Surrealisme 2

Begrepet “surrealisme” har en innholdsfortegnelse som omfatter flere kunstretninger, blant annet kunst og litteratur som ga sitt uttrykk under 1920-tallet da forfatteren André Breton introduserte konseptet. Surrealisme er en av de kunstformer som under det 20. århundret har hatt en verdensomspennende betydelse og som setter spørsmålstegn ved virkeligheten, samt utfordrer ens underbevissthet. Gjennom en obskuritet innenfor lerretet utfordrer surrealismen menneskets psykologi og gammelmodige kunsttradisjoner, og utgjør et vendepunkt for en kunstform som består av politikk, abstrakt ekspresjonisme og konseptkunst. Den norske surrealismen har ikke gjort seg bemerkelig i like stor grad som ytterlige land da den som størst virket under årene 1934-37, men har kommet til å endre kunsthistorie i Norge.

Ekeland, Arne. De Siste Skudd. 1940. Olje på lerret. 200,7 x 301 cm.

Surrealisme og psykoanalyse i Norge

Gjennom en samfunnsmessig radikalisering og et krevende oppgjør med samtiden vokste det frem et politisk engasjement under begynnelsen av 1900-tallet. I dette fall en sosialistisk politikk som fremhevet spesielt kunstnerens aversjon og misnøye gjeldende det industrielle samfunnet. Den surrealistiske kunsten kom til å bli folkekunst. Den fullstendige radikaliseringen fra de politisk engasjerte kunstnere ville lindre samfunnets struktur og korrupsjon. Kunstnere ville gjennom sin samtidskunst lage kunst som kunne henvende seg til folket og de ville sette seg inn i at kunsten skulle revolusjonere seg i forhold til samfunnet. Den surrealistiske kunsten fremhever en gjenoppdaget skjønnhet, gjennom flere kunstverk under den norske surrealismen kan man trekke referanser fra motiver fra de større epoker bak i tid, som barokken og gotikken. Clement Greenberg skriver i sin bok; Den modernistiske kunsten; “Inspirasjon er noe som oppstår når man overgir seg til umiddelbare impulser og tilfeldigheter. Slik avdekker forfatteren og kunstneren sin egen underbevissthet for seg selv og publikum, som får sin egen underbevissthet satt i bevegelse gjennom ekko virkninger.” Derfor vil kunstnere male det som faller en inn og benytter seg av tilfeldigheter og underbevisstheten for å skape et verk. Den franske forfatteren André Breton (1896 -1966), kjent som i litterær form, grunnlegger av surrealismen, ville skape en surrealistisk revolusjon som kom til å bli et vendepunkt for den kunsthistoriske tradisjon. Surrealismens kunstmotiv ble også et forum for et politisk engasjement, der lerretet ble ansiktet utover for den voksende politiske revolusjon og radikalisering av tidligere tradisjoner.

Breton hevder gjennom en av sine manifest fra 1924 at surrealismen er en ren psykisk automatisme. Automatisme var en representasjon av ens underbevissthet og indre virkelighet, og ble en av surrealismens viktigste bestanddeler. I kunsten innebar automatismen at man skulle tillate kunstneren ta avstand fra fornuften og regler, og å la tilfeldigheter man kommer over til ta overhånd i den kreative maleprosessen når man maler et kunstverk. Gjeldende kunst knyttet til underbevisstheten trekkes konklusjoner tilbake til Sigmund Freud (1856 - 1939) som gjennom sin teori, psykoanalysen, har satt sine spor i den surrealistiske kunsten. Psykoanalysen som en tidligere behandlingsmetode skal gi forløp til frie assosiasjoner og at man skal la tankene løpe fritt. Derfor ser man Freud som en relevant forløper til surrealismen som i stor grad baserer seg på underbevisstheten. Kunsten som uttrykksform viser til at surrealist kunsten antakelig hadde en påvirkningskraft for sitt publikum. Tatt i betraktning at den surrealistiske malemåten med sine uforutsigbare gjenstander, farger og personer ikke tidligere hadde blitt skapt på samme lerret, kan et trent øye relatere til hvordan underbevisstheten, lar tilfeldigheter fremheves i kunstverket.

Seksualitet og kjønn i kontekst til kunsten

Den surrealistiske revolusjonen som Breton representerte viste til en total frigjøring av mennesket. En av revolusjonens sentrale aspekter er menneskets begjær og tabuer som tilsynelatende ellers ikke får komme til overflaten. Å sprenge disse begrensninger vil få mennesket til å skape et nytt forhold til seg selv, denne frigjørelsen av spesielt kvinnens seksualitet mente Breton var viktig i forhold menneskets utvikling. Gjennom å bryte fra gammelmodige tradisjoner og å frigjøre kvinnen ville Breton skape et system som skulle henvise kvinnen til det ubevisste. Dette kalte han “det feminine system”, som baserte seg på en kjønns polarisert idé om kvinnen. Kvinnen og det feminine skulle stå i naturen, “det irrasjonelle og seksualitetens tegn”, mens det maskuline representerte fornuften og moralen.

Surrealismens politiske aspekt og nedslag i Norge

30-tallets politiske oppgjør utspilte seg i stor grad i kunsten. Som en del av sitt surrealistiske formspråk fremhevet Arne Ekeland en kommunistisk retning. Han ønsket bekjempe det kapitalistiske samfunnet ved kunstens nye radikalisering.

Den kommunistiske bevegelsen var innenfor den surrealistiske kunsten og litteraturen regjerende, da det fremsto teoretikere som Breton og kunstnere som Ekeland som fremmet sitt kommunistiske budskap gjennom sine forum og knyttet surrealismens kunst med sitt politiske engasjement.