Gruppering G-L
Her kommer sammendrag og tekstanalyser. Klikk "Rediger" over dette skrivefeltet, og begynn å skrive. Lag en overskrift slik: Sammendrag 1. Den neste bruker Sammendrag 2, osv.
Sammendrag 1.
Per Kjellerhaug, KUN2061, V17.
Stéphane Mallarmé (1842-1898) var en fransk poet og essayist og en sentral person innen symbolistbevegelsen. Denne bevegelsen var basert på ideen at artisten ikke nødvendigvis kopierte naturen, men transformerte naturens egenskaper og vesen til indre erfaringssymboler. Hans essay fra 1876 er viet impresjonismen inkludert analyse av dets røtter til Courbets realisme, knytningen mot samtidens litteratur (Zola og Baudelaire) samt Edouard Manets rolle i impresjonistbevegelsen. Mallarmés kjennskap til Manet var blant annet gjennom Manets illustrasjoner i to av hans bøker.
I følge Mallarmé hadde de årlige kunstutstillingene i Paris («Le Salon») få nyskapende kunstverk; ett unntak var Courbets arbeider i 1860-årene hvor dagligdagse gjøremål ble fremstilt på en naturlig og realistisk måte. Denne realismen hevder Mallarmé hadde samme intensitet som romantikken, en nå utdødende bevegelse mest brukt i landskapsmalerier. I tillegg til Courbets realistiske malerier begynte Edouard Manets mer uvanlige malerier, såkalte impresjonistiske malerier, å bli utstilt i private gallerier. Disse maleriene ble verdsatt av flere intellektuelle inkludert Charles Baudelaire, en fransk dikter, essayist og kunstkritiker samt Emile Zola, en fransk forfatter innenfor naturalismen. En separatutstilling av Manet og andre impresjonister fant sted i 1867. Denne utstillingen ble sterkt kritisert på grunn av sitt motivvalg og maleteknikk; i de følgende årene fortsatte de tradisjonelle kunstskolene å motarbeide impresjonistene. Til tross for denne motstanden økte publikums interesse for å se impresjonistisk kunst utstilt i Durand Ruel sine gallerier som ofte var i konkurranse med de tradisjonelle Salon-utstillingene. Mallarmé refererer til Manets egne uttalelser om at hvert motiv (inkludert landskap og figurer) skulle være et unikt skaperverk bearbeidet av sinnet. Dette innebar at kunstneren måtte se ethvert nytt motiv med nye øyne, sette til side sine personlige følelser og smak samt glemme tidligere kunnskap og kjennskap til det observerte objektet. Den skapende hånden skulle her kun være et verktøy for sinnet. Denne nye kunstskapelsesprosessen ville ta tid å bli fullt innarbeidet av kunstnere, få kunstnere var derfor i stand til fullt ut bruke denne teknikken. Imidlertid, selv om Manet foreslo at man skulle ta avstand fra tidlige kunnskap og skolelærdom var han allikevel imponert av flamske malere og den spanske maleren Velasquez. Ett av Manets tidligere og omstridte (likt av få, hatet av mange) verk, Olympia, som viste en naken, ukonvensjonell prostituert ble beskrevet av Mallarmé som sannferdig, «intellektuell pervers» men ikke umoralsk. I følge Mallarmé var dette bildet symptomatisk for flere av Manets bilder: de var fengende, frastøtende, eksentriske og noe nytt. De illustrerte samtidig hvordan borgerskapet virkelig var og dets sanne og ikke alltid høyverdige verdier. Samtidig utfordret Manet de konvensjonelle måtene å male rom-, lys- og figuraspekter; disse nye aspektene økte imidlertid publikums interesse å se bildene. Det mer konvensjonelle publikum anså imidlertid bildene som stygge eller vulgære. Med økt eksponering til Manets bilder ville imidlertid publikum etter hvert bli mere bevisst på og vant til Manets fremstillingsmåte og dermed gjøre Manet anerkjent.
Mallarmé er spesielt opptatt av dagslysets innvirkning på hvordan vi oppfatter naturen. Han forsvarer Manets og andre impresjonisters friluftsmaleri; den «sanne» naturen med luften som medium kan bare fremstilles og males i friluft. Han hevder at det kunstige innendørslyset med dets refleksjoner har en negativ virkning på hvordan hudfargen fremkommer. I friluft vil modellens hudfarge få de riktige fargekvaliteter med likeverdig dagslys fra alle sider; kunstig eller sparsommelig lys kunne resultere i en mer subjektiv eller «feil» fremstilling av ansikter og dermed et steg tilbake til de mer tradisjonelle kunststilene.
Selve den transparente luften ville være vanskelig å fremstille med malerstrøk. I følge Mallarmé kan maleren allikevel klare dette ved å bruke ulike fargesjatteringene og variere kraften på penselstrøkene med fokus på å avbilde selve lyset og stemningen. Selve detaljene vil være av forbigående karakter men på grunn av det avbildete lyset, dets virkning på motivet og den resulterende stemningen vil bildet fremstå som livlig og i bevegelse. Den nye maleteknikken vil samtidig være i stand til å representere mer sannferdig luften og stemningen med resultat at selve bildet får en mer varig karakter. Selve komposisjonen har mindre betydning; det viktigste er at maleren bruker tid til å beundre motivet for å kunne fange inn øyeblikket og «sannheten» på lerretet. Motivet, som illustrerer det kunstneren synes er verdt å vise, er isolert fra sine nærmeste omgivelser på grunn av sin fysiske innramming. Denne innrammingen fremstiller et fragment av det totale bildet; dette kan sammenlignes med hvordan man vanligvis observerer dagliglivet og får synsinntrykk. For eksempel observerer man ofte bare deler av et menneske eller en handling (kan brukes som en illusjonsteknikk), helheten kan så tolkes ut i fra disse fragmentene. Mallarmé nevner at impresjonistenes bruk av penselstrøk, fargesjatteringer og illusjonsteknikker er kjent fra andre kunststiler og perioder, imidlertid ved å utnytte hver av disse teknikkene maksimalt og samtidig har impresjonistene klart å skape et nytt formspråk og kunstnerisk uttrykk.
Mallarmé nevner spesielle motivvalg og kunstneriske særtrekk til noen av impresjonistene. Dette inkluderer Monets gode evne til å skildre vannets gjennomsiktighet og bevegelighet,Sisleys måte å fremkalle øyeblikket i naturen, Pisarros fremstilling av skogens skygger, soliditet og grønnfarge samt Manets evne til å inkludere alle disse særegenhetene i et bilde. Felles for de overnevnte impresjonistiske landskapsmalerne var raske penselstrøk som viste for eksempel de små endringene naturen gjennomgikk i løpet av en dag. Bildene ble videre begrenset til en størrelse som var lett å observere. Mallarmé nevner også andre malere som følger helt eller delvis hans ideer (og kan dermed defineres under impresjonistbegrepet) og hvis stil er forskjellig fra andre samtidige malere. Disse inkluderer Degas med sine, ifølge Mallarmé, nesten abstrakte ballettdanserinne- og vaskedamebilder, Morizot som skildrer mennesker i ulike behagelige utendørs stemningsbilder, Renoir hvis bilder demonstrerer hvordan lys og skygger blir reflektert og påvirket av ulike fysiske ting i mer menneskeskapte og sosiale miljøer og til slutt Whistler, den engelske maleren.
Mallarmé konkluderer sitt essay med å hevde at i hans samtid impresjonismen er den viktigste men ikke den eneste kunstbevegelsen. Impresjonismen kombinerer romantikkens drømmer og fantasi med den energetiske moderne arbeider samtidig som den er radikal og demokratisk. Resultatet er kunstverk styrt av øyet og hånden som er sannferdige, enkle og sjarmerende avbildninger av naturen. Impresjonistene elsker og forstår naturen samtidig som de får uttrykt samtidens følelser og strømninger; de kan derfor avsløre naturens hemmeligheter til det brede publikum og fremtidige generasjoner. Impresjonistenes ultimate mål var å gjenskape naturen, ikke via imitasjon siden kopien aldri kunne bli bedre enn originalen men gjennom et subjektivt minne gjenskapt gjennom kunsten.
Mallarmé har i dette essayet forsvart og beskrevet impresjonismen med Manet som forgrunnsfiguren. Hvis man ser på bilder av Manet, Monet, Degas og Caillebotte gir essayet et godt bilde av både teknikk og tankemåte bak impresjonistbildene. Disse malerienes detaljer er ofte uklare, men fanger opp en lysstemning som har blitt konstruert med hjelp av ulike fargetoner og variasjoner i penselstrøkene, et eksempel kan være Monets «Impresjon: Soloppgang i Le Havre». Man ser også ulike avkortninger av menneskeskikkelser og beskrivelse av et forbipasserende øyeblikk i for eksempel Caillebottes «Paris på en regnfull dag». Som Mallarmé spådde i sitt essay, Manet og de andre impresjonistene ble til slutt forstått og anerkjent av de brede massene.
Sammendrag 2 - «The Impresionists and Edouard Manet»
«The Impresionists and Edouard Manet» er et essay skrevet av Stéphane Mallarmé, utgitt først rundt 1876. Essayet begynner med å gi en kort innsikt i bakgrunnshistorien, med først realismen, ved 1860 hvor Courbet begynte å stille ut sine verker, innenfor denne sjangeren. Dette var et av de tidligere eksemplene på å fremstille verden som den faktisk var, ekskluderende av all overdreven fantasi.
I 1867 avholdt Manet og hans tilhengere en spesiell utstilling. De ble sett på som resolutte inntrengere og det ble formet motstand mot denne utviklingen, stilen deres inneholdt, videre ble det preket til advarsel mot denne kunsten ved alle skoler. Senere i1874 og 1876 strømmet nysgjerrige masser til for å se impresjonistens arbeider. I «galleries of the rejected», hvor de som hadde blitt nektet i salongen kunne stille ut. Bildene var av et merkelig aspekt. Ved første øyekast ga de et ordinert inntrykk av motivet, men forbi dette ga de noe ekstraordinært hinsides realismen. Poeten Charles Baudelaire og novellisten Emile Zola var blant de som gjenkjente hans talent.
Det forekommer en beskrivelse av Manets kunstneriske prosess i essayet. Manet hadde ment at ingen skulle male landskap og figur med den samme prosessen, de samme forkunnskapene eller i det hele tatt på samme måte. Hvert arbeid burde være en ny kreasjon fra sinnet. En burde glemme alt en hadde sett tidligere og forlate minnet, for kun å male det rett fremfor seg, dette øyeblikket. Hånden burde kun styres av viljen. Manet påpekte også at dette ikke ville være mulig ved første forsøk og at isolasjon kunne være nødvendig.
Som kunstner skilte Manet seg, noe i likhet med litteraturen, fra den regjerende epoken for å søke fra gamle epoker, forså å modernisere det til sin egen hensikt. Han søkte etter sannhet, unikt i sammenligning med gamle obskure idealer. Baudelaire beskrev et av hans tidlige verker «Olympia» som en ny utradisjonell og ukonvensjonell nakenhet med troverdige tilbehør. Bildet forestilte en åpenbar prostituert, hvilket var skandaløst i samtiden.
Som Mallarmé uttrykker det er Manets verker fengslende, men samtidig frastøtende. Manet tiltrakk ofte oppmerksomheten ved å benytte seg av blant annet «merkelige» trekk ved subjektet. Han ønsket å finne det sanne skjønnheten i folket, og det sunne borgerskapet, og fremheve disse som verdige modeller for kunsten. Han ville fremheve sannheter som for naturen var evige, men som for folket ennå var nye. De som derimot kritiserte Manet gjorde det ofte på grunnlag av at de så hans verker uten sammenheng. Først når en forstod at det grunnlegende i kunsten hans var søken etter sannhet kunne en se denne sammenhengen.
Videre presenterer Mallarmé dilemma med at impresjonistene malte utendørs, selv om de fleste moderne menneskene levde livet innendørs. Dette blir rettferdiggjort ved at teknikken i impresjonismen ikke vil egne seg innendørs. Ettersom atmosfæren til all interiør, møblert eller umøblert ville lyset reflekteres og misfarge hud-tonene. I motsetning til det naturlige lyset som finnes ute. Han nevner et unntak, som forekommer i et verk av Manet, hvor lyset innendørs fungerer. Bildet er kalt Reverie, som illustrerer en ung kvinne utstrakt på en sofa i hvit kjole, med gardinene nesten trukket for. Avbleket dagslys omkranser figuren hennes.
Viktigheten av at en kvinne ikke representeres i et kunstig lys, fremheves ved å implisere at kvinnen burde være det eneste kunstobjektet, i den umiddelbare atmosfæren. Det kunstige lys ødelegger kvinnens skjønnhet, ved å forandre den. For å bevare hennes yndighet måtte det naturlige lys, rom med åpenhet og den gjennomsiktige luften til. I åpen luft alene kan hud-tonene bevare sine sanne kvaliteter, nesten like belyst fra alle kanter. Det falske lyset ville også kunne gi kunstneren en mulighet til å endre ansiktet etter personlige preferanser. Hvilket igjen ville vert en forkludring av virkeligheten. For som Mallarmé sier, handler impresjonismen om å fremstille ting som de faktisk er.
Mallarmé forsøker å forklare impresjonismen rent malerteknisk. Hvor kunstneren må male fritt og løst, med utgangspunkt i lyset for å få frem illusjonen av friluft. Det finnes ingen gjennomsiktig farge som kan gjøre dette naturlig, så lyset, strøkene og fargene må tilsvare det. Han ser bort ifra den tradisjonelle akademiske komposisjonen og eksperimenterer naturlig perspektiv, med utgangspunkt i Manet og japanisme. Kunstneren skal også unngå å bli for detaljert i bildene sine ettersom det vil gjøre at scenen fryser. Bare et øyeblikk skal illustreres, med kun noen få ting i fokus. Rammens formål er å isolere bildet. Dette følger impresjonistenes søken etter sannhet og å reprodusere naturen som den faktisk er.
Som mange hevder kan den sanne karakteristikken til denne epoken sies å ligge hos Manet, fordi han later til å ignorere alt alle har gjort tidligere, og kun tegner etter sin egen bevissthet. Det er en originalitet i en kunstner som mister hele sin personlighet til naturen. Impresjonismen hadde påvirket til at det ikke fantes en kunstner, av konsekvens, som ikke hadde fundert over, eller adoptert noen av dens teorier. Da spesielt teorien om den åpne luft har hatt påvirkningskraft på all moderne kunstnerisk tankegang. Han trekker frem eksempler som Monet, Sisley og Pizzaro, som for en amatør kunne sett ut som Manets verker. Fordi de alle har en felles streben etter å undertrykke individualitet, til fordel for naturen. Hver kunstner hadde et favoritt motiv, som burde finnes i deres nærområde eller egen hage.
Mallarmé konkluderer med impresjonismen som den sanne moderne kunst. Selv om det ikke er den eneste, andre kunstnere hadde også utmerket seg. I en tid hvor den romantiske tradisjonen, fra århundrets første halvdel, hang blant de få andre overlevende mestre fra fortiden. Transformasjonen fra den gamle fantasifulle kunstneren til den moderne kunstneren finnes i impresjonismen. Deltagelsen til et hittil ignorert folk i det politiske livet i Frankrike mener han er et sosialt faktum som vil ære det nittende århundret. Han snakker om at det finnes en parallell til dette i kunsten som har foregått radikalt og demokratisk. Hvor folket tidligere lot seg styre blindt, noe han mener har endret seg med denne epoken, ettersom folk nå krevde å se ting med egne øyne. Hvilket svekker den gamle kunsten i sin intensitet og rikdom. Dette er kompenseres på en måte av sannheten. Impresjonismen vil ha gitt senere generasjoner midler til å observere naturen på nye måter. Gleden av å gjenskape naturen, strøk for strøk – bildet lever og dør hvert sekund, som kun eksisterer etter viljen i ideen om en autentisk natur.
Dette essayet er en hyllest, en forklaring og et forsvar av impresjonismen og Manet. Det er en noe ambisiøs tekst, uten noen form for underoverskrifter, men med tyngde i språket. Den er poetisk skrevet, rik på skildringer. Det er en generell forklaring på impresjonismen, som Manet kan anses som en leder av. Han assosierer den med fremveksten av realismen, både i litteraturen og i billedkunsten. Han karakteriserer også hvordan subjektet i denne epoken skiller seg fra andre. Videre mener at Manets verker vil kunne trene det offentlige øyet. Slik at de vil kreve å se ting med egne øyne å delta ytterligere i samfunnet. Han trekker frem medlemmer av bevegelsen og deres subtile endringer i måten å fremstille naturen. Deres nye behandling av lys, rom og luft. Essayet plasserer også denne bevegelsen i en bred historisk kontekst, fra den gamle fantasifulle kunstneren til denne moderne aktive.
Sammendrag 3.
Stephané Mallarmé skrev essayet The impressionists and Edouard Manet som ble publisert i The Art Monthly Review and Photographic Portfolio, London, 30.Sept. 1876. Mallarmé etablerer Édouard Manet som lederen for impresjonistbevegelsen som hadde sitt gjennombrudd i Frankrike i løpet av flere utstillinger fra 1874 til 1876. Dette til tross for at Manet ikke deltok på noen av de uavhengige utstillingene. En av grunnene til at Mallarmé etablerte Manet som impresjonismens leder var kanskje fordi han inspirerte andre kunstnere til å bryte med det tradisjonelle, i tillegg til at Manet illustrerte to av Mallarmés bøker.
Utviklingen innen det impresjonistiske kunstnermiljøet i Frankrike kan ha blitt forhindret av de mer konservative malerskolene og de større etablerte kunstnerne. På en annen side flokket publikum til utstillinger i 1874-1876 på Boulevard des Italiens og til galleriene ved Durand Ruel, for å se utradisjonelle malerier. Ifølge Mallarmé var politiske skiftninger og moderniseringen av Paris en påvirkningsfaktor for kunstnere og intellektuelle. Rebelske holdninger, samt radikal og demokratisk utvikling.
De forskjellige yrkesgruppene dannet grunnlaget for nye retninger innenfor det kulturelle miljøet. På 1860-tallet med skiftninger i samfunnspolitikk og med en radikal kunstner som Gustave Courbet og hans realisme, var det samtidig mindre strenge malerier som ble vist i private gallerier, blant annet Frokost i det grønne, av Édouard Manet. Maleriet viste en naken kvinne i en utradisjonell og kontroversiell komposisjon. Manet malte ikke i impresjonistisk stil på denne tiden, som vi blant annet kan se i ett av hans tidlige verk, Olympia. På en annen side er blomsterbuketten tilsynelatende detaljert, men hvis vi studerer den nærmere består den av raske penselstrøk. Kvinneskikkelsen er i stor grad forenklet og romfølelsen er to-dimensjonal. En av de viktigste detaljene med maleriet er kvinnens blikk, som gjør at vi også kan trekke paralleller mellom Manets kvinnefrigjøring og hans oppmuntring av unge kunstnere, som blant annet Berthe Morisot i starten av hennes karriere. Normen var at kvinnen var det passive objektet, men i flere av Manets malerier er blikket noe som symboliserer et brudd med det konservative. Med sine nakenportretter virker det som Manet forsøkte å frigjøre kvinnen fra konservative holdninger og fremme det utradisjonelle. Verk av flere impresjonistiske malere er også påvirket av japanske trykks to-dimensjonale rom, rene fargepalett og komposisjonsprinsipp. Impresjonismen hadde bevegelse, flyktighet og atmosfære i fokus. Skildringen av sinnets evne til oppfatning av lysrefleksjoner i form av lette eller tunge penselstrøk. Når Mallarmé nevner at Manet studerte under Couture og var påvirket av Velasquez så kan det bety at Manets største utfordring var å løsrive seg fra den tekniske skolen og dens strenge komposisjonsprinsipper. Målet for de moderne kunstnerne var å skape verk som gikk fordi realisme og historiemaleriet.
Flekketeknikken var en måte for impresjonistene å skildre flyktighetens uttrykk på. Raske penselstrøk der lysrefleksjonene og luften fikk farger. I tillegg fikk slagskygger andre farger enn de tradisjonelle landskapsmaleriene. Fargene var i motsetning til tidligere ikke blandet siden idealet var rene farger, i tillegg ble motiver malt i noe annet enn naturlig lys sett ned på, kunstig lys rettferdiggjorde ikke motivet og spesielt ikke portrett av kvinnen. Spontaniteten i maleteknikken var heller ikke noe som hadde blitt sett tidligere. Bildet ble malt innen landskapet selv, for å fange essensen i øyeblikket og friluftsmaleriet var foretrukket. Den tidligere strenge komposisjonen og imitasjonen som ble lært på kunstskolene ble forlatt og idealet var at motivet ble skildret som et minne av noe man så i forbifarten. Med lysrefleksjoner som skildret flyktighet, vitalitet og livet som forandrer seg i løpet av et øyeblikk.
Ikke bare var denne nye kunstretningen influert av japanske silketrykk, men Mallarmé trekker også inn fotografiet. Noen av maleriene som Mallarmé nevner er knyttet til det som på tiden var en ny vitenskap, fotoapparatet og fotograferingens rammer. Rammens evne til å isolere et øyeblikk går igjen i impresjonistiske malerier. Ikke ulikt fotoapparatet så maler også impresjonistene med lys. Øyeblikket som vanligvis forsvinner og som man aldri gjenopplever i samme form, ble fanget ved hjelp av fotografiet. En annen funksjon var å isolere eller fange flyktigheten i de detaljene man selv mente var viktige. Et detaljfoto av vegetasjon i naturen, eller i Monets interesse for vann, hav, innsjøer og elver. Eller Degas som interesserte seg like mye for skildringen av ballettdanserens flyktighet så vel som en vaskedames hverdag.
De impresjonistiske kunstnerne utviklet et tett sosialt nettverk og møttes i forbindelse med sosiale aftener. Forfattere og journalister som var venner eller beundrere av billedkunstnerne gjorde i tillegg at de ukjente kunstnere fikk offentlig omtale. Som blant annet Charles Baudelaire, Emile Zola og Georges Riviére, viktige personligheter som oppdaget og anerkjente kunstnere som var ukjente i samtiden. Riviére, beundrer av Pierre-Auguste Renoir, samarbeidet med broren til Renoir om å publisere en artikkel i forbindelse med en utstilling som viste Renoirs verk. Ikke bare er artikkelen som ble publisert i 1877 lite objektiv, men man kan spekulere i om Riviére ble brukt som en front for å skjule familietilknytningen mellom brødrene Renoir. På en annen side fremmer Riviér viktigheten av maleriet Le bal. Han hevdet at det var et symbol på at de moderne kunstnerne gikk bort fra et utdatert landskap og historiemaleri.
