Forskjell mellom versjoner av «Baudelaire, C. "The Queen of the Faculties" 2»
m (Tekst) |
m (Tekst) |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
| − | == Introduksjon == | + | == Introduksjon til "The Queen of the Faculties" (1859) == |
| − | Den franske dikteren og litteratur- og kunstkritikeren Charles Baudelaire (1821-1867)<ref>Store norske leksikon, s.v. "Charles Baudelaire".</ref> spilte en avgjørende rolle | + | Den franske dikteren og litteratur- og kunstkritikeren Charles Baudelaire (1821-1867)<ref>Store norske leksikon, s.v. "Charles Baudelaire".</ref> spilte en avgjørende rolle i den tidlige modernismens framvekst på midten av 1800-tallet. Med diktsamlingen ''Les Fleurs du mal'' utgitt i 1857, skildrer han det moderne bylivet som i hans tid var preget av rotløshet og tristhet. For Baudelaire var kunsten og fantasien den store redningen.<ref name=":0">Danbolt, ''Norsk kunsthistorie'', 196, 231.</ref> Dette kommer tydelig frem i teksten ''The Queen of the Faculties'' skrevet i 1859. Her legger Baudelaire stor vekt på individets unike forestillingsevne og fantasi. Her påpeker han at den autentiske kunstneren burde skape verk som resonnerer med egne observasjoner og følelser. Han skriver også at i en sann kunstnerisk prosess, er det individets indre natur bør komme til uttrykk. I den sammenheng løfter han fram fantasien som den mest avgjørende kvaliteten for å avdekke sannhet. I samspill med faktakunnskap er fantasien, for Baudelaire, et svært potent virkemiddel.<ref>Baudelaire, "The Queen of the Faculties", 490-491.</ref> |
| − | == | + | ==Baudelaires kunstsyn == |
| − | ''The Queen of the Faculties'' kan sees som et bidrag til å fremme betydningen av den autonome skaperkraften i kunsten. Individets fragmentariske opplevelse av tilværelsen får i denne perioden økt betydning, mens de formale virkemidlene på mange måter fremdeles er helhetlige og harmoniske. Med andre ord ble det i andre halvdel av 1800-tallet mer rom for å skildre livets problematiske dimensjoner, ved bruk av et formspråk som bygger videre på en rekke før-modernistiske prinsipper.<ref name=":0" /> | + | ''The Queen of the Faculties'' kan sees som et bidrag til å fremme betydningen av den autonome skaperkraften i kunsten. Individets fragmentariske opplevelse av tilværelsen får i denne perioden økt betydning, mens de formale virkemidlene på mange måter fremdeles er helhetlige og harmoniske. Med andre ord ble det i andre halvdel av 1800-tallet mer rom for å skildre livets problematiske dimensjoner, ved bruk av et formspråk som bygger videre på en rekke før-modernistiske prinsipper.<ref name=":0" /> |
| − | Det å gi uttrykk for samtidens virkelighet var helt sentralt innen Baudelaires kunstsyn. Kunstnerens oppgave var å emosjonelt samhandle med hans/hennes tid gjennom originalitet og individualitet. Den moderne mannen måtte, ifølge han, få større innholdsmessig plass i kunsten, med hans hverdagsliv, utfordringer og stilmessige preg. Hverdagsmotivene i genremaleriene var ikke storslåtte nok for Baudelaire. Han ønsket seg en større produksjon av kunstverk som skildret det moderne livet, som hadde den samme tyngden og anerkjennelsen som historiemaleriene | + | Det å gi uttrykk for samtidens virkelighet var helt sentralt innen Baudelaires kunstsyn. Kunstnerens oppgave var å emosjonelt samhandle med hans/hennes tid gjennom originalitet og individualitet. Den moderne mannen måtte, ifølge han, få større innholdsmessig plass i kunsten, med hans hverdagsliv, utfordringer og stilmessige preg. Hverdagsmotivene i genremaleriene var ikke storslåtte nok for Baudelaire. Han ønsket seg en større produksjon av kunstverk som skildret det moderne livet, som hadde den samme tyngden og anerkjennelsen som historiemaleriene.<ref>Chu, ''Nineteenth-Century European Art'', 18, 256-258.</ref> |
| − | |||
| − | |||
== Litteratur == | == Litteratur == | ||
Revisjonen fra 30. mar. 2020 kl. 18:45
Innhold
Introduksjon til "The Queen of the Faculties" (1859)
Den franske dikteren og litteratur- og kunstkritikeren Charles Baudelaire (1821-1867)[1] spilte en avgjørende rolle i den tidlige modernismens framvekst på midten av 1800-tallet. Med diktsamlingen Les Fleurs du mal utgitt i 1857, skildrer han det moderne bylivet som i hans tid var preget av rotløshet og tristhet. For Baudelaire var kunsten og fantasien den store redningen.[2] Dette kommer tydelig frem i teksten The Queen of the Faculties skrevet i 1859. Her legger Baudelaire stor vekt på individets unike forestillingsevne og fantasi. Her påpeker han at den autentiske kunstneren burde skape verk som resonnerer med egne observasjoner og følelser. Han skriver også at i en sann kunstnerisk prosess, er det individets indre natur bør komme til uttrykk. I den sammenheng løfter han fram fantasien som den mest avgjørende kvaliteten for å avdekke sannhet. I samspill med faktakunnskap er fantasien, for Baudelaire, et svært potent virkemiddel.[3]
Baudelaires kunstsyn
The Queen of the Faculties kan sees som et bidrag til å fremme betydningen av den autonome skaperkraften i kunsten. Individets fragmentariske opplevelse av tilværelsen får i denne perioden økt betydning, mens de formale virkemidlene på mange måter fremdeles er helhetlige og harmoniske. Med andre ord ble det i andre halvdel av 1800-tallet mer rom for å skildre livets problematiske dimensjoner, ved bruk av et formspråk som bygger videre på en rekke før-modernistiske prinsipper.[2]
Det å gi uttrykk for samtidens virkelighet var helt sentralt innen Baudelaires kunstsyn. Kunstnerens oppgave var å emosjonelt samhandle med hans/hennes tid gjennom originalitet og individualitet. Den moderne mannen måtte, ifølge han, få større innholdsmessig plass i kunsten, med hans hverdagsliv, utfordringer og stilmessige preg. Hverdagsmotivene i genremaleriene var ikke storslåtte nok for Baudelaire. Han ønsket seg en større produksjon av kunstverk som skildret det moderne livet, som hadde den samme tyngden og anerkjennelsen som historiemaleriene.[4]
Litteratur
Baudelaire, Charles. "The Queen of the Faculties". I Art in Theory. An Anthology of Changing Ideas, redigert av Charles Harrison, Paul Wood og Jason Gaiger. Malden: Blackwell Publishing, 1998.
Brittanica. s.v. "Charles Baudelaire". Richar D.E. Burton, 05.02.2020. https://www.britannica.com/biography/Charles-Baudelaire/Maturity-and-decline
Bourdieu, Pierre. The Field of Cultural Production. Essays on Art and Literature. Cambridge: Polity Press, 1993.
Chu, Petra ten-Doesschate. Nineteenth-Century European Art. New Jersey: Prentice Hall, 2012.
Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie. Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Oslo: Det norske samlaget, 2018.
Foster, Hal, og Rosalind Krauss, Yve-Alain Bois, Benjamin H.D. Buchloch, David Joselit. Art Since 1900. London: Thames & Hudson, 2016.
Kleiner, Fred. S. Gardner's Art Through the Ages. A Global History. Boston: Cengage Learning, 2016.
Mørstad, Erik Overaa. "Munch and the Literary". Kunst og Kultur. Nr. 4, 2013. Årgang 96, Universitetsforlaget, s. 206-217.
Sarajas-Korte, Salme. "Aspects of Scandinavian Symbolism". I Dreams of a Summer Night. Scandinavian Painting at the Turn of the Century. London: Arts Council of Great Britain, 1986.
Sjåstad, Øystein. "Christian Krohgs maleklatt: Tache som motiv i modernismen". Kunst og Kultur Nr. 3, 2009. Årgang 92, Universitetsforlaget, s. 174-183.
Stokstad, Marilyn, og Michael W. Cothren. Art History. New Jersey: Prentice Hall, 2011.
Store norske leksikon. s.v. "Charles Baudelaire". Truls Olav Winther, 20.07.2019. https://snl.no/Charles_Baudelaire
Thompson, Belinda. Impressionism. Origins, Practice, Reception. London: Thames & Hudson, 2014.
