Rivera, D. "The Revolutionary Spirit in Modern Art" 2
Et sammendrag av denne artikkelen sett i sammenheng med periodens monumentalkunst og spesielt Alf Rolfsens freskodekorasjon i Oslo Håndverks- og Industriforening.
Diego Rivera
Diego Rivera (1886-1957) var en meksikansk kunstner og spesielt kjent for å fremme det monumentale fresko maleriet i meksikansk og internasjonal kunst. Rivera var kommunist og opptatt av ideene fra den russiske revolusjon.
Sammendrag av artikkelen " The Revolutionary Spirit in Modern Art"
I innledningen til artikkelen i Art in Theory skrives det at på bakgrunn av den russiske revolusjon ble det en diskusjon om kunstens rolle i samfunnet, hvor det tradisjonelle, borgerlige staffelimaleriet ble satt opp mot det monumentale maleriet.[1] Artikkelen ble skrevet da Rivera arbeidet med oppdrags malerier i USA og først publisert i "Modern Quarterly" i New York i 1932.
I artikkelen skriver Rivera at kunst stadfester skillet mellom de sosiale klassene , det er borgerlig kunst, revolusjonær kunst, bondekunst, men ikke en kunst for proletariatet. Proletariatet var en betegnelse som ble brukt om arbeiderklassen i industrialismens klassiske fase i slutten av 1800-tallet og første del av 1900- tallet. [2]
En som er født til å være kunstner må være oppmerksom på den revolusjonære utvikling i samtiden. Han må motta, sammenfatte, overføre og reflektere samtidens ambisjoner, ønsker og håp. I noen perioder gjelder dette for millioner i arbeiderklassen, i andre perioder for en liten andel av de intellektuelle eller borgerskapet. Rivera mener at en kunstners betydelse kan direkte måles etter hvor mange personers drømmer og håp han sammenfatter og oversetter.
1800-tallets typiske kunst var "kunst for kunstens skyld". Dette var kunst som kun kunne verdsettes av et lite antall høyerestående mennesker. Denne kunsten som gir seg ut for å være apolitisk har tvert imot et stort politisk innhold, at noen få står over andre i samfunnet. Videre gir denne kunstformen også miskreditt til bruken av kunst som et revolusjonært våpen, all kunst som har et tema blir sett på som dårlig kunst. Staffeli maleriet er en kommersiell vare som blir kjøpt og solgt og underlagt spekulasjoner om prisøkning og fall som en hvilken som helst kommersiell vare. Samtidig blir denne kunsten utilgjengelig for massene.
Siden proletariatet trenger kunst , må det ta eierskap til kunsten og bruke den i klassekampen. Dette betyr både å kjempe mot borgerlig kunst og å lage kunst for arbeiderklassen. Arbeiderklassen skal ikke vente på at en kunstner fra borgerklassen viser godvilje og slutter seg til dem, men utvikle sine egne kunstnere, slik de gjør i Sovjetunionen. Rivera viser til en utstilling av russisk kunst, både av moderne malerier og klassisk akademisk kunst. Det viste seg at folket foretrakk de gamle og dårlige akademiske malerne. Dette forklarer Rivera med at arbeiderklassens kunst ikke kunne være lukket og vanskelig tilgjengelig, men en kunst som er varm og klar og sterk og med tydelig revolusjonært innhold.
Monumental malerier er den viktigste kunsten for arbeiderklassen. I Russland er det slike malerier på veggene i klubber, fagforeningskontorer og til og med i fabrikker. Mens staffeli maleriet er en luksus vare, langt fra det arbeiderklassen har råd til.
Av de siste utviklingene i kunsten er det surrealismen som er viktigst for den revolusjonære bevegelsen, mange av kunstnerne er medlemmer i kommunistpartiet og mange av verkene er tilgjengelige for massene. Anklager om at propaganda ødelegger kunsten bygger på borgerlige fordommer. Alle kunstnere bedriver propaganda, ellers ville de ikke vært kunstnere. Rivera avslutter med at han vil være en propagandist for kommunismen og bruke kunsten som sitt våpen.
Norsk monumental maleri
Også i Norge var det rundt århundreskiftet en diskusjon om kunstens samfunnsmessige betydning. Skulle kunsten få utføre sin store misjon måtte den nå ut til alle, staffeli maleriet hadde som Rivera påpeker i sin artikkel, en økonomisk begrensning, og var utilgjengelig for folket hvis det ikke ble vist på en utstilling eller i et museum. Den monumentale kunstneriske utsmykking, særlig av de mange offentlige bygg som ble oppført i denne tiden gjorde kunsten tilgjengelig for alle og ga samtidig offentlige bygg et vakkert og verdig preg. [3] I 1920 årene i Norge ble det utført en rekke store offentlige monumental malerier ; Universitets Aula av Edvard Munch, Bergen Børs av Aksel Revold, Sjømannskolen av Per Krogh og Telegrafbygningen og Laugsalen i Oslo Håndverk.- og Industriforening av Alf Rolfsen.
Felles for mange av disse monumentale utsmykkingene var at de ble bekostet av privatpersoner gjennom donasjoner og innsamlinger. Høykonjunkturen etter krigen la grunnlag for en privat gavmildhet og det var særlig skipsrederne som hadde tjent store penger under krigen og som derfor bidro til utsmykkingene.