Baudelaire, C. "The Queen of the Faculties" 2
Den franske dikteren og litteratur- og kunstkritikeren Charles Baudelaire (1821-1867)[1] spilte en avgjørende rolle i den tidlige modernismens framvekst på midten av 1800-tallet. I en rekke av sine tekster, skildrer han det moderne bylivet som i hans tid var preget av rotløshet og tristhet. For Baudelaire var kunsten og fantasien den store redningen.[2]
"The Queen of the Faculties" (1859)
Baudelaires vektlegging av fantasien kommer tydelig frem i teksten The Queen of the Faculties skrevet i 1859. Her kommer det frem hvor sentralt han mener at individets unike forestillingsevne er. Han påpeker at den autentiske kunstneren burde skape verk som resonnerer med egne observasjoner og følelser. Kunstneren må sørge for å unngå forsøk på gjenskapelse av et annet individs blikk og emosjoner. Ved etterligning av andre vil kunsten være annenrangs, ettersom at den ikke uttrykker skaperens reelle opplevelser. Han skriver også at i en sann kunstnerisk prosess, bør individets indre natur komme til uttrykk. I den sammenheng løfter han fram fantasien som den mest avgjørende kvaliteten for å avdekke sannhet og skape fornyelse. I samspill med faktakunnskap er fantasien, for Baudelaire, et svært potent virkemiddel.[3]
The Queen of the Faculties kan sees som et bidrag til å fremme betydningen av den autonome skaperkraften i kunsten.[4] Individets fragmentariske opplevelse av tilværelsen får i denne perioden økt betydning, mens de formale virkemidlene på mange måter fremdeles er helhetlige og harmoniske. Med andre ord ble det i andre halvdel av 1800-tallet mer rom for å skildre livets problematiske dimensjoner, ved bruk av et formspråk som bygger videre på en rekke før-modernistiske prinsipper.[2]
Baudelaires kunstsyn
Det å gi uttrykk for samtidens virkelighet var helt sentralt innen Baudelaires kunstsyn. Kunstnerens oppgave var, ifølge han, å emosjonelt samhandle med hans/hennes tid gjennom originalitet og individualitet. Han mente også at den moderne mannen måtte få større innholdsmessig plass i kunsten, med hans hverdagsliv, utfordringer og stilmessige preg. Hverdagsmotivene i genremaleriene var ikke storslåtte nok for Baudelaire. Han ønsket seg en større produksjon av kunstverk som skildret det moderne livet, som hadde den samme tyngden og anerkjennelsen som historiemaleriene.[5] Kunsten måtte i Baudelaires syn bryte med fortiden for å bedre kunne forstå og omtale samtiden.[6] En samtid som var preget av modernismens flyktighet.[7]
Litteratur
Baudelaire, Charles. "The Queen of the Faculties". I Art in Theory. An Anthology of Changing Ideas, redigert av Charles Harrison, Paul Wood og Jason Gaiger. Malden: Blackwell Publishing, 1998.
Bourdieu, Pierre. The Field of Cultural Production. Essays on Art and Literature. Cambridge: Polity Press, 1993.
Chu, Petra ten-Doesschate. Nineteenth-Century European Art. New Jersey: Prentice Hall, 2012.
Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie. Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Oslo: Det norske samlaget, 2018.
Mørstad, Erik Overaa. "Munch and the Literary". Kunst og Kultur. Nr. 4, 2013. Årgang 96, Universitetsforlaget, s. 206-217.
Sjåstad, Øystein. "Christian Krohgs maleklatt: Tache som motiv i modernismen". Kunst og Kultur Nr. 3, 2009. Årgang 92, Universitetsforlaget, s. 174-183.
Stokstad, Marilyn, og Michael W. Cothren. Art History. New Jersey: Prentice Hall, 2011.
Store norske leksikon. s.v. "Charles Baudelaire". Truls Olav Winther, 20.07.2019. https://snl.no/Charles_Baudelaire
Referanser
- ↑ Store norske leksikon, s.v. "Charles Baudelaire".
- ↑ 2,0 2,1 Danbolt, Norsk kunsthistorie, 196, 231.
- ↑ Baudelaire, "The Queen of the Faculties", 490-491.
- ↑ Bourdieu, The Field of Cultural Production, 238-239.
- ↑ Chu, Nineteenth-Century European Art, 18, 256-258.
- ↑ Stokstad og Cothren, Art History, 976.
- ↑ Sjåstad, "Christian Krohgs maleklatt", 177.
