Forskjell mellom versjoner av «Abstrakt 3»
| Linje 9: | Linje 9: | ||
Den abstrakte billedkunsten delte seg tidlig i to hovedretninger: 1. En overveiende spontan, ekspressiv og fabulerende abstrakt kunst, som Wassily Kandinskij (1866-1944) representerte i begynnelsen, sammen med Jackson Pollock (1912-1956), Willem de Kooning og Asger Jorn (1914-1973). 2. Konstruktive retninger som avviser all naturinspirert abstraksjon til fordel for strengt geometriske formelementer. Pionerer her var Vladimir Tatlin (1885-1953), Naum Gabo (1890-1977) og Anton Pevsner (1886-1962).<ref>''Kunst arkitektur og stilhistorie'', abstrakt kunst, 8,Kunnskapsforlaget, red. Øyvind Reisegg og Arne Forsgren</ref> | Den abstrakte billedkunsten delte seg tidlig i to hovedretninger: 1. En overveiende spontan, ekspressiv og fabulerende abstrakt kunst, som Wassily Kandinskij (1866-1944) representerte i begynnelsen, sammen med Jackson Pollock (1912-1956), Willem de Kooning og Asger Jorn (1914-1973). 2. Konstruktive retninger som avviser all naturinspirert abstraksjon til fordel for strengt geometriske formelementer. Pionerer her var Vladimir Tatlin (1885-1953), Naum Gabo (1890-1977) og Anton Pevsner (1886-1962).<ref>''Kunst arkitektur og stilhistorie'', abstrakt kunst, 8,Kunnskapsforlaget, red. Øyvind Reisegg og Arne Forsgren</ref> | ||
| − | I følge Øystein Ustvedt regnes årene 1910-20 som abstraksjonens opphavsfase (Kandinsky, Mondrian, Malevich), mens tiden etter andre verdenskrig som en gjennombruddsfase (abstrakt ekspresjonisme, Ëcole de Paris, Cobra).<ref name=":0">Gunnar Danbolt, ''Norsk kunsthistorie, Bilde og skulptur fra vikingtida til i dag, | + | I følge Øystein Ustvedt regnes årene 1910-20 som abstraksjonens opphavsfase (Kandinsky, Mondrian, Malevich), mens tiden etter andre verdenskrig som en gjennombruddsfase (abstrakt ekspresjonisme, Ëcole de Paris, Cobra).<ref name=":0">Gunnar Danbolt, ''Norsk kunsthistorie, Bilde og skulptur fra vikingtida til i dag,327.'' </ref> Selve gjennombruddsfasen innenfor den moderne kunsten kom med den "abstrakte ekspresjonismen" i USA på 1950-tallet. Charles Harrison & Paul Wood skriver i sin bok, Art in Theory 1900-2000, at det var den kalde krigen og årene 1950-1956, som må betraktes som et slags vannskille i utviklingen av den moderne kunsten i USA og dets teorier. De refererer bl.a. til utstillingen i 1950 av Jackson Pollock, ''all-over abstract paintings'', som et høydepunkt i utviklingen av en helt spesiell amerikansk form for moderne kunst og innen utgangen av 1956 hadde dominansen på den internasjonale arenaen flyttet seg fra Frankrike til USA. <ref name=":3">Charles Harrison & Paul Wood, Art in theory 1900-2000, An Anthology of Changing Ideas.,2002, Part VI The Moment of Modernism, 689. </ref> Den abstrakte kunsten ble dermed uløselig knyttet til modernismen og ved siden av fenomenet "ready-mades" hører den til "blant modernismens mest unike frembringelse" og regnes som USAs viktigste bidrag til moderne kunst i det tjuende århundre og danner dermed "noe av bakgrunnen for de senere tiårenes nye interesse for abstrakte måter å uttrykke seg på." <ref>Øystein Ustvedt, Ny norsk kunst etter 1990, k. 2: En ny interesse for abstraksjon,39</ref> |
Den amerikanske abstraktekspresjonisten Barnett Newmann (1905-70), ønsket med sine nonfigurative malerier å komme fram til et nytt uttrykk, et mer abstrakt uttrykk som kunne ta opp i seg noe av "det fortvilte ropet som krigen hadde skapt." <ref>Gunnar Danbolt, ''Norsk kunsthistorie Bilde og skulptur frå viktingtida til i dag.'' k.25: Frå formalisme til modernisme, 308. </ref> | Den amerikanske abstraktekspresjonisten Barnett Newmann (1905-70), ønsket med sine nonfigurative malerier å komme fram til et nytt uttrykk, et mer abstrakt uttrykk som kunne ta opp i seg noe av "det fortvilte ropet som krigen hadde skapt." <ref>Gunnar Danbolt, ''Norsk kunsthistorie Bilde og skulptur frå viktingtida til i dag.'' k.25: Frå formalisme til modernisme, 308. </ref> | ||
| Linje 16: | Linje 16: | ||
==== Abstrakt kunst i Norge ==== | ==== Abstrakt kunst i Norge ==== | ||
| − | Norske malerne derimot, fortsatte å male norske landskap, kyst- eller bymotiv med en strengt oppbygd komposisjon og struktur i de første etterkrigsårene. Men selv om mange klagde over "den ekstreme formalismen" ser man mange ulikheter i malerier av Harald Kihle (1905-97) og Ragnar Kraugerud eller Gladys NIlssen Raknerud (1912-98) og Thorbjørn Lie-Jørgensen (1900-61). Bildene deres er forskjellige både i koloritt og oppbygning, samtidig som de fordeler seg over et brett spekter av motiv. Maleren Alexander Schultz (1901-81) kunne i følge Gunnar Danbolt male både figurativt og nonfigurativt til tross for siner mange figurative bilder, ettersom de abstrakte kvalitetene i bildene hans kom tydelig til syne. <ref name=":0" /> Bare noen få norske kunstnere begynte like etter krigen å snuse på den abstrakte og nonfigurative kunsten. Danbolt nevner blant annet Jakob Weidemann som med sine skogbunnbilder brøt med den figurative stilen og gikk mer og mer over til et nytt formspråk som ble hans eget. Weidemann prøvde ut både figurative, abstrakte og non-figurative nye formspråk, helt til han mot slutten av 1950-årene fant fram til en såkalt ''lyrisk abstraksjon.'' I 1961 stilte han ut flere av skogbunnbildene sine og sto dermed fram som den førende norske modernisten. Weidemann hadde i disse bildene funnet en kombinasjon av natur og abstraksjon som på en helt spesielle måte videreførte den norske landskapstradisjonen.<ref name=":0" /> | + | Norske malerne derimot, fortsatte å male norske landskap, kyst- eller bymotiv med en strengt oppbygd komposisjon og struktur i de første etterkrigsårene. Men selv om mange klagde over "den ekstreme formalismen" ser man mange ulikheter i malerier av Harald Kihle (1905-97) og Ragnar Kraugerud eller Gladys NIlssen Raknerud (1912-98) og Thorbjørn Lie-Jørgensen (1900-61). Bildene deres er forskjellige både i koloritt og oppbygning, samtidig som de fordeler seg over et brett spekter av motiv. Maleren Alexander Schultz (1901-81) kunne i følge Gunnar Danbolt male både figurativt og nonfigurativt til tross for siner mange figurative bilder, ettersom de abstrakte kvalitetene i bildene hans kom tydelig til syne. <ref name=":0" /> Bare noen få norske kunstnere begynte like etter krigen å snuse på den abstrakte og nonfigurative kunsten. Danbolt nevner blant annet Jakob Weidemann som med sine skogbunnbilder brøt med den figurative stilen og gikk mer og mer over til et nytt formspråk som ble hans eget. Weidemann prøvde ut både figurative, abstrakte og non-figurative nye formspråk, helt til han mot slutten av 1950-årene fant fram til en såkalt ''lyrisk abstraksjon.'' I 1961 stilte han ut flere av skogbunnbildene sine og sto dermed fram som den førende norske modernisten. Weidemann hadde i disse bildene funnet en kombinasjon av natur og abstraksjon som på en helt spesielle måte videreførte den norske landskapstradisjonen.<ref name=":0" /> |
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| + | Også Gunnar S Gundersen (1921-83) arbeidet i flere formspråk før han til slutt fant fram til den såkalte ''hard-edge stilen,'' inspirert av det amerikanske abstrakte og ekspresjonistiske miljøet. Gundersen var interessert i persepsjon og persepsjonspsykologi og selv om han hadde latt seg inspirere av hard-edge-maleriet hadde han i likhet med Weidemann kommet fram til det med sine egne tanker og inspirasjoner. Det var det kjølige og upersonlige uttrykket og de skarpe kantene i hard-edge maleriet som fascinerte Gundersen, samtidig som han var opptatt av forholdet mellom rom og flate, fjernt fra Greenbergs modernistbegrep.<ref name=":0" /> | ||
==== Vintersol av Gunnar S.Gundersen ==== | ==== Vintersol av Gunnar S.Gundersen ==== | ||
Gunnar S Gundersen (1921-1983) regnes for å være Norges mest kjente "banebrytende modernist" og en av våre mest kjente abstrakte malere fra etterkrigstiden. Han regnes og som en av Skandinavias ledende kunstnere innen den såkalte "konkrete kunsten" som er en "non-figurativ"[https://snl.no/nonfigurativ_kunst] kunst basert i utgangspunktet på form og farger. | Gunnar S Gundersen (1921-1983) regnes for å være Norges mest kjente "banebrytende modernist" og en av våre mest kjente abstrakte malere fra etterkrigstiden. Han regnes og som en av Skandinavias ledende kunstnere innen den såkalte "konkrete kunsten" som er en "non-figurativ"[https://snl.no/nonfigurativ_kunst] kunst basert i utgangspunktet på form og farger. | ||
Revisjonen fra 5. okt. 2020 kl. 01:05
Innhold
Begrepsdefinisjon
"Abstrakt kunst" er betegnelse på retninger i moderne kunst som i billedfremstillingen helt avstår fra eller sterkt reduserer de figurative funksjonene. Selve begrepet "abstrakt kunst" er omdiskutert. I et abstrakt maleri er som regel de formale egenskapene som linje, form og farge vektlagt framfor det innholdsmessige. Mange kunstnere hevder likevel at deres kunst heller er et resultat av et konkretiseringsarbeid. Kunstverket skal være et objekt i seg selv og utformingen styres av konstruktivistiske former eller fargeflater. Også terminologisk er begrepet "abstrakt" noe uklart, fordi de fleste land opererer med forskjellige betegnelser på den abstrakte kunsten i dag. I USA brukes betegnelsen "non-objectivism", i Frankrike "non-figuratif", i Sverige "abstrakt kunst" eller "konkret kunst", mens man i Norge bruker både "abstrakt kunst og "non-figurativ kunst" .[1] I følge Mørstads og hans Malerileksikon snakker man om et non-figurativt motiv dersom motivet er fullstendig atskilt fra utgangspunktet i den sansbare virkelighet, gjenstandsløst eller ikke-representerende motiv. Mange abstrakte malerier handler først og fremst om farger og former som gir inntrykk av romlig dybde, plan flate, balanse eller asymmetri, av oppløsning eller konsentrasjon, av bevegelse eller stillstand [2] "Likeledes skilles det mellom organisk (biomorf), konstruktivistisk (geometrisk) og ekspressiv (lyrisk) abstraksjon. Mens organisk abstraksjon bygger på organiske former, uttrykkes konstruktivistisk abstraksjon etter et strengt mønster eller system, ofte tilknyttet teknologi. Ekspressive abstraksjon kjennetegnes av sterke, rene farger, av og til med henvisning til naturen. "Abstrakt illusjonisme" er betegnelsen for en tendens i amerikansk malerkunst på 1960- og 1970-tallet." [2]- ↑ abstrakt kunst i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 2. oktober 2020 fra https://snl.no/abstrakt_kunst
- ↑ 2,0 2,1 Erik Mørstad, Malerileksikon Teknikker, motivtyper og estetikk,
Den amerikanske kunstkritikeren, Clement Greenberg (1909-1994), definerte modernismen i kunsten i sin samtid og analyserte abstrakt ekspresjonisme og abstrakt maleri i artikkelen "Abstrakt maleri etter det maleriske" fra 1962.[1] Her går Greenberg helt tilbake til Heinrich Wolfflin og hans teori om skillelinjene mellom det maleriske og det "lineære". Greenberg mente disse skillelinjene var langt fra entydige eller fastlagte og betegnet den formen for maleri som fikk betegnelsen "abstrakt ekspresjonisme" i 1950'årene som både abstrakt og malerisk.[2] Kunsthistoriker og forfatter, Jan Kokkin, skriver i sin bok Gunnar S Gundersen: "Begrepene abstrakt , non-figurativ og konkret eller konkretisme har vært en kilde til allmenn forvirring og uklarhet både blant kunsthistorikere, kritikere og publikum" [3] Kokkin mener at "abstrakt kunst" ofte benyttes som en fellesbetegnelse for all ikke-forestillende kunst men mener at man likevel må skille mellom abstrakt kunst og nonfigurativ kunst og konkret kunst. [3]
- ↑ Clement Greenberg, Den modernistiske kunsten, forfatterportrett Hans Namuth
- ↑ Clement Greenberg, Den modernistiske kunsten, Abstrakt maleri etter det maleriske, oversatt av Åsmund Thorkildsen, 203-204
- ↑ 3,0 3,1 Jan Kokkin, Gunnar S Gundersen, Amoldsche, 2020, 60
Den historiske utviklingen
Den abstrakte billedkunsten delte seg tidlig i to hovedretninger: 1. En overveiende spontan, ekspressiv og fabulerende abstrakt kunst, som Wassily Kandinskij (1866-1944) representerte i begynnelsen, sammen med Jackson Pollock (1912-1956), Willem de Kooning og Asger Jorn (1914-1973). 2. Konstruktive retninger som avviser all naturinspirert abstraksjon til fordel for strengt geometriske formelementer. Pionerer her var Vladimir Tatlin (1885-1953), Naum Gabo (1890-1977) og Anton Pevsner (1886-1962).[1]
I følge Øystein Ustvedt regnes årene 1910-20 som abstraksjonens opphavsfase (Kandinsky, Mondrian, Malevich), mens tiden etter andre verdenskrig som en gjennombruddsfase (abstrakt ekspresjonisme, Ëcole de Paris, Cobra).[2] Selve gjennombruddsfasen innenfor den moderne kunsten kom med den "abstrakte ekspresjonismen" i USA på 1950-tallet. Charles Harrison & Paul Wood skriver i sin bok, Art in Theory 1900-2000, at det var den kalde krigen og årene 1950-1956, som må betraktes som et slags vannskille i utviklingen av den moderne kunsten i USA og dets teorier. De refererer bl.a. til utstillingen i 1950 av Jackson Pollock, all-over abstract paintings, som et høydepunkt i utviklingen av en helt spesiell amerikansk form for moderne kunst og innen utgangen av 1956 hadde dominansen på den internasjonale arenaen flyttet seg fra Frankrike til USA. [3] Den abstrakte kunsten ble dermed uløselig knyttet til modernismen og ved siden av fenomenet "ready-mades" hører den til "blant modernismens mest unike frembringelse" og regnes som USAs viktigste bidrag til moderne kunst i det tjuende århundre og danner dermed "noe av bakgrunnen for de senere tiårenes nye interesse for abstrakte måter å uttrykke seg på." [4]
Den amerikanske abstraktekspresjonisten Barnett Newmann (1905-70), ønsket med sine nonfigurative malerier å komme fram til et nytt uttrykk, et mer abstrakt uttrykk som kunne ta opp i seg noe av "det fortvilte ropet som krigen hadde skapt." [5]
Dermed kan vi si at det var den amerikanske abstrakte ekspresjonismen som fikk sitt internasjonale gjennombrudd mot slutten av 1950-tallet samtidig som den modernistiske utviklingen fortsatte i forskjellige retninger også ute i Europa. Dette kan nok skyldes delvis det politiske harde klima i flere land rundt året 1956; Suez-krisen, russernes invasjon av Ungarn. Krutsjovs tale under den kommunistiske kongressen i Moskva, men også den offtentlige utviklingen av pop-kunsten i Storbritania.[3].
Abstrakt kunst i Norge
Norske malerne derimot, fortsatte å male norske landskap, kyst- eller bymotiv med en strengt oppbygd komposisjon og struktur i de første etterkrigsårene. Men selv om mange klagde over "den ekstreme formalismen" ser man mange ulikheter i malerier av Harald Kihle (1905-97) og Ragnar Kraugerud eller Gladys NIlssen Raknerud (1912-98) og Thorbjørn Lie-Jørgensen (1900-61). Bildene deres er forskjellige både i koloritt og oppbygning, samtidig som de fordeler seg over et brett spekter av motiv. Maleren Alexander Schultz (1901-81) kunne i følge Gunnar Danbolt male både figurativt og nonfigurativt til tross for siner mange figurative bilder, ettersom de abstrakte kvalitetene i bildene hans kom tydelig til syne. [2] Bare noen få norske kunstnere begynte like etter krigen å snuse på den abstrakte og nonfigurative kunsten. Danbolt nevner blant annet Jakob Weidemann som med sine skogbunnbilder brøt med den figurative stilen og gikk mer og mer over til et nytt formspråk som ble hans eget. Weidemann prøvde ut både figurative, abstrakte og non-figurative nye formspråk, helt til han mot slutten av 1950-årene fant fram til en såkalt lyrisk abstraksjon. I 1961 stilte han ut flere av skogbunnbildene sine og sto dermed fram som den førende norske modernisten. Weidemann hadde i disse bildene funnet en kombinasjon av natur og abstraksjon som på en helt spesielle måte videreførte den norske landskapstradisjonen.[2]
Også Gunnar S Gundersen (1921-83) arbeidet i flere formspråk før han til slutt fant fram til den såkalte hard-edge stilen, inspirert av det amerikanske abstrakte og ekspresjonistiske miljøet. Gundersen var interessert i persepsjon og persepsjonspsykologi og selv om han hadde latt seg inspirere av hard-edge-maleriet hadde han i likhet med Weidemann kommet fram til det med sine egne tanker og inspirasjoner. Det var det kjølige og upersonlige uttrykket og de skarpe kantene i hard-edge maleriet som fascinerte Gundersen, samtidig som han var opptatt av forholdet mellom rom og flate, fjernt fra Greenbergs modernistbegrep.[2]
Vintersol av Gunnar S.Gundersen
Gunnar S Gundersen (1921-1983) regnes for å være Norges mest kjente "banebrytende modernist" og en av våre mest kjente abstrakte malere fra etterkrigstiden. Han regnes og som en av Skandinavias ledende kunstnere innen den såkalte "konkrete kunsten" som er en "non-figurativ"[1] kunst basert i utgangspunktet på form og farger.
Det abstrakte maleriet Vintersol https://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/objekt/MS-02579-1988 av Gunnar S Gundersen befinner seg i d[2]ag blant Nasjonalgalleriets samlinger.
.jpg)
Gunnar S. Gundersen tilhører etterkrigstidens generasjon i norsk kunst og han var en av de første som rendyrket et nonfigurativt formspråk. De søkte et nytt kunstnerisk uttrykk og Gundersen var en av de første kunstnerne som rendyrket et nonfigurativt formspråk. Han var en nyskapende og viktig grafiker, og teknikker og uttrykk herfra ble overført til malerier.Bildet domineres av en rund form som fyller nesten hele billedflaten. Under en horisontal linje i nedre del av bildet ligger to avkuttede ovaler med åpning ut mot billedkanten. Gråfargen dominerer, med innslag av oransje, blått og hvitt. De runde formene er satt sammen av ringer i ulike størrelser. Disse er plassert asymmetrisk slik at flaten oppleves spenningsfylt og i bevegelse, som om den pulserer. Overflaten er glatt, linjene og konturene er rene.[6]
Vintersol, fra 1966, gir illusjon av å være et materialbilde hvor penselføring og andre spor av den skapende prosessen er skjult. Materialene Gunnar S Gundersen foretrakk var først og fremst maleriet, akrylfarge og silketrykk og holdt seg konsekvent til den abstrakte kunsten som dukket opp i Norge etter krigen. Gundersen har blant annet dekorert flere store bygninger i Norge og flere av hans bilder er innkjøpt både av Riksgalleriet, Henie Onstad-museet, Rolf Stenersen og Nasjonalgalleriet.[3]
Vintersol relatert til det abstrakte maleriet og hard edge (tekst og bilde kommer her)
Referanser
- ↑ Kunst arkitektur og stilhistorie, abstrakt kunst, 8,Kunnskapsforlaget, red. Øyvind Reisegg og Arne Forsgren
- ↑ 2,0 2,1 2,2 2,3 Gunnar Danbolt, Norsk kunsthistorie, Bilde og skulptur fra vikingtida til i dag,327.
- ↑ 3,0 3,1 Charles Harrison & Paul Wood, Art in theory 1900-2000, An Anthology of Changing Ideas.,2002, Part VI The Moment of Modernism, 689.
- ↑ Øystein Ustvedt, Ny norsk kunst etter 1990, k. 2: En ny interesse for abstraksjon,39
- ↑ Gunnar Danbolt, Norsk kunsthistorie Bilde og skulptur frå viktingtida til i dag. k.25: Frå formalisme til modernisme, 308.
- ↑ Hilde Areng Skaara, fra "Høydepunkter. Kunst fra 1945 til i dag". Nasjonalmuseet 2015
