Bahr, H. "The Modern"
Innledning
Hermann Bahr (1863 – 1934) essay “The Modern" ble først publisert i Paris i 1890. Født og oppvokst i Linz studerte Bahr i Wien, Graz, Czernowitz og Berlin, med særlig vekt på filosofi, politisk økonomi, filologi og lov. Bahr var den første kritikeren for å bruke etiketten modernisme til litterære verk, og var en tidlig observatør av ekspresjonismen. Hans teoretiske papirer var viktige i definisjonen av nye litterære kategorier. Han regnes også som en viktig talsmann for borgerlige litterære strømmer fra naturalisme, gjennom wiener modernisme til ekspresjonisme. (Harrison. 908.)
Sammendrag
I The Modern presenterte Bahr den endelige løsrivelsen fra en lineær sekvens av kunstneriske perioder mot de varierte bevegelsene av modernitet fra det 19. til det 20. århundre. I tillegg handler han om ny kunst.
Denne stilistiske frigjøringen kom sammen med teknologiske, økonomiske, politiske og samfunnsmessige forandringer som fremkalte opplæring om fremtidig leve og identitet. Det var denne perioden (fra det 19. til det 20. århundre) at moderne angst og spenning begynte å skje, for eksempel forekomsten av sosiale problemer som fulgte med utviklingen av maskinens sivilisasjon, og krisen i sammenbruddet av det europeiske verdenssynet begynte å bygge opp. Bahr skrev begge visjoner om slutt og begynnelse i dette essayet: "It may be that we are witnessing the end, the death of exhausted humanity, and that these are the last convulsions. It may be that we are witnessing the beginning, the birth of a new humanity, and that these are the avalanches of spring. We are either ascending to the divine or we are falling, falling into night and nothingness — but we cannot remain as we are." (Harrison. 908-909.) Sammenstillingen av antitetiske ord som “the end" og “the beginning", “the death" og “the birth", "nothingness" og "spring" illustrerer levende følelser av forstyrrelse som er til stede ved århundreskiftet. Bahr fant sitt kunstneriske uttrykk i dekadenten bevegelse.
Bahrs diagnose av tid forblir i utgangspunktet innenfor rammen av den naturalistiske forståelsen av tiden: "that salvation will emerge from suffering and grace out of despair, that a new day will break after this terrible darkness and that art will returen once again amongst men — this resurrection, blessed and glorious, is the belief of the modern." (Harrison.909. ) Man finner seg i "the terrible darkness", trenger "that salvation", håper om "this resurrection, blessed og glorious". Tid forplikter seg til å ubarmhjertig åpenbare sannheten om at dette ikke betyr frelse, men selvrespekt.
Men Bahr er resolutt vendt bort fra naturalistisk programmering i en respekt. Sannheten, som er gjort obligatorisk av naturalistene for kunsten, var den av "virkeligheten". Bahr gir opp denne påstanden til "objektiv sannhet", til "sannheten som måtte bevise seg mot virkeligheten til omverdenen", og erstatter den med den subjektive: "we have no other law han the truth as each person feels it." (Harrison. 911.)
Sannheten er da forstått i den følelsen av en ubarmhjertig bekymring av en tid som oppfattes som sluttid og dermed som en mulig ny begynnelse. Men kunst kan bare gjøre dette bidraget hvis sannheten inngikk sjeler blir forvandlet til sjelen. De åndelige godta utrykk og skape klare symboler. Bahr sier at når endelig alt utenfor har blitt helt inne og denne nye personen er en ny kunst om den nye naturen: "if the truth which has entered into our souls changes into something spiritual, taks on the language of the soul and creates clear symbols, if finally everything external becomes internal, and the new man become wholly identical with new natur." (Harrison. 910. )
Litteratur
Harrison, Charles, Paul Wood og Jason Gaiger (red.). Art in theory 1850 - 1900. An Anthology of Changing Ideas. Blackwell. 1998: Malden. 908-911 s.
Innledning
Hermann Bahr (1863-1934) leder for bevegelsen " Das Junge Wien",skribent og kritiker,publiserte i den østerriske avisen" Moderne Dichtung " i Januar 1890,sitt kraftfulle essay " Endzeitgefuhl,"Følelsen av tidens slutt"(Harrison ,Wood and Geiger,1998;908.)Her deler han sine refleksjoner rundt at en epoke i menneskehetens historie er over og ambivalensen som preger inntoget av modernismen de siste årene av det nittende århundre."Den skjebnesvangre avvisning kombinert med løftet om en ny start"(Harrison,Woodand Geiger 1998 ;908).Dette ble offentlig erklært av unionen av østerriske kunstnere"Vereingung Bildener Künstler Østerreichs" som ble formet i 1897.
Sammendrag
Bahr beskriver i sitt essay overgangen til modernismen som så omtumlende at han lurer på om det er menneskehetens undergang eller dens nye fødsel man et vitne til?Han diskuterer om det er nå menneskeheten opptas i en ny guddmmelighet eller blir borte?
Menneskeheten kan ikke forbli slik den er,fastslår Bahr fordi vifortiden forsetter å vokse inni oss mens fremtiden vokser utenfor oss.Det forårsaker en stor smerte som ikke kommer av det nye,men av at vi ikke forstår det nye.
Ifølge Bahr skyldes dette at:
