Boksekamp

Motivet med tittelen Boksekamp ble malt av Jean Heiberg i 1910. Kunstverket er malt på lerret med oljemaling og måler H 73,2 cm x B 91,8 cm x D 2,5 cm. Verket hører til Nasjonalmuseets samling (inventar nummer NG.M.03615) og er utstilt i rom 63, 'Livskraft rommet'. Maleriet var i Heiberg familiens private eie frem til 1984, da Jean Heibergs enke Vesla Heiberg ga Boksekamp i gave til Nasjonalmuseet (da kalt Nasjonalgalleriet).

Jean Heiberg, Boksekamp, 1910. Olje på lerret, 73,2 x 91,8 cm. Foto: Nasjonalmuseet.

Motiv

Jean Heiberg forteller selv at motivet er inspirert av boksekamper han så i Paris mellom den kjente bokseren George Carpentier og forskjellige motstandere. I denne fremstillingen ser vi bokseren George Carpentier og motstander til høyre med dommeren i mellom dem.

Motivet er i liggende format og avbilder de tre mennene i helfigur, plassert i en trekant i forhold til hverandre. Bak dem ved øvrig kant av bokseringen ser vi tau spent horisontalt i flere lag ut til ringens venstre hjørne. På høyre side står den identifiserte motstanderen kledd i røde shorts og grønne boksehansker. Han står med konveks kurve i overkroppen og har bøyde knær med tunge sko som nærmest suges ned i gulvet. Hodet hans er vendt fra dommeren og har retning på skrå ned i gulvet. Armene hans med boksehanskene på har sklidd ut av angrepsposisjon slik at ansiktet hans er ubeskyttet mot bokseslag. Mannen i midten er trukket litt tilbake i bakre hjørne av trekanten som oppstår mellom helfigurene. Han er iført et mer formelt antrekk; lysegul skjorte og lange blåsvarte bukser.

Til venstre for dommeren står Carpentier med hodet vendt mot dommeren iført røde boksehansker og hvit bokseshorts. Han står på halvtå slik at torsoen med hodet treffer øvre kant av maleriet, og armene er plassert i angrepsposisjon foran ansiktet. Kroppen strutter av kraft og vitalitet gjennom de stramme muskuløse beina og den spente magen. En komposisjonell diagonal som starter øverst ved Carpentiers panne og går langs med den fremoverlente ryggen til motstanderen viser til et overtak Carpentier har overfor motstanderen. Han ser bort mot dommeren som kan bety at han vil ha en avklaring på vinneren av matchen. I bakgrunnen ser vi flere tilskuere på høyre side, og vi skimter en som står parallelt med venstre hjørnestav av bokseringen. Tilskueren helt til høyre har lent seg ned mot gulvet og lager en form på overkroppen som er sammenfallende med den foroverlente bokseren til høyre. Utenom dette er bakgrunnen uten figurative elementer.

Motivets rom er delt i to flater av det skjeve podiumsgulvet. Gulvet er malt i grønt og hvitt mens bakgrunnen er malt i en blanding av blå, grønt og svart som gir en tåkeaktig effekt på hele overflaten bak boksegulvet. Ingen av figurene i maleriet har ansikt bortsett fra dommeren og Carpentier som har antydning til øyne. De tre figurene er malt med sort kontur rundt kroppene. Carpentier er malt mest detaljert med presise og rolige penselstrøk som fremhever energien og livskraften hans. Motstanderen til høyre får et mer udefinert uttrykk. Her er penselstrøkene større, unøyaktig og grovere.

Formalanalyse

I Heibergs Boksekamp tar han i bruk en rekke visuelle virkemidler som fremmer et ekspressivt kunstuttrykk i maleriet. Motivet har tydelig blikkfang som er Carpentier sin høyre hånd. Hånden er ca. plassert i det gylne snitt. En kontrast mellom bakgrunn og bokser, sammenslått med det gylne snitt fører til at Carpentier blir blikkfanget i motivet. Maleriet skildrer et øyeblikk der betrakteren ikke vet hva som vil skje. Allikevel gir Jean Heiberg oss subtile hint om hvordan boksekampen kan utspille seg. Blikket til motstanderen til Carpentier er rettet skrått ned mot gulvet. Kroppen hans lener seg også i en akse som peker mot nedre vestre hjørne av maleriet. Det dannes en bevegelseslinje som møter kneet til motstanderen og trekker blikket vårt ned mot venstre. Deretter føres blikket opp mot ansiktet til bokseren til venstre, som kikker på dommeren.

Fargebruk og linje

I fremstillingen av Carpentier bruker Heiberg rene, delikate linjer og omhyggelig fargebruk i utformingen av anatomiske strukturer. Hans motstander er derimot malt med røffe strøk, uklare linjer og farger best beskrevet som "slap-dash". Det er også en sans av rytme som befinner seg i de organiske penselstrøkene som ofte bøyer seg rundt, og med konturlinjene. Fargene i bakgrunnen er kalde blågrønne nyanser, mens kroppene til bokserne er malt med varme gule og røde farger. Kontrasten mellom de varme og kalde fargene bidrar til å skille forgrunn fra bakgrunn.

Perspektiv og rom

Bildet er malt flatt og med lite bruk av perspektiv. Dette ser vi blant annet på mangel av skygge og en utpreget romfølelse. Den romopplevelsen som finnes skapes av gjerdenes skrå linjeføring, overlapp av fremre figurer, noe skyggelegging samt redusert detaljrikdom og størrelse jo lengre bak i motivet elementene forekommer. Bakgrunnen er i stor grad utført a-perspektivisk, ved en blå-svart kolorering, som fører til et "flatt" inntrykk.

Trekantkomposisjonen som dannes mellom boksere og dommer skaper dybde i rommet i og med at dommeren er trukket tilbake og ikke står på samme linje som bokserne. Carpentiers overkropp er vridd i bøyd positur på en måte som forsterker dybden som er der. Ved å lage en balanse mellom dybde og flaten blir bildet mindre naturtro, noe som gjør at det kommer i en slags stillstand og viser et spesielt øyeblikk i kampen.

Tekstur

På nært hold kan en se uthevet tekstur på lerretet. Dette kan være en indikasjon på at Heiberg har malt hurtig med flere lag, uten å la oljemalingen tørke for hvert nye lag. Dette er mest fremtredenen rundt ryggpartiet til både Carpentiers motstander og Carpentier så vel som den midtre, øvre halvdelen av lerretet. Den røffe overflateteksturen medvirker til å fange ekspressiviteten i bildet. Penselstrøkene gir en røff tekstur og malerisk stil.

Meningsinnhold

Georges Carpentier. Carpentier (t.v.) i boksekamp mot George Cook, 1922. Foto: Encyclopædia Britannica.

I skildringen av boksekampen mellom Carpentier og hans uidentifiserte motstander skapes det en opplevelse av at fokuset hviler på det som skjer i øyeblikket. Gjennom at Heiberg fremmer en slags stillstand gir det beskueren tid til å betrakte det som skjer. Samtidig, gjennom bruken av de formale virkemidlene aksentueres vitaliteten i boksekampen.

Ved at Heiberg skildrer omgivelsene hvor boksekampen finner sted som tåkeaktige så vel som at personfremstillingene mangler ansiktstrekk rettes fokuset mot handlingen i motivet. På denne måten tydeliggjør også Heiberg at det er opplevelsen, følelsen av kampen som er viktig, langt mer enn de individuelle emosjonelle skildringene. Det kan sies at Heiberg, gjennom fremhevingen av handling, inviterer betrakteren inn i boksekampen.

Heiberg var selv en stor bokseentusiast og, som han selv har beskrevet, pleide han å gå på "... alle boksekamper som var" når han bodde i Paris i årene 1908-12. Det er denne lidenskapen for tematikken som synliggjøres i skildringen og inviterer til deltagelse.

Om enn Heiberg ikke definerer et klart avgjørende øyeblikk i kampen, etablerer de subtile hintene at Carpentier er nær ved å gå seirende ut. Dette tydeliggjøres eksempelvis gjennom fotplasseringen, posisjonen av overkroppen og plasseringen av hendene i forhold til hodet. I markant kontrast til gjengivelsen av Carpentier som høyreist, med veldefinert anatomi og frisk hudfarge, fremstilles motstanderen med en blodig nese, diffus muskeldefinering og oppleves som ukonsentrert og ikke bevisst sin egen kropp. Det kan se ut som om dommeren har løftet sin høyre hånd og er i ferd med å avklare at kampen er over.

I likhet med hvordan Heiberg bruker formale virkemidler for å skape vitalitet i motivet, aksentuerer han kontrasten mellom de to bokserne ved bruken av de bevisste penselstrøkene, konturene og fargene. Den komposisjonelle diagonalen i bildet kan sees som en illustrasjon på ubalansen i maktforholdet mellom Carpentier og hans motstander.

Kontekstualisering

Heiberg ved Académie Matisse

Heiberg var allerede en kvalifisert tegner da han ble elev hos den franske kunstneren Henri Matisse i perioden 1908-1910. Matisse var frontfigur innen den franske ekspresjonismen, kalt fauvisme, en gruppe avant-garde kunstnere som utfordret klassisk kunst og impresjonisme. Fauvismen bygget blant annet på Vincent van Gogh og Paul Gaugins post-impresjonistiske arbeider, og la vekt på fargenes formidlingsverdi både ekspressivt og strukturelt, formforenkling, forholdet mellom flate og rom, grove konturlinjer og rik overflatestruktur. Målet var ekspresjonistisk; å vise kunstnerens egne følelser, og å vekke emosjoner i betrakteren. Sammen med andre norske kunstelever ved Académie Matisse som Henrik Sørensen, Per Krogh, Axel Revold og Per Deberitz ble Heiberg introdusert for fauvistenes formspråk. Disse kunstnerne ble betydningsfulle innen utviklingen av modernistisk kunst i Norge. Henrik Grevenor skriver at Heiberg lånte mye av Matisse: "Den energisk markerte kontur, de dristig sammenstilte farveflater, den klare forenkling". I verket Boksekamp fra 1910 kan man se påvirkningen fra Académie Matisse ved måten Heiberg henter inn abstrakte elementer, svarte omrisslinjer og de klare, men ikke alltid naturalistiske, fargenes formidlingsverdi. Etter endt utdanning ved akademiet eksperimenterte Heiberg videre for å finne sin egen uttrykksform og uttalte blant annet i 1962 at "Man kan prøve mange sider ved det å male, men man skal ikke la alt sammen bli en retning". Heiberg ble senere svært inspirert av Georg Jacobsens formalistiske idéer.

Livskraft

På Nasjonalmuseet i 2022 er Boksekamp stilt ut i rommet med tittelen 'Livskraft'. Publikumsinformasjonen inneholder blant annet sitatet: "Nå maler de sterke, atletiske menn, frodige kvinner og barn fulle av livsglede som strekker armene mot solen" og setter fokus på idealer om samspill mellom mennesket og naturen som kilde til livsglede ved århundreskiftet. Vitalisme som idé lå i tiden i følge Gunnar Danbolt. Den moderne teknologiens inntog i verden påvirket menneskene som levde i den. De levende menneskene følte seg som fremmede i sin egen verden grunnet de nye, harde maskinene. Dette førte til at menneskene rettet fokuset tilbake til naturen. Dyrking av indre livskraft og vitalitet ble motiver som nå gjenspeilet seg i kunsten.

Boksetemaet i verket gir assosiasjoner til menneskelig kraft, presisjon, vitalitet og mot. Tittelen Boksekamp vekker et håp for mennesket gjennom de sterke og atletiske kroppene fulle av livsgnist som en kontrast til den ensomheten og fremmedgjøringen de store teknologiske fremskrittene hadde ført til i denne tidsepoken.

Boksekamp kan være kuratert inn i denne sammenheng da Heiberg fremstiller nakne, atletiske menn i det som, på sitt eget vis, må kunne kalls en primitiv kroppslig utfoldelse. Boksing er rå, menneskelig energi på sitt mest intense, og Carpentier fremstår nærmest som et ideal på en velbygget, vital mann med pågangsmot og livskraft.

Heiberg vender tilbake til Norge

Etter oppholdet i Paris vendte Jean Heiberg hjem til Norge med ny kunnskap og erfaring, og møtte i følge Gunnar Danbolt vitalismen som en ide i tiden. Som tidligere elev av Henri Matisse ble han referert til som en av Matissistene eller Pariserne, sammen med Henrik Sørensen, Axel Revold og Per Krogh, og de ble omtalt på både godt og vondt. Matisse-elevene ble en del av Lysakerkretsen, en kunstnergruppering som var i opposisjon til naturalismen og impresjonismen. Med erfaringene fra læren hos Matisse utviklet Jean Heiberg og hans medelever et eget formspråk, som i Norge ble sett på som et friskt pust fra omverden.

På denne tiden var Lysakerkretsen i en konflikt med Christian Kroghs krets som omhandlet posisjoner i norsk kunst og kulturliv. Under Jubileumsutstillingen i 1914 opponerte Lysakerkretsen mot Kroghs krets og lagde sin egen utstilling de kalte "De Fjorten", der Heiberg blant annet stilte ut Boksekamp. Det franskinspirerte formspråket og dramaturgien i fargene i maleriet var med på å sjokkere samtiden. De fleste mente at utstillingen var inspirerende, spennende og en symfoni av glade, sterke farger, mens andre mente det ikke var kunst men en samling av gyselig styggedom.

Jean Heiberg og de andre Matisse-elevene inntok etterhvert innflytelsesrike posisjoner i kunst-Norge, og de forsvarte formspråket som på den tiden hadde utviklet seg til å bli en kombinasjon av norske motiver og farger med en fransk inspirert, rasjonell og gjennomtenkt form. Med dette kan boksekamp og maleriets unorske vesen på denne tiden sees som en brikke av et større puslespill som påvirket det norske formspråket på begynnelsen av 1900 tallet.

Litteratur

  Bergens Tidende. `Jean Heiberg viser bilder fra 50 år`. Bergens Tidende. 22/05/1962. 

Berg, Knut, Alf, Bøe, Lange, Marit, Nils, Messel, Tschudi-Madsen, Stephan. Nasjonal vekst, bind 5 av Norges kunsthistorie, redigert av Anker, Peter, Knut Berg, Palme, Per, Stephan Tschudi-Madsen. Oslo: Gyldendal. 1981. 

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie; bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Oslo: Det Norske Samlaget, 2018. 

Fagernes, Trond, red. Fauvisme. Store norske leksikon (nettversjon). 

Kleiner, Fred S. Gardner`s art through the ages: a global history. Boston: Thomson Wadsworth. 2009. 

Grevenor, Henrik. Jean Heiberg. Oslo: Gyldendal. 1933. 

Hoff, Svein Olav. Pariserne. Oslo: Press, 2018. 

Hurum, Hans Jørgen. 'Jean Heiberg imponerer i Bergen'. Aftenposten. 26/05/1962.

Revold, Reidar. I det nittende og tyvende århundre, bind 2 av Norges billedkunst. Oslo: Gyldendal. 1953.

Thorp, Olaf. De 14: Per Deberitz, Thorvald Erichsen, Severin Grande, Jean Heiberg, Kristen Holbø, Lars Jorde, Axel Revold, Einar Sandberg, Henrik Sørensen, Rudolf Thygesen, Dagfin Werenskiold, Erik Werenskiold, Wilhelm Wetlesen, Oluf Wold-Torne. Oslo: Fabritiuz. U.å.

Verdens Gang (signert "OSA"). 'Kanskje malerne spesialiserer seg for mye'. Verdens Gang. 22/11/1947.

Werenskiold, Marit. De norske Matisse-Elevene: Læretid og gjennombrudd 1908-1914. Oslo: Gyldendal. 1972.