Sjåstad, Ø. "Christian Krohgs maleklatt: Tache som motiv i modernismen" 2

Øystein Sjåstads tekst «Christian Krohgs maleklatt: Tache som motiv i modernismen» beskrives innledningsvis som et forsøk på å se hvordan maleklatten (Tache) ble burkt i modernismen, ikke bare i maleriet, men også innen litteraturen og kunstkritikken.

Sammendrag

Historie

Tekstens hoveddel begynner med det som kan forstås som en beskrivelse av klattens historie. Denne histprien, som ikke stedfestes med en eksakt begynnelse, blir i Sjåstads tekst nærmest fotlat som en videreutvikling av et billedelement kjent fra tekster av både Leonardo og Piero de Cosimo. Den nevnte videreforedlingen forklares som en individualiserin av klatten som et selvstendig motiv, til froskjell fra dens tidligere funksjon som et tilfeldig insåirasjonsmoment. Her trekkes boken A Method of Assissting the Invention of Drawing Original Compositions of Landscape fra 1785 av landskapsmaleren ALexander Cozens. I løpet av modernismen som periode vitse det seg dessuten at den tilfeldige flekken skulle erstattes av en mer kontrollert point, blant annet kjent fra Georges Seurats pointilistiske motiver.

Tache i maleriet, kritikken og litteraturen

Enkelte sider ved den tilfeldige flekken trekkes frem som svært godt passende med ulike modernistiske hovedtanker, som for eksempel korelasjonen mellom en Tache og oppfattelsen av fart. Farten, og dermed også tachen signaliserte et moderne og fartsfylt samfunn i konstant utvikling, ideer som står i korelasjon med Baudelaires flaneur-figur. Videre beskrives også flekken som en konsekvent oppbryter av den mimetiske tradisjon de konservative, akademiske kunstnerne sverget til.

Litteraturen som scene for flekken blir også fremhevet i de videre avsnittene, der sitater fra Krohgs roman Albertine fremkommer. Disse utdragene inneholder alle ordet «flekk» og beviser dermed at ordet ble brukt i litteraturen såfremt som i billedkunsten, sannsynligvis også for å «male» landskapet og omgivelsene rundt fortellingens handling og dermed male et fargerikt narrativ. Likevel er flekken i dens litterære betydning ikke et brudd med den mimetiske tradisjon, da den fremstår som et ikon som ikke kan forstår uten hjelp fra resten av ordene i setningen. Dermed beskriver Sjåstad den litterære tache som en skifter «totalt avhengig av konstekst for å bli forstått[...]»

Den avsluttende delen av teksten behandler kun den maleriske flekken og dens plass i motivet, både som en viktig detalj i et motiv og som en malerteknikk. Spesielt viktig er et lengre sitat fra en hendelse der Krohg hadde bedt Nils Hansteen om råd til et bilde. Utdraget tydeliggjør på mange måter en fremgangsmåte for bruken av den tilfeldige flekken og hvordan en til en viss grad også skulle kunne kontrollere den for å få til en ønsket effekt, i denne sammenheng knyttet til ville bølger på havet. Havmotivet var forøvrig populært blant «klattemalerne», da det kunne abstraheres etter eget ønske og dessuten også heller ikke hadde en bestemt farge. Ved forekomsten av en Tache i maleriet kan en dermed tolke det enten som en representasjon av formen den etterligner, eller rett og slett som det den faktisk er; en tilfeldig plassert klatt.

Det representerende og presenterende

Men, Sjåstad presenterer videre en problemstilling omhandlende enten-ekller-innstillingen melllom abstrakt og figurativ kunst. Her bringes semiotikken inn som en måte å forstå dette forholdet på, gjennom en oppdeling av bildets representerendeog presenterendenivå. Det representerendelaget knyttes til det maleriets motiv eller et enkelt objekt i motivet prøver å fremstille, og blir dermed å forstå som et ikon, nevnt tidligere i teksten. VIdere er det presenterendenivået «[...] bildets fysiske væren[...]», altså tachene. Dette værenkan forstås, hevder Sjåstad, som indeks. Gjennom disse begrepene kan en forsøke å forstå hvordan kunsten ikke er abstrakt ellerfigurativ, men et vesen eksisterende på grensen mellom de to. For dersom en ser maleriet på langt hold, vil de presenterendeelementene opptre i en union, og det vil være mulig å forstå bildets motiv og dets figurative innhold. Går man derimot nærmere maleriets fysiske væren, vil en ikke lenger kunne forstå riktig godt hva motivet er, og dermed vil man sitte igjen med et abstrakt inntrykk der forståelsen ligger på klattene som selvstendige enheter. Dermed bevises det altså at maleriet kan være bådeabstrakt ogfigurativt.