøres gjennom direkte representasjon av objekter. Ideene må oversettes til et eget språk, og objektene må være tegn som skal tolkes. | ||
| + | |||
| + | For at det ikke skal oppstå forvirring rundt tegnene, må den ideistiske kunstneren gjøre et utvalg rundt elementer som linje, form og farge for å best beskrive den ideistiske meningen til objektet, så ikke seeren overser at de er tegn. | ||
| + | |||
| + | Aurier oppsummerer egenskapene ved et slikt verk. Det må være (1) ideistisk, uttrykke Ideen, (2) symbolsk, uttrykke Ideen gjennom form, (3) syntetisk, uttrykke disse formene på en allmenn forståelig måte, (4) subjektivt, objektet oppfattet som tegn av subjektet, og (5) dekorativt, fordi dekorativ kunst i følge Egypterne, Grekerne og de primitive er både subjektiv, syntetisk, symbolsk og ideistisk. | ||
| + | |||
| + | Men en ting mangler for å lage sann kunst. Kunstneren må ha forståelse for og kunne lese objekters abstrakte betydning, ja. Men kunstneren må i tillegg ha en enda mer sublim begavelse, nemlig emotivitet. Det er en transcendental og pulserende følelse for abstraksjoner. Gjennom begavelsen av emotivitet kan symboler (som er ideer) “reise seg fra mørket”, og kunsten bli komplett, perfekt og absolutt. | ||
| + | |||
| + | === Litteratur === | ||
| + | Harrison, Charles, Paul Wood og Jason Gaiger (red.). ''Art in theory 1815 - 1900. An Anthology of Changing Ideas''. Blackwell. 1998: Malden. | ||
[[Kategori:1870-1900]] | [[Kategori:1870-1900]] | ||
Revisjonen fra 1. mar. 2018 kl. 13:41
Innledning
G. A. Auriers (1865-1892) essay "Symbolism in Painting: Paul Gaugin" ble først publisert i Paris i 1891, og republisert i 1893. Denne teksten er basert på et utdrag fra det opprinnelige essayet. Aurier forklarer her forskjellen på realistisk og det han kallar ideistisk kunst. Han går videre trinnvis gjennom teksten og viser hvorfor symbolsk kunst under de rette omstendighetene kan være perfekt, absolutt kunst.
Sammendrag
Det har i følge Aurier eksistert to motstridende hovedtendenser i kunsten opp gjennom historien. Det er den realistiske tendensen og den ideistiske tendensen. Realistisk kunst forsøker å etterligne tingens fysiske eksistens. Men det er ikke bare realistene som lager kunst basert på virkeligheten. Også idealistene er realister, mener Aurier. Målet til idealistene er å representere materielle former som vakre objekter. De er derfor, likt realistene, bare interessert i den fysiske tingen, men forskjønnet. Både realistene og idealistene er dermed “dårlige dumme fanger av den allegoriske hulen” til Platon. De lever etter virkelighetens skygge.
På motsatt side står ideistene. De går ikke etter den fysiske eksistensen, men etter ideen. Både realistisk og ideistisk kunst kan produsere mesterverk, sier Aurier, men likevel ligger det en renhet og opphøydhet i den ideistiske kunsten som ikke kan sammenlignes, fordi den skiller den fysiske tingen fra ideen. Målet med all kunst er i følge Aurier å uttrykke Ideer, og det kan aldri gjøres gjennom direkte representasjon av objekter. Ideene må oversettes til et eget språk, og objektene må være tegn som skal tolkes.
For at det ikke skal oppstå forvirring rundt tegnene, må den ideistiske kunstneren gjøre et utvalg rundt elementer som linje, form og farge for å best beskrive den ideistiske meningen til objektet, så ikke seeren overser at de er tegn.
Aurier oppsummerer egenskapene ved et slikt verk. Det må være (1) ideistisk, uttrykke Ideen, (2) symbolsk, uttrykke Ideen gjennom form, (3) syntetisk, uttrykke disse formene på en allmenn forståelig måte, (4) subjektivt, objektet oppfattet som tegn av subjektet, og (5) dekorativt, fordi dekorativ kunst i følge Egypterne, Grekerne og de primitive er både subjektiv, syntetisk, symbolsk og ideistisk.
Men en ting mangler for å lage sann kunst. Kunstneren må ha forståelse for og kunne lese objekters abstrakte betydning, ja. Men kunstneren må i tillegg ha en enda mer sublim begavelse, nemlig emotivitet. Det er en transcendental og pulserende følelse for abstraksjoner. Gjennom begavelsen av emotivitet kan symboler (som er ideer) “reise seg fra mørket”, og kunsten bli komplett, perfekt og absolutt.
Litteratur
Harrison, Charles, Paul Wood og Jason Gaiger (red.). Art in theory 1815 - 1900. An Anthology of Changing Ideas. Blackwell. 1998: Malden.
