Rudolph Thygesen - Gerda

Portrettet Gerda ble malt av Rudolph Thygesen (1880 - 1953) i 1915, og er i dag en del av samlingen til Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Portrettet er utført i olje på lerret og måler 61 x 50cm.

Rudolph Thygesen, Gerda, 1915. Olje på lerret, 61 x 50cm. Nasjonalmuseet i Oslo.

Motivbeskrivelse

Maleriet Gerda er et portrett av en ung kvinne som sitter med nedslått blikk. Hun har lys hud, og er malt med blåsort hår. Hun er malt i halvfigur, er midtstilt i billdeflaten og fyller ut størstedelen av billderommet. Bakgrunnen er nærmest ensfarget, i en lys blålig tone, som hentes opp igjen i figurbehandlingen. Thygesen viser i Gerda en mesterlig evne til karakterisering både gjennom farge og tegning. Maleriet har en enkel rolig fargeholdning med utgangspunkt i den stripete blusens kontrast mellom rødbrunt og blågrønt. Blusekragen er grønn med en gul knapp. Figuren er trukket oppmed konturlinjer.

Kontekstuelle forhold

I 1914 skulle 100-års jubileet for Norge som selvstendig stat feires med en stor utstilling. Her skulle presenteres det nasjonen hadde oppnådd innen industriprodukter, handle- og sjøfart, landbruk, kunst og kultur. En gruppe på 14 kunstnere, De 14, valgte å stå utenfor den offisielle utstillingen, og skapte i stedet sin egen paviljong. Utstillingen deres åpnet 17. mai 1914 i Frognerparken. Til utstillingen var det laget en liten katalog, uten at denne inneholdt noen uttalelse som kunne vise til et felles program eller manifest. En av hovedgrunnene til dannelsen av De 14 var manglende tiltro til Christian Krohg som kommisjonær og Søren Onsager som kurator for samtidskunsten på utstillingen. Etter 1903 hadde Krohg fått en stadig sterkere stilling innen kunstfeltet i Norge. Han var både maler, forfatter og journalist, og i 1909 ble han også utnevnt til den første professorstillingen ved det nystiftede Statens Kunstakademi. Ny-impresjonistene fant en naturlig lederskikkelse i Krogh. Han hadde i motsetning til Werenskiold holdt fast ved naturalismens program. De så med skepsis på den nasjonale retorikk som hadde bygget seg opp om Werenskiold-grupperingens form-idealisme. Ny-impresjonistene kunne ut fra sin individualistiske holdning bare godta et subjektivt formspråk og stilte seg tvilende til en kunst med en idealistisk, over-individuell målsetning. Striden rundt fremtiden for norsk maleri, om den skulle bygge på realismen eller idealismen, brøt for alvor løs like før første verdenskrig.

Fra 1906 av hadde Henrik Sørensen gradvis posisjonert seg som leder for de unge kunstnerne, og rundt 1910 klarte han å få til en allianse med Erik Werenskiold. Ideen om et spesifikt norsk maleri springer ut av samarbeidet mellom Lysaker-kretsen og Matisse-elevene. Dette markerte begynnelsen på tilbakegangen på den innflytelsen og makten som Christian Krohg, og kretsen rundt ham, hadde hatt. En av de første suksessene som denne grupperingen hadde var stiftelsen av Kunstnerforbundet i 1910. I 1911 stilte Henrik Sørensen, Per Deberitz, Severin Grande, Jean Heiberg, Einar Sandberg og Rudolph Thygesen ut som gruppe både i København og Gøteborg. Sammen med Axel Revold, Thorvald Erichsen og Oluf Wold-Torne var disse kunstnerne kjernen i De 14. Ved jubileumsutstillingen i 1914 hadde også Erik og Dagfinn Werenskiold, Lars Jorde og Kristen Holbø kommet til.

Christian Krohg hadde antatt at Ludvig Karsten ville komme til å bli den sentrale kunstneren dette ti-året, og arvtakeren etter Edvard Munch. Han mente Karsten tydeligst tok opp i seg de nye ideene i samtiden. Ny-impresjonistene malte i en løs, impresjonistisk stil med sterke farger og gjenga motivet med en tilsynelatende spontanitet. Kunsthandleren Walther Halvorsen som var bosatt i Paris, delte ikke denne oppfatningen. Han mente at kunstnerne som hadde studert ved Academie Matisse var de mest nyskapende i perioden, "the radicals". Henri Matisse (1869-1954) drev malerskolen fra 1908 til 1911 og hadde i denne tiden en mange av de unge norske kunstnerne som elever. Rudolph Thygesen sto ikke i et direkte elevforhold til Matisse, men gjennom det nære vennskapet til Matisse-elevene, da spesielt til Revold og Heiberg, hadde han lært å kjenne kunsten til Matisse. Før Matisse begynte som læremester hadde han vært avantgardens fremste representant gjennom sitt lederskap for fauvistene.Kjennetegnet til "villdyrene" var en høyt oppdrevet fargebruk. De sto her i samme tradisjon som van Gogh og Gauguin. Etter stadig eksperimentering med mulighetene som maleriet ga, hadde han vendt seg mer mot en dekorativ flatestil. Han la vekt på et komplisert linjespill og klare lokalfarger. Matisse markerer en opposisjon til sen-impresjonismens løshet og tilfeldighet, dens avhengighet av førsteinntrykket og slik også dens forsømte komposisjon. For Matisse kommer motivet, eller det litterære, i annen rekke. Han krever en sterkere spenning i bildet, en større malerisk fasthet. Han ønsker et mer bevisst arbeide med helheten, på selve komposisjonen og på ornamental flatevirkning. I motsetning til impresjonistenes fine fargespill setter han opp kraftige klanger av få, men sterke farger. I tillegg til dette bruker Matisse i denne perioden ofte omriss, helst kraftige svarte konturer, som også er med på å betone flatevirkningen. De unge norske malerne som kom til Paris hadde med seg inntrykkene fra norsk folkekunst, og Matisses "rene farger"

I Rudolph Thygesens portrettmaleri Gerda kommer denne inspirasjonen fra Matisse godt til syne. Det var imidlertid med et annet bilde han fikk sitt gjennombrudd med på jubileumsutstillingen i 1914. Thygesen hadde som de fleste i sin generasjon begynt som impresjonist, men ble også tidlig inspirert av Edvard Munch. Etter møtet med fransk kunst, spesielt med bildene til Matisse og Gauguin hadde han utviklet en svært personlig stil. Thygesens store Fargesymfoni lll (1914) som eies av Lillehammer Bys Samling var det egentlige skandalebildet på paviljongen til De 14.