Forskjell mellom versjoner av «Shaw, G. B. "The Sanity of Art"»
Linje 1: | Linje 1: | ||
− | George Bernard Shaw (1856-1950) var en irsk forfatter, dramatiker og journalist. Han ble født i Dublin, men flyttet til London i en alder av 20 år, hvor hanngjorde stor suksess med sine omtaler av musikk, bøker, skuespill og kunstutstillinger.<ref>Shaw, "The Sanity of Art", 806.</ref> Som et svar på Max Nordau's bok ''[[Nordau, M. "Degeneration"|Degeneration]],'' skrev Shaw i 1895 et essay han kalt ''The Sanity of Art.'' | + | George Bernard Shaw (1856-1950) var en irsk forfatter, dramatiker og journalist. Han ble født i Dublin, men flyttet til London i en alder av 20 år, hvor hanngjorde stor suksess med sine omtaler av musikk, bøker, skuespill og kunstutstillinger.<ref>Shaw, "The Sanity of Art", 806.</ref> Som et svar på Max Nordau's bok ''[[Nordau, M. "Degeneration"|Degeneration]],'' skrev Shaw i 1895 et essay han kalt ''The Sanity of Art,'' som et brev til redaktøren av det amerikanske tidsskriftet ''Liberty.'' |
== Sammendrag av "The Sanity of Art" == | == Sammendrag av "The Sanity of Art" == | ||
− | Shaw beskriver Nordau's bok som 260 000 ord, som forteller om det samme, om og om igjen. Budskapet i ''Degeneration'' er i følge Shaw, er at de typiske moderne kunstverkene pridusert i deres samtid, er et produkt av sykdom hos kunsterne.<ref>Ibid.</ref> Og de syke kunstnerne er et resultat av utmattelse hos kunstnerne, og et overarbeidet samfunn, som er preget av økt kriminalitet, galskap, selvmord og sykdom.<ref>Ibid., 807</ref> De syke kunstnerne det er snakk om, er datidens avantgarde. Nordau | + | Shaw beskriver Nordau's bok som 260 000 ord, som forteller om det samme, om og om igjen. Budskapet i ''Degeneration'' er i følge Shaw, er at de typiske moderne kunstverkene pridusert i deres samtid, er et produkt av sykdom hos kunsterne.<ref>Ibid.</ref> Og de syke kunstnerne er et resultat av utmattelse hos kunstnerne, og et overarbeidet samfunn, som er preget av økt kriminalitet, galskap, selvmord og sykdom.<ref>Ibid., 807</ref> De syke kunstnerne det er snakk om, er datidens avantgarde. Nordau problematiserer deres kunst og kritisere kunstens progresjon i sin bok, ''Degeneration''.<ref>Nordau, "Degeneration", 798.</ref> |
=== Forsvar av den moderne kunsten === | === Forsvar av den moderne kunsten === | ||
+ | Shaw slår hard ned på Nordau's bok i sitt brev til redaktøren av ''Liberty'', og forsvarer den nye kunstbevegelsen som er i ferd med å utvikle seg. | ||
== Litteratur == | == Litteratur == |
Revisjonen fra 31. mar. 2020 kl. 00:12
George Bernard Shaw (1856-1950) var en irsk forfatter, dramatiker og journalist. Han ble født i Dublin, men flyttet til London i en alder av 20 år, hvor hanngjorde stor suksess med sine omtaler av musikk, bøker, skuespill og kunstutstillinger.[1] Som et svar på Max Nordau's bok Degeneration, skrev Shaw i 1895 et essay han kalt The Sanity of Art, som et brev til redaktøren av det amerikanske tidsskriftet Liberty.
Innhold
Sammendrag av "The Sanity of Art"
Shaw beskriver Nordau's bok som 260 000 ord, som forteller om det samme, om og om igjen. Budskapet i Degeneration er i følge Shaw, er at de typiske moderne kunstverkene pridusert i deres samtid, er et produkt av sykdom hos kunsterne.[2] Og de syke kunstnerne er et resultat av utmattelse hos kunstnerne, og et overarbeidet samfunn, som er preget av økt kriminalitet, galskap, selvmord og sykdom.[3] De syke kunstnerne det er snakk om, er datidens avantgarde. Nordau problematiserer deres kunst og kritisere kunstens progresjon i sin bok, Degeneration.[4]
Forsvar av den moderne kunsten
Shaw slår hard ned på Nordau's bok i sitt brev til redaktøren av Liberty, og forsvarer den nye kunstbevegelsen som er i ferd med å utvikle seg.
Litteratur
Shaw, G.B. "The Sanity of Art". I Art in Theory 1815-1900. An Anthology of Changing Ideas, redigert av Charles Harrison, Paul Wood og Jason Gaiger, 798-806. Oxford: Blackwell Publishing, 1998.
Nordau, M. "Degeneration". I Art in Theory 1815-1900. An Anthology of Changing Ideas, redigert av Charles Harrison, Paul Wood og Jason Gaiger, 798-806. Oxford: Blackwell Publishing, 1998.