Greenberg, C. "Modernistisk maleri" 4

Fra hf.ifikk.norskbilledkunst
Hopp til: navigasjon, søk

Sammendrag av Clement Greenbergs essay «Modernistisk Maleri»

Modernismens selvkritiske essens

I essayet gjør Clement Greenberg rede for begrepet modernisme: «Jeg vil betegne modernisme som den intense, nesten overdrevne, selvkritiske tendensen som begynte med filosofen Kant.»[1] For Greenberg er Immanuel Kant den første modernist. Kant var den første til å kritisere selve kritikkens redskaper. Slik Kant forsterket logikken ved å bruke logikk til å definere logikkens grenser skulle enhver kunstforms særegenhet definere det som var unikt ved sin kunstform. Å vende et selvkritisk blikk innover i sitt eget felt er det som kjennetegner selve modernismens essens. Selvransakelse i kunsten skulle gjøre tydelig og skille ut hva som var unike egenskaper ved hver kunstform. Dette fører til et smalere kompetansefelt for hver enkelt kunstform, men det gir samtidig en styrke i at de forskjellige kunstformene vinner en individualitet og trygghet i egen kompetanse. Greenberg mente at når kunstformene har en klar selvdefinisjon vil kunstformene bli «rene». Denne «renheten» har en positiv funksjon i at den fører til uavhengighet og en ramme for kvalitetsikring[2].

Maleriets egenart

Greenberg tar for seg det modernistiske maleriet i essayet. Hva var unikt for maleriet, hvor lå dets styrker? Dets unikhet og styrker lå i maleriets begrensninger som tidligere hadde blitt sett på som negative egenskaper. den flate overflaten, formen på rammen, pigmentenes egenskaper. Disse egenskaper som tidligere hadde blitt forsøkt å skjules ble nå dyrket og anerkjent. Greenberg drar frem Manets bilder som de første modernistiske malerier fordi de så åpent og rakt viste frem den flate overflaten som var lerretet. Manet prøvde ikke å lure noen til å tro at de tittet gjennom et vindu, her var det en ærlig sak at motivene hans var bilder malt på lerret. Videre trekker Greenberg frem impresjonismene som droppet å bruke grunning og ferniss for at tilskuerne ikke skulle tvile et sekund på at fargene som ble brukt var maling på lerret. Slik ble maleriets medium trekket frem og dyrket. I modernismen ble maleriets tidligere "svakheter" til styrker i nuet. Slik hadde det selvkritiske-prosjektet lykkes i å forsterke kunstformen.

Flathet

Greenberg peker på flathet som det eneste karakteristiske for maleriet. Bildets ramme, forteller han, var en begrensende betingelse som maleriet delte med teateret. Farge var et middel som det delte med både teateret og skulpturen. Maleriets forsøk på å fremstille tredimensjonalitet ville alltid kun stå i skulpturens skygge. Derfor ble flathet den betingelsen som modernistiske malere fokuserte på.[3] Det å lage malerier hvor en så selve bildet før en så hva som var i bilde var derfor elementært for modernistiske malere. Medium først, så motiv. Slik ville maleriet holde på sin autonomi. Ville motivet vært i fokus ville den minste antydning av gjenkjennbar størrelse kalle frem assosiasjoner til tredimensjonalitet, utdyper Greenberg.[4]

Avslutning

Når man tenker på modernistisk maleri ser man ofte for seg abstrakte malerier. Det Greenbergs essay forklarer er hvordan og hvorfor det abstrakte maleriet dukket opp i modernismen. Det er en konsekvens av den kantianske selvkritiske prosessen. Det er også viktig for Greenberg å poengtere at modernismen ikke er et brudd med fortiden. Som han skriver viser jo nettopp maleriets motstand mot skulptur er sterk kobling til tradisjonen. Maleriets motstand mot det skulpturelle er ikke ene og alene modernismens konsept. Denne motstanden har gamle røtter. «Modernistisk kunst er en fortsettelse av fortiden uten kløfter eller brudd, og uansett hvor den ender, kommer den aldri til å slutte å være forståelig i forhold til fortiden[5]».

Litteraturliste

Greenberg, Clement. «Den modernistiske kunsten», oversatt av Agnete Øye, Pax forlag, Oslo 2004.

Noter

  1. Greenberg, Den modernistiske kunsten, s. 141.
  2. Greenberg, Den modernistiske kunsten, s. 143.
  3. Greenberg, Den modernistiske kunsten, s. 145.
  4. Greenberg, Den modernistiske kunsten, s. 147.
  5. Greenberg, Den modernistiske kunsten, s. 153.