Baudrillard, J. "The Hyper-realism of Simulation"

Baudrillard, Jean. 2016 (1976). L’échange symbolique et la mort. Paris: Éditions Gallimard

Jean Baudrillard var en fransk filosof og en av de mest innflytelsesrike postmoderne forfattere fra 70-årene til i dag. Denne artikkelen er et sammendrag av en tekst i hovedverket «L’Echange symbolique et la mort» (1976) av Jean Baudrillard. I hans tidligere arbeider har han rettet en interesse for tingenes makt over vesen, i større grad enn subjektets adgang til verden. I det foregående arbeidet etablerte han en symboltolkning ved varen («La société de consommation», 1970). Når Baudrillard arbeider med hovedverket i 70-årene har varen i et dystopisk sinnelag tatt over økonomi, ideologi, basis og overbygning til den grad at konsumerismen var det eneste estetiske narrativet. I utdraget som verket er hentet fra vil hans ståsted bevege seg fra et dystopisk fiksjonelt konsumsamfunn utledet av hans utgivelse «Pour une critique de l'économie politique du signe» (1972), hvor alle symboler er byttet ut med varer, til en mulighet for en sannhet ved konsumerismen som en verdi i seg selv. Noe han velger å kalle en simulasjon av en virkelighet med en sannhet ved seg selv - en såkalt hyperrealitet.

Hyperrealitet

Virkeligheten selv opererer i et forhold til hyperrealiteter. Ofte representert gjennom overførbar sannhet til nye medier, som for eksempel fotografiet. Fra medium til medium blir virkeligheten en flyktig allegori på en ende eller tap. Gjennom denne fetisjeringen blir likevel virkeligheten en sannhet for sin egen del, gjennom mangel på det tapte. Tapet av representasjon skaper egne selvødeleggende ritualer gjennom tapet av det objektive, og en ny sannhet oppstår: det hypervirkelige.

Virkeligheten hadde allerede adressert dette problemet gjennom retorikk om det virkelige: den gang språket var uskyldig og ikke ladet med symboler. Det uvirkelige forble frakoblet det virkelige, i kunst og symbolverden. Innen surrealismen var sannheten ivaretatt i anseende medium, og kunne kobles til virkeligheten i et ambulerende forhold. Når det imaginære så blir brutt ned, oppstår dermed en ny sannhet om det uvirkelige virkelige, en såkalt hypervirkelighet. Hypervirkeligheten er derimot et langt mer avansert nivå, da den utsletter grensene mellom det det sanne og usanne. Uvirkelighet er dermed ikke lengre forankret i fantasi eller drømme, men er en hallusinasjon som foregår i og om virkeligheten selv.

Blikkets politi

Temaene innen representasjon som popkunsten har adressert, ble ifølge Baudrillard forsøkt løftet før dette i den franske nyromanen. Der målet var å fange det virkelige i et vakuum. I en ramme innafor utgivelsen og språkets eget univers av ren subjektivitet. Strippet for subjekt og psykologi. Denne rene subjektiviteten var i så måte det reneste blikk, en objektivitet frakoblet objektet. Det var et forsøk i usynliggjøring av det underbevisste.

I denne usynliggjøringen, denne blindheten, forsvinner semantikk og syntaks. Det er en ny organisering av fragmenter, ikke som metaforer eller metonymi, men en immanens av blikkets politi (red: i betydning av praktisert politikk). Hvor virkeligheten gamle sannferdigheter, perspektiver og romlige og psykologiske betydninger lenket til persepsjon av det objektive objektet gir rom for en objektets optikk; som om blikket i seg selv blir væren for objektets sannferdighet.

Reproduksjonens rolle til realitet

En mulig definisjon for virkeligheten ifølge Baudrillard er: det som det er mulig å gi en tilsvarende representasjon av. Denne definisjonen er kontemporær med [natur]vitenskapen. Sannheten er kun det som kan reproduseres. På denne noten blir ikke kun det som kan påvises ved gjenskapelse det sanne, men også det som allerede var gjenskapt samlet; en hyperrealitet. Hyperrealiteten vandrer mellom det som allerede var, og det som blir tilføyd virkeligheten. Den er over representasjonen fordi det kun opererer som en simulering. Som den eluderende effekten av at drømmeren anerkjenner en drøm, men kun for den som drømmer, er hyperrealitet noe som foreviger den kodede virkelighetsoppfattelsen uten å gjøre en faktisk forskjell på virkeligheten.

Kunsten og handelens symboler

Matias Faldbakken er kjent for hans provokative angrep på kunsten gjennom negasjon. Samtidig insisterer han på å anerkjenne kunstinstitusjonen. Skulpturen består av garderobeskap som er stroppet sammen med flere fargerike lastestropper. Verket identifiseres som kunst og ikke et merkantilprodukt på grunnlag av dets plassering institusjonelt. Verket er fra 2011 og har ingen tittel. Fotokreditt: Museum Boijmans Van Beuningen, 2013.

Faktisk må hyperrealitet ifølge Baudrillard forstås omvendt; i dag er realiteten selv hyperrealistisk. Innen surrealismen kunne det banale bli surrealistisk, men kun ved privilegerte øyeblikk, hvor kunst og historie tillot det. Nå er derimot alt av hverdagens politiske, sosiale, historiske, økonomiske realiteter inkorporert i en simulerende versjon av det hypervirkelige. Vi lever allerede ut den estetiske hallusinasjonen av realiteten. Situasjonen med rot i ordtaket at «virkelighet er mer utrolig enn fiksjon», som tilhører den surrealistiske estetiseringen av livet, har vi passert. Det er ikke lengre en fiksjon som livet kan konfrontere, eller heve seg ut av. Realitet har blitt en lek av realiteten.

Det fantes en gang spesifikke objekter som var allegoriske. Slik som speil, bilder, billedkunst (og kunstkonsepter). Disse var også simuleringer [simulacra], men de var innlysende og manifisterbare. De hadde deres egen karakteristikk. Hvor behaget gikk ut på å gjenkjenne det naturlige, også i det som var kunstig. I dag er det sanne og det innbilte forvirret satt sammen i den samme totalitet, og lar seg manifestere i form av estetisering av alt, overalt. Det involverer en form for underbevisst oppfattelse, en form for sjette sans for det falske, det tilgjorte, staffasje og overeksponering av virkeligheten i form av belysning av slike støpeformer. Dette mulighetsrommet er ikke lengre et produktivt rom, men en form for konstant tilstand av avkoding. Det er en estetisk realitet, men ikke med dyder som kunstens intendering og ambivalens, men med en opphøyelse til en ny egenskap. En eim av ikke-intendert parodi klistrer seg til alt.

Dette har kunsten lenge adressert i relasjon til hverdagen. Kunsten omfavnet transformasjon av symbolet til en egen symbolverden kunsten opererte innen. I lys av det Levi-Strauss kalte en akademisering av signalavsender og mottaker. Dermed fant kunsten sin form av reproduksjon, hvor dobling ved reproduksjonen ble ansett som en del av kunstens prinsipper og dermed ble estetisert. Det samme kan sies om merkantilisering, hvor det har nådd et punkt der alt innhold og endelighet er forlatt og det eneste som gjenstår er nonfigurativ abstraksjon. Handelen søker å finne sin egen rene form av seg selv, som kunsten, med en teleologisk verdi.

Kunst og merkantilisering

Kunst og handel kan dermed utveksle symboler; kunsten for å bli en maskin for reproduksjon (Matias Faldbakken, Andy Warhol), uten å slutte å være kunst ettersom maskineriet kun er et symbol – og handelen, som mister sin kobling til sitt sosiale formål behøver dermed å forsvare og verifisere sin rolle knyttet til manifestasjon av "400-meter høye forretningsblokker og bruttonasjonalprodukt". I dette sammensuriet av koblede symboler, skyggeløse, umulige å ta opp i samfunn og selvet (sublimeres), immanent i deres repetisjon – kan ingen si hvilken realitet det som simuleres tilhører. Disse symbolene undertrykker ingenting. Den digitale universaliteten sluker verdener av metaforer og metonymi, og prinsippene ved simuleringen triumferer dermed over både realitetens prinsipper og behagets prinsipper. Noe som leder til en sublimering av handel i kunsten, og kunsten som handel. Symbolene det navigeres med og om hverandre blir ett og samme, og betrakteren som lever i denne simuleringen blir stående som en avkoblet dekoder, på konstant jakt etter det falske uten referanse til å kunne gjenkjenne det.