Februar, 2 grader kulde
NB: Denne siden er under arbeid!
Februar, 2 grader kulde (1887) er betraktet som Jørgen Sørensens (1861—1894) hovedverk; maleriet ble kjøpt inn av Nasjonalgalleriet samme år som det ble malt. Verket avbilder Blindernveien slik det så ut i 1887, med Nedre Blindern gård i bakgrunnen (i dag også kjent som Vestre Aker bispebolig).[1] Bildet er malt med olje på lerret, og har format 71,8 x 87,4 cm. Maleriet henger på Nasjonalmuseet i Oslo, i rom 58 med temaet "nordisk lys".
Motivbeskrivelse
- Vestre Aker prestegård, Sofie
- Februarskulde, snø, trær, Sofie
Formalanalyse
- Penselstrøk, Aleksander
I Februar, 2 grader kulde er konturene av ting på lang avstand uklare, som for eksempel gjerdets linjer dypere inn i bildet, dette er som resultat av et atmosfærisk perspektiv. Landskapsmotivet blir ytterligere fremstilt gjennom fargeperspektivet. Dermed består forgrunnen av gule og rosa fargenyanser i snøen, fordi varme farger virker nære, og i motsetning har bakgrunnen blåmalte toner, fordi kalde farger virker fjerne.
- Komposisjon og perspektiv, det gylne snitt, Stine
- Lys og skygge, Aleksander
Fargenyansene i maleriet viser til en videreutvikling av Barbizon-skolens lys- og skyggemodellering.[2] Denne effekten ser vi i trærnes lysbeige toner og i gjerdets mørkeblå skyggefelt. I tillegg kommer den til uttrykk i den skyggelagte snøen som, til forskjell fra den hvite som bader i lys, har blitt fremstilt med nyanser av blått og grått, samt tegn til turkis og lilla. I tråd med dette skriver Steinsvik i Munch og malervennenne på Modum:Etter Frits Thaulows forbilde malte han også vinterlandskaper, der han med sin følsomme koloristiske sans maktet å ta vare på alle de fargeverdiene som impresjonistene hadde oppdaget at fantes i snøen - de lette rosa fortoninger i sollyset og de fine blå skygger.[3]Det er gjennom lys og skygge at norske friluftsmalere som Jørgen Sørensen evner å visualisere en kjølig vinterdag. Denne forståelsen av lys og skygge er en egenskap han deler med Thaulow, noe som synes i maleriet Vinter, Vestre Aker. I Februar, 2 grader kulde har sollyset en til funksjon, det skinner på prestegårdens hovedhus og mannen med hest og slede, noe som fører vår oppmerksomhet mot disse tingene.
Innholdsanalyse
- Hest og slede, Stine
- Malervennenne på Modum, Love
Kontekstualisering
- Naturalisme, landskapsmaleriet, Love
- Impresjonisme, Paris, Frits Thaulow, Krohg, Aleksander
Impresjonismen i Paris inspirerte Jørgen Sørensen til å male landskapsmalerier i friluft, en plein air,[4] med den hensikt å fange kunstnerens inntrykk av øyeblikket. Det er i Jørgen Sørensens gjengivelse av lys og skygge vi ser impresjonismens ånd tydeligst. E. H. Gomrich skriver om friluftsmalernes nye funn: "De oppdaget nemlig at vi ute i naturen slett ikke ser individuelle gjenstander, hver med sin karakteristiske farge, men en broket blanding av flimrende farger som smelter sammen for øyet."[5] Derfor er ikke lys og skygge i Februar, 2 grader kulde gjenskapt i henhold til lokalfargene, men til dagslysfargene utendørs.
- Den gylne middelvei, Agate
Vi kan si at Jørgen Sørensen var en naturalistisk maler med impresjonistiske innflytelser. I Februar, 2 grader kulde er det belysningsfargene og den maleriske teknikken som peker til impresjonismen, mens de brune, hverdagslige fargene holder maleriet igjen i naturalismen. Overgangen mellom naturalisme og impresjonisme faller naturlig for den norske kunstneren på 1880-tallet, men kan også stamme fra Sørensens forbilder. Han lærte under både Krohg og Thaulow, som henholdsvis representerte naturalismen og impresjonismen.[6] Sørensen var del av Kristianiabohemen, en gruppe kunstnere (bl.a. Edvard Munch og Oda Krohg) ledet av Christian Krohg og forfatter Hans Jæger. Utenom det politiske besto kunstnermedlemmene stort sett av naturalister, som ble inspirert av den franske impresjonismen og deres friluftsmalerier. Sørensen plasseres i mellomgenerasjonen mellom naturalistene og impresjonistene.[7] Hans impresjonisme vokste med årene, spesielt etter hans andre reise til Paris i 1889–90: se Fra et gårdstun, 1890, hvor han anvender en tydelig impresjonistisk teknikk med sterke farger.
Litteratur
Danbolt, G. Norsk kunsthistorie. Oslo: Det Norske Samlaget, 2018.
Gombrich, E. H. Verdenskunsten. Oslo: Aschehoug, 1992.
Steinsvik, Tone Sinding, «Jørgen Sørensen», i Munch og malervennene på Modum, redigert av Blaafarveværk, 153-160. Oslo: Stiftelsen Modums Blaafarveværk. 2013.
Tvedt, Knut Are (red.). Oslo Byleksikon. 5. utgave. Oslo: Kunnskapsforlaget, 2010.
