Hellandsjø, K. "Jakob Weidemanns 'skogbunnbilder' og kunstnerens posisjon i norsk kunstliv"

i 40- og 50-årene skiftet kunstneren Jakob Weidemann stadig formspråk. Han var på leting etter sitt eget uttrykk og vekslet stadig mellom det abstrakte og det figurative kunstuttrykket. Da han på slutten av 50-tallet begynte å eksperimentere med sine "skogbunnbilder" følte kunstneren at han hadde funnet frem til et uttrykk han følte seg hjemme i. Han hadde naturen som inspirasjonskilde da han fant frem til dette for ham personlige uttrykk i kunsten. I et abstrakt-ekspresjonistisk formspråk malte han bildene med en egen bruk av materialer som formidlet uttrykket. Han søkte skogbunnens frodige stofflighet. For å oppnå dette brukte han Henkel-lim og fargepigment som ble eltet inn på lerretet. Deretter malte han over med oljemaling, tilsatte vann og dermed sprakk blandingen når den ble tørr. Slik ble overflaten ru og ruglete og fremstod som en illusjon av en skogbunn.

Weidemann malte flere bilder av denne typen med en stadig søken etter tingenes karakter. Dette var abstrakte malerier til tross for bildenes konkrete titler som Storfuglen letter (1959) og Rødt løv (1960). Weidemann sa selv at i "skogbunnbildene" var fargen underordnet selve stoffvirkningen av detaljens iboende struktur. Bruken av materialene gir bildene et nesten relieff-aktig preg. Han hadde utviklet et maleri der formspråket var abstrakt, men likevel malte han naturen inn i bildene. Årsaken til at Weidemann ble opptatt av å male naturen skal etter sigende være en inspirasjon fra den gangen han så en utstilling med Chagalls kunst i Amsterdam i 1959. Opplevelsen av Chagalls bilder kan ha påvirket ham til å søke naturen og fornye sin kunst.