Denis, M. "Cézanne"

I artikkelen om Cézanne som Maurice Denis skrev året etter Cézannes død forsøker han å forklare Cézannes genius, hvordan Cézanne, ifølge Denis ikke passet inn blant de samtidige kunstnerne, men måtte plasseres blant gamle mestere – samtidig som han startet noe helt nytt.

En slags klassiker

Det er noe paradoksalt ved Cézannes berømthet, og den er knapt lettere å forklare enn å forklare Cézanne selv. Slik innleder Maurice Denis første del av sitt essay. Da Cézanne døde var pressen enig på to områder. Nekrologene innrømmet først og fremst at han påvirket er stor gruppe unge kunstnere; og for det andre at han gjorde en anstrengelse når det gjaldt stil. Vi kan anta at Cézanne var en slags klassiker, og at den unge generasjonen betraktet ham som en representant for klassisismen.

Denis spør seg hvor han skulle plassere et tenkt Cézannebilde, – ikke i de moderne galleriene, han ville ikke passe inn blant åndsløshetene der. Man måtte plassere ham blant de gamle mesterne som man øyeblikkelig ser likhet med ved sin edle stil.

Gaugain sa, og tenkte på Cézanne: ‘Ikke noe er så likt et smøreri (croûte) som et virkelig mesterstykke’. Croûte eller mesterstykke, det kan bare forståes i motsetning til middelmådigheten i moderne maling. Og her griper vi til en av de sikre karakteristikkene av det klassiske – stil. En Cézanne inspirerer – i motsetning til moderne malerier – ved kvaliteter som enhet i komposisjon og farve, det vil si ved dens maling.

Et annet tankeeksperiment: Vi setter sammen tre arbeider i samme sjanger, tre stilleben, av Manet, Gauguin og Cézanne. Vi kjenner umiddelbart igjen objektiviteten hos Manet; han imiterer naturen ‘sett gjennom et temperament’. Gauguin er mer subjektiv, dekorativ. Foran Cézannes stilleben tenker vi kun på bildet, hverken på objektet eller på artistens personlighet. Vi kan ikke umiddelbart bestemme om det er en imitasjon eller en representasjon av naturen. Vi føler at en slik kunst står nærmere Chardin enn Manet og Gauguin. Hvis vi sier at det er et klassisk bilde, begynner ordet å få en presis mening, en slags forsoning mellom det objektive og det subjektive.

Nærværet av Cézannes bilder i Berlin Museum får en til å oppfatte Manets La Serre og Renoirs Enfants Béard, eller Monets og Sisleys landskap som moderne produksjoner, i motsetning til Cézannes bilder som ser ut til å høre til en annen periode, ikke mindre raffinerte, men mer robuste enn de mest kraftige anstrengelser til impresjonistene.