Danbolt, G. "Den klassisk-orienterte figurasjon og utløparane for den"
Innledning
Sammendraget fra kapittelet Den klassisk-orienterte figurasjon og utløperane for den er hentet fra boken Frå modernisnme til det kontemporære. I denne boken undrsøker Danbolt hva begrepet kontemporær innebærer, og hvilken betydning internasjonale tendenser de siste tyve årene har hatt for norsk kunst. Finnes det fellestrekk i denne mangslugne kunsten som ikke har noen klare retninger eller manifest ?
Ein ny tendens blir etablert
Artikkelforfatteren åpner med et forsøk på å forklare hvorfor den klassisk-orienterte figurasjon har oppstått som en reaksjon på den modernistiske kunsten, og derfor er et moderne fenomen. Denne moderne evulosjonistiske betraktningsmåten på kunst fordrer at kunsten stadig må bringe fram originale verk. Den kunsten som ikke levde opp til dette kravet kunne under modernismen sjaltes ut. Danbolt viser til kunsthistorikeren Werner Hafmann [1] som hevder at modernismen er en frigjøringsprosess fra en langvarig kulturhistorisk epoke. Den er det gamles undergang hvori et nytt verdensbilde oppstår.
Kunstsynet ble imidlertid endret under postmodernismen, hvor man innså at man også måtte gå i dialog med fortiden, ikke bare peke fremover. Her nevner Danbolt en rekke norske billedkunstnere som i siste halvdel av 1900-tallet skapte verker i henhold til dette kravet, og hvis kunst ble godt mottatt. F.eks. Svein Strand, Bjørn Ransvee, Ida Lorentzen m.fl.
Det samme kan ikke sies om Odd Nerdrum. Hans barokke malerstil oppfylte ikke de formale kravene samtiden krevde. Nerdrums vektlegging av innholdet og hans mangel på autensitet som modernismen fordret, ble provoserende for det gode selskap. Like ille var det at han vendte tilbake til en tid før kunstbegrepet ble etablert; til en tid hvor håndverket og de klassiske verdiene sto sterkt.
For å illustrere dette sammenligner Danbolt Nerdrums bilder med andre norske samtidige kunstnere som også viser forbindelseslinjer til fortiden, men disse viser samtidig en stilmessig og formal avstand til forbildet, og har følgelig fått et moderne og autentisk uttrykk. Et av eksemplene er Hilde Vemren sitt maleri " Etter Velazquez " 1981. [2] Nerdrum var dog ikke alene i dette klassiske landskapet i Norge. De mange krigsmonumentene som ble reist etter 2.verdenskrig, samt klassisk orienterte professorer i skulptur og maleri, bidro til å styrke dette miljøet. Danbolt går inn på disputten rundt opprettelsen av to professorater på kunstakademiet i Oslo i 1995 . Unevnelsene møtte stor motbør blandt mange mer modernistisk orienterte i det norske kunstfeltet.
Det klassisk-baserte måleriet eller kitch-måleriet
Danbolt trekker frem Nerdrums bok On Kitch (2001) [3]. Boken angriper modernismen og den konseptuelle kunsten. Ved å ta avstand fra innføling, skaper kunsten avstand og distanse, i flg. Nerdrum. Som et alternativ til dette, holdetr Nerdrum fram kitchen. I flg. Danbolt , og også Clement Greenberg i essayet Avant-garde and kitch ( 1939)[4] har Nerdrum ringe forståelse av både den konseptuelle kunsten , og begrepet kitch. Greenberg hevder i dette essayet at kitch er bilder som formidler masseprodusert sentimentalitet.
Danbolt beskriver videre hvordan Nerdrum fra å bruke motiv fra samtiden i 1960-og 1970-årene, rundt 1980 endret motivkrets. Nå til et mer mytoloisk, tidløst univers hvor eksistensielle aspekt ved menneskets tilværelse fikk større fokus. .
Artikkelforfatteren fortsetter med å presentere flere norske kunstnere, bl.a. Trine Folmoe (1964) og Even Richarson (1961), samt en detaljert beskrivelse av noen av deres verk. Alle de nevnte kunstnerne i kapittelet tilhører det man kan kalle Nerdrum-skolen. Det som b.la. karakteriserer disse kunstnerne er at alle spor av utviklingen mellom første halvdel av 1800-tallet og i dag er borte[5]Selv om noen av disse etterhvert har beveget seg i en annen retning enn Nerdrum, har de alle et solid melerteknisk fundament, basert på klassiske prinsipp.
Postmodernisme eller antimodernisme?
I dette kapittelet viser Danbolt at det finnes antimodernistiske aspekt ved arbeidet til Nerdrum og hans elever. I den forbindelse trekker han fram kunsthistorikeren Hans Sedlmayr, som var en antimodernist, og neppe ukjent for Nerdrum og hans krets. I 1948 skrev Sedlmayr om den modernistiske kunsten -at den er et symptom som speiler det kaoset, den umenneskelige isoleringen og den fremmedgjøringen moderniteten har ført til. Han mente at man i vest-Europa før den franske revolusjon var preget av en enhetskultur, som gradvis ble mer fragmentert. I denne tiden av oppløsning og kaos mistet mennesket, samfunnet og kunsten sin mening, sitt egentlige midtpunkt. Modernismen leder slik bort fra alt som er verd å kalles kunst og åndelig liv. [6] Danbolt hevder at bl.a. Sedlmeyrkan bidra til å begrunne og sånn sett redde Nerdrum og hans elevers prosjekt og kritikk av moderniteten.
" som ein antimodernisme, ispedd visse postmoderne drag, er kunsten til Nerdrum og elevane hans primært ein reaksjon mot det dei oppfattar som eit både handverksmessig og åndeleg forfall i tida, samt som eit (nostalgisk) tilbakeblikk mot ei tid som verdsette både ånd og hand. eller meir enn eit tilbakeblikk-også eit heroisk forsøk på å bringe fortida tilbake. [7]
