Vischer, F.T. "Critique of My Aesthetics"
Innledning
Friedrich Theodor Vischer (1807-1887) var en tysk litteraturforsker og filosof innen estetikk. I 1866 publiserte han "Critique of My Aesthetics", hvor han fremlegger nye ideer og teorier knyttet til estetikk. I teksten forsøker han også å rette opp feil i estetikken som han tidligere har publisert. Publiseringene til Vischer er bygget opp på hans forståelse og ønske om å forklare det estetiske ved kunst og musikk, og hva det innebærer.
Sammendrag "Critique of My Aesthetics"
Vischer starter først med å ta for seg hele strukturen han tidligere har bygget opp rundt estetikk. I hans tidligere publiseringer som omfatter metafysikk og skjønnhet, med skjønnhet i et abstrakt begrep med spørsmål om hvor og hvordan begrepet skjønnhet ble realisert. Han deler begrepet skjønnhet opp i to ensidige former: naturlig skjønnhet, og skjønnhet som i fantasi. Naturlig skjønnhet blir målet som fysisk eksistens, mens skjønnhet i fantasien blir som en underliggende, psysisk form. Vischer innrømmer her en feil i kategoriseringen og inndelingen av skjønnhets-begrepet: mens han først tenkte seg at skjønnhet bare lever i det naturlige, objektive rundt oss som noe gitt. Med en slik beskrivelse av skjønnhet kan skjønnhet eksistere rundt oss i naturen, med universelle former som menneskeheten kan vurdere i form og grad av skjønnhet. Men i denne behandlingen av skjønnhet, hvor skjønnhet er inndelt i to individuelle former kommer det frem at skjønnhet i naturlig form ikke kan eksistere uten skjønnhet i psykisk form. Skjønnhet er, og vil alltid forutsette fantasien, fordi skjønnhet ikke eksisterer uten at vi opplever det psykisk. På denne måten ble læren om fantasien satt inn i begrepet skjønnhet som en helhet. Hva det angår kunsten starter det med å vise at kreativiteten er kun den indre skapelsen av det vakre, er ensidig og trenger å fullføres. Skjønnhet blir her først og fremst ikke selve objektet, men blir behandlet av oss gjennom våre oppfatninger, og derfor må skjønnhet bli ansett som en bestemt form for oppfatning, ifølge Vischer. Her ønsker han å starte igjen på første del, og med en ny teori i systemet hvor vi gir opp illusjonen om at skjønnhet eksisterer i selve objektet, da han kommer frem til at det eksisterer i våre egne perspektiver.
Symbolikk
Vischer tar også for seg symbolisme i sin tekst, og kommer her med to oppfattelser som omhandler en fri, naturlig symbolikk, og en som er påvirket av religion. Blant annet påpeker han at det eksisterer en bestemt form for symbolisme hvor det er mulig å forklare at abstrakte former som ikke representerer noen individuelle objekter faktisk kan påvirke oss som estetiske, eller som noe som har innhold. Dette har med å gjøre med en "merkelig, mørk, ubevisst, naturlig og nødvendig fri symbolikk", ifølge Vischer. Han mener her også at estetikken i seg selv ikke kan utsette diskusjonen om dette psykologiske fenomenet før vi har funnet ut mer om fantasien og sinnet til mennesket. For Vischer er det bevvistheten vår selv som skaper symbolikken i bildet og på samme tid kan vår egen bevisthet unngå å gjenkjenne det rene symbolske ved sin egen aktivitet. Her får vi også en type symbolikk som er produsert av en type bevisthet som er skjult fra seg selv. Dette er hva Vischer kaller en historisk form for bevisthet som ikke tilhører en fri forestilling, men som er påvirket av religion.
Vischer eksemplifiserer dette med å ta for seg egyptisk kunst, og symbolikken som ligger ved det. Ifølge Vischer er dette upersonlig kunst, som også nettop har som eget oppgave i å være upersonlig. Som et eksempel tar han for seg Apis, en symbolsk okse i egyptisk mytologi. Apis symboliserer elementær kraft gjennom styrken i oksen, og med solen over hodet symboliserer det Nilen. Både Nilen og solen er også et symbol på en elementær kraft. Ifølge Vischer var ikke egypterne klar over at disse symbolene hadde en sammenheng, og var derimot så forvirret av sin egen tro at de hyllet Apis som noe guddommelig. En slik type symbolikk blir et forsøk på et eget språk der tankene rundt verdens mysterier kommer til utrykk via kunsten, og symbolet blir som et nødvendig virkemiddel for ordet. Dermed forblir også bevistheten fanget i kunsten, ifølge Vischer.
