Ohlsen, N. " 'Det blir friskt og levende. Bare fortsett slik' Erik Werenskiold i München"
Innledning
Artikkelen " 'Det blir friskt og levende. Bare fortsett slik' Erik Werenskiold i München" ble skrevet av den tyske kunsthistorikeren og kuratoren Nils Ohlsen. Den ble utgitt i 2011 i boken "Erik Werenskiold 1855-1938", en katalog fylt med faglige essayer utgitt i forbindelse med en utstilling med samme navn som fant sted i Nasjonalgalleriet i Oslo fra 10. juni 2011 til 11. september 2011. Boken ble redigert av kunsthistoriker Øystein Ustvedt og Nasjonalgalleriets redaktør for publikasjon Marianne Yvenes, og består, i tillegg til Nils Olsens essay, av fire andre essayer henholdsvis skrevet av redaktør Øystein Ustvedt, Ellen Lerberg, Erik Mørstad og Øystein Sjåstad. Ohlsen var selv på denne tiden avdeligsredaktør for eldre og moderne kunst i Nasjonalgalleriet da utstillingen og publikasjonen av boken fant sted.
I essayet " 'Det blir friskt og levende. Bare fortsett slik. Erik Werenskiold i München" tar Ohlsen for seg Werenskiolds periode i München, fra 1875 til 1881 og ser nærmere på hva slags påvirkning denne byen og dens kultur hadde på den norske kunstneren og hans kunstneriske utvikling.
Sammendrag
Werenskiold om München
Ohlsen begynner sitt essay med å snakke om hvordan den 80 år gamle Werenskiold omtalte seg konsekvent negativt om sin periode i München mot slutten av sitt liv. I et intervju med Johan Borgen i 1935 til dagbladet hadde kunstneren sagt "München var vel noe skit"[1], og han var spesielt avvisende til den mørke brunfargen sam var karakteristisk for den tyske malerkunsten. Han var imidlertid mer positiv til franske kunstnere som tegnet akt hver morgen før de fortsatte til atelieret. Ohlsen presenterer så spørsmålet om det går an å akseptere disse tankene fra kunstneren, om Werenskiold har rett i sin betraktning av München som ubetydelig for sin utvikling som kunstner, og at det eneste positive med oppholdet var "det gode ølet og de lave levekostnadene."[2]
Kulturens og kunstneres påvirkning
På 1800-tallet fantes det ikke noe eget kunstakademi i Norge, så mange norske kunstnere valgte å reise til utlandet for å få akademi-utdannelse. Tyskland hadde lenge vært det vanlige reisemålet, og fra 1870-årene var det München som ble den vanligste byen, hvor man kunne få den "pensel- og palett kulturen" de norske kunstnerne savnet i eget hjemland.[3] Ohlsen trekker frem Theodor von Piloty sin undervisning og ledelse av akademiet i München som starten på byens glansperiode, som førte med seg et åpent og moderne akademi. Kunstnerlivet i byen var også svært tiltrekkende. I 1869 åpner en internasjonal kunstutstilling i byen og setter den på kartet som den mest innovative kunstbyen i Europa, og fra 70-årene kommer de norske kunstnerne strømmende til. I spissen er Eilif Pettersen som ankommer byen i 1873, etterfulgt av blant andre Christian Skredsvig, Kitty Kielland, Harriet Backer, Gerhard Munthe, Hans Heyerdahl og, så klart, Werenskiold selv. Han ankommer byen 21 år gammel i november 1875 og blir der til februar 1881 når han - som de fleste norske kunstnerne gjorde noen år tidligere - reiser videre til Paris.
Gjennom sin utdannelse i München kom Werenskiold i kontakt med kunstlærere og kunstnere som kom til å ha en påvirkning på ham, og dette er det neste temaet Ohlsen tar for seg. Han nevner Ludvig van Löfftz, hvis naturklasse var begynnelsen på kunstnerens utdannelse, og Wilhelm von Lindenschmit som ledet en maleklasse det hvor Werenskiold fikk prøve seg på aktmaling for første gang. Det var under Lindenschmits lære han avsluttet studiene, og hans tolerante holdning for utvikling av den enkelte students talenter. En annen kunstner som hadde en påvirkning var Wilhelm Leibl, som hadde en sterk tilknytning til det franske kunstmiljøet, og som med sin realistiske fremstilling av bondelivet fikk mye oppmerksomhet. Dette inspirerende kunstnermiljøet med allsidige kunstnere mener Ohlsen gjorde München til et sted det Werenskiold kunne utvikle "en tematisk, stilistisk og teknisk mangslungen kunstproduksjon."[4]
