Baudelaire, C. «The Modern Public and Photography»
Oppsummering
Charles Baudelaire (1821–1867), var en fransk dikter, litteratur- og kunstkritiker. I sine tekster vektla han særlig kunstneren og betrakterens forestillingsevne, «skapende fantasi», som vesentlig for kunsterfaringen. Dette er tydelig i utdraget «The Modern Public and Photography», en tekst som er del av et lenger essay Baudelaire skrev om salongen i 1859, hvor han anser fotografiet for å være den ytterste konsekvensen av naturalistisk kunst: et industrielt produkt underlagt massepublikummets fascinasjon for eksakte gjengivelser av naturen.
Fotografiet og folkemassen
Baudelaire sammenligner forholdet mellom fotografiet og billedkunsten med trykkepressens relasjon til produksjon av skjønnlitteratur. Begge deler er tekniske hjelpemidler for industriell kopiering og distribusjon av et innhold skapt av noen/noe andre. Vurderingen av fotografier og naturalistisk maleri er derfor en teknisk/vitenskapelig analyse av kvaliteten på gjengivelsen, som dreier seg om å stadfeste «sannhet», og som i større grad spiller på publikummets begjær etter å betrakte seg selv. I motsetning til dette kjennetegnes kunsten av noe mer, den har en uhåndgripelig, immateriell karakter, hvis verdi «utelukkende avhenger av tilføyelsen av noe fra en manns sjel». Å skape eller betrakte kunst dreier seg ikke om mekanisk reproduksjon av naturen, men om individets evne til å «drømme», «undre» og å reflektere over «Skjønnhet», noe som kan være en ekstatisk erfaring.
Teksten skaper et motsetningsforhold mellom massepublikummet og fotografen/den naturalistiske maleren på den ene siden, og den individuelle betrakteren og kunstneren på den andre. Baudelaire benytter sterke metaforer og omtaler massepublikummet som fanatikere, pøbel og soltilbedere bedøvet av sin egen narsissisme, mens den naturalistiske maleren og poeten beskrives som blasfemiske monstre i ledtog med industrien. Denne gjengens massive oppslutning utøver et press som truer med å utslette kunstens egenart og dens funksjon som et medium for refleksjon, hevder Baudelaire, og å advarer om at Frankrikes befolkning kan være i ferd med å tape sitt anlegg for bedømmelsen og følelsen av skapelsens mest immaterielle og overjordiske kvaliteter.
