Sjåstad, Ø. "Christian Krohgs maleklatt: Tache som motiv i modernismen" 2

Øystein Sjåstads tekst «Christian Krohgs maleklatt: Tache som motiv i modernismen» beskrives innledningsvis som et forsøk på å se hvordan maleklatten (Tache) ble burkt i modernismen, ikke bare i maleriet, men også innen litteraturen og kunstkritikken.

Sammendrag

Historie

Tekstens hoveddel begynner med det som kan forstås som en beskrivelse av klattens historie. Denne histprien, som ikke stedfestes med en eksakt begynnelse, blir i Sjåstads tekst nærmest fotlat som en videreutvikling av et billedelement kjent fra tekster av både Leonardo og Piero de Cosimo. Den nevnte videreforedlingen forklares som en individualiserin av klatten som et selvstendig motiv, til froskjell fra dens tidligere funksjon som et tilfeldig insåirasjonsmoment. Her trekkes boken A Method of Assissting the Invention of Drawing Original Compositions of Landscape fra 1785 av landskapsmaleren ALexander Cozens. I løpet av modernismen som periode vitse det seg dessuten at den tilfeldige flekken skulle erstattes av en mer kontrollert point, blant annet kjent fra Georges Seurats pointilistiske motiver.

Enkelte sider ved den tilfeldige flekken trekkes frem som svært godt passende med ulike modernistiske hovedtanker, som for eksempel korelasjonen mellom en Tache og oppfattelsen av fart. Farten, og dermed også tachen signaliserte et moderne og fartsfylt samfunn i konstant utvikling, ideer som står i korelasjon med Baudelaires flaneur-figur. Videre beskrives også flekken som en konsekvent oppbryter av den mimetiske tradisjon de konservative, akademiske kunstnerne sverget til.

Litteraturen som scene for flekken blir også fremhevet i de videre avsnittene, der sitater fra Krohgs roman Albertine fremkommer. Disse utdragene inneholder alle ordet «flekk» og beviser dermed at ordet ble brukt i litteraturen såfremt som i billedkunsten, sannsynligvis også for å «male» landskapet og omgivelsene rundt fortellingens handling og dermed male et fargerikt narrativ. Likevel er flekken i dens litterære betydning ikke et brudd med den mimetiske tradisjon, da den fremstår som et ikon som ikke kan forstår uten hjelp fra resten av ordene i setningen. Dermed beskriver Sjåstad den litterære tache som en skifter «totalt avhengig av konstekst for å bli forstått[...]»