Forskjell mellom versjoner av «Greenberg, C. "Modernist Painting" 2»

Revisjonen fra 9. sep. 2019 kl. 16:30

Clement Greenberg «Modernist Painting» et sammendrag

Essayet «Modernist Painting» ble først trykket i «Forum Lectures» (Voice of America), Washington, DC i 1960, deretter med små endringer i «Art & Literature», Lugano, no 4, Våren 1965. Det er den nyeste versjonen som er gjengitt i Art in Theory 1900-2000, en antologi redigert av Charles Harrison og Paul Wood.

Forord

I forordet til «Modernist Painting» av Clement Greenberg (1909-1994) skriver Harrison og Wood at essayet har blitt stående som selve kjennetegnet på en modernistisk kunstkritikk. Greenbergs mål med teksten var å redegjøre for en logisk historisk utvikling som forbandt maleriets storhetstid de siste hundre år med dagens maleri, da teksten ble skrevet i 1960/65. Greenberg bygget sine argumenter først og fremst på observasjoner av endringer i maleriets teknikk, fremfor en sosial-historisk innfallsvinkel.

Modernisme

Greenberg åpner essayet med en utlegning om modernismen. Essensen i modernismen ligger i å bruke en disiplins egne metoder for å kritisere disiplinen i seg selv, hevder han. Modernisme handler om å snu søkelyset mot seg selv og stille spørsmålstegn ved sitt eget grunnlag. Dette gjøres ikke for å undergrave en disiplin men tvert i mot for å styrke den og for spisse dens unike kompetansefelt (Greenberg, «Modernist Painting», 773.)

Kant var den første modernist, mener Greenberg. Kant kritiserte kritikken i seg selv, ved hjelp av kritikkens egne metoder. Han brukte logikk for å finne grensene for logikk, og Greenberg mener at feltet ble styrket av denne formen for selvkritikk. Greenberg ser det som naturlig at dette skjedde først innenfor filosofien, siden filosofien i seg selv er en kritisk disiplin. Senere ble modernismen tatt opp av andre disipliner og er nå altomfattende i vår vestlige kultur. Det er den vestlige sivilisasjonen som i dag i størst grad har gjennomført en slik modernistisk og selvkritisk øvelse. Til forskjell fra for eksempel opplysningstiden der kritikken ble rettet fra utsiden, kom den modernistiske kritikken fra innsiden.

Kant var den første modernist, mener Greenberg. Kant kritiserte kritikken i seg selv, ved hjelp av kritikkens egne metoder. Han brukte logikk for å finne grensene for logikk, og Greenberg mener at feltet ble styrket av denne formen for selvkritikk. Greenberg ser det som naturlig at dette skjedde først innenfor filosofien, siden filosofien i seg selv er en kritisk disiplin. Senere ble modernismen tatt opp av andre disipliner og er nå altomfattende i vår vestlige kultur. Det er den vestlige sivilisasjonen som i dag i størst grad har gjennomført en slik modernistisk og selvkritisk øvelse. Til forskjell fra for eksempel opplysningstiden der kritikken ble rettet fra utsiden, kom den modernistiske kritikken fra innsiden.

Kunstformers egenart

Greenberg skriver videre om hvordan det ble nødvendig for kunsten å bevise sin berettigelse og eksistens ved å vise til den unike erfaringen og kunnskapen kunsten besatt. Dette ble nødvendig for å unngå at kunst ble gjort til ren underholdning. Videre ble det viktig at hver kunstform gjennomgikk en selvgranskende og selvkritisk øvelse, med utgangspunkt i sine egne unike trekk. Ved å kondensere og spisse sine trekk og sin kompetanse kunne hver kunstform sikre sin plass og berettigelse i samfunnet (Ibid, 774.). 

Ved eliminere og skrelle vekk alle trekk som var lånt, overlappende eller hentet fra andre kunstformer kunne kunsten bli «ren». I denne renheten finner man en garanti for kunstformens kvalitet og uavhengighet, mener Greenberg. «Renhet» blir ensbetydende med selv-definering gjennom selv-kritikk.

Elementene som utgjør maleriet som medium og som er unike for malerkunsten er den lerretets todimensjonale overflate, blindrammens form og pigmentene i malingen. Disse elementene utgjør essensen av maleriet som medium og de skal nå gjøres synlige, få en anerkjennelse og løftes fram som noe positivt. Greenberg viser til ulike eksempler på hvordan dette har vært gjort. Manets malerier var ærlige på å eksistere som overflate, og er derfor de første modernistiske malerier, mener Greenberg. Impresjonistene i Manets kjølvann brukte malingen slik at betrakteren tydelig kunne se at det nettopp var maling; pigmenter hentet fra et spann eller en tube. Cézanne ofret det troverdige og korrekte for at motivet skulle finne sin plass innenfor lerretets rektangulære avgrensning (Ibid, 775.).

Flathet