Matisse, H. "Notes of a Painter" 2

I denne artikkelen fra 1908, forsøker Henri Matisse å redegjøre for sitt eget kunstsyn. I 1908 har han akkurat tilbakelagt sin fauvistiske periode, og teksten kan sees som et fremtidsvisjon av kunsten som var sterkt preget av hans fascinasjon for Cézanne. Denne påvirkningen kan man også se i Matisse sine verk som ble stilt ut ved Salon d´Automne samme år. Matisse må selv ha tenkt at hans tidligere kunstpraksis brøt med artikkelens kunstsyn, og det er derfor viktig å vektlegge at hans tanker er sterkt knyttet til den tiden da artikkelen ble forfattet.

Kunstnerens observasjon og og erfaring: fra impresjon til ekspresjon

Artikkelen er en redegjørelse for Henri Matisse sin egen metode for å skape ekspresjonistisk kunst. Det er tydelig at dette ikke er et manifest over en ny kunstretning, men heller en personlig holdning til kunstens mål og midler. Artikkelen er også en kritikk av det han kaller for det impresjonistiske maleriets uærlighet og mangel på formal substans. Slik sett representerer ikke artikkelen noe banebrytende innenfor fransk kunst, men baserer seg på en kombinasjon av Cézannes kunstsyn og Henri Matisse egne refleksjoner over det moderne maleriets utfordringer.

Selv om Matisse mener at kunstneren må basere seg på synsopplevelsen, kan man ikke lenger kan nøye seg med impresjonismens flyktige opplevelse av et bestemt øyeblikk, men heller søke etter en mer varig tolkning av virkeligheten. Ved å gjengi en type fortetning av øyeblikket, unngikk man den impresjonistiske lettheten i maleriet, og kunne jobbe tydeligere frem motivets karakteristiske linjer og former. Dette krevde en helt ny metodikk for kunstneren, hvor konsepsjonen av motivet spiller en svært viktig rolle. Ved å se for seg det ferdige kunstverket, ville dette gjennomsyre arbeidet, og være med å gi maleriet en klarhet og orden når det var ferdig. Med andre ord er det ikke lenger øyeblikket som skal fanges, men kunstnerens egen opplevelse og forestilling.

I følge Matisse krevde dette at maleriets formale elementer ble bearbeidet slik at disse ikke ødela for hverandre, men snarere ble det bærende elementet i motivet. For å gi maleriet en opplevelse av balanse og ro, kreves det en reduksjon av virkeligheten. Matisse reflekterer her også over sin tidligere kunstpraksis og hvordan denne søken etter balanse i motivet, krever at han nå vender seg tilbake og bearbeider maleriene i flere omganger, noe som den impresjonistiske stilen ikke tillater. En slik reduksjon av motivet faller ikke helt på plass i Matisse sin egen kunst, som på ingen måte er naiv i sin stil, men heller en mer intellektuell dekorativ stil. Denne naive stilen han referer til er mer å kjenne igjen hos Cèzanne, som virker å ha vært en stor inspirasjon hos Matisse.

I artikkelen kritiserer Matisse de første impresjonistene for å forsøke å fange et flyktig og uekte øyeblikk. noe som ikke er forenelig om man dyrker det formale og maleriske i kunsten. Han foretrukne metode for dette var observasjon, bruk av minner og fantasi. Resultatet blir et maleri som han selv refererer til som ekspressivt. Men her møter vi altså på et paradoks i Matisse sin metode: maleren må anerkjenne at maleriet kun er et kunstnerisk produkt/ objekt og ikke ikke en gjengivelse av virkeligheten. Allikevel skal kunstneren føle at han etterligner virkeligheten gjennom den kunstneriske prosessen. Matisse poengterer at det er gjennom kunstnerens egen tolkning av virkeligheten at den skal gjengis, men at kunstneren skal ha et ydmykt forhold til verden rundt seg, og ikke gjengi den i fri utfoldelse av form og farge.

Reduksjon av motivet: farge før form

I artikkelen tar Matisse tydelig avstand fra den impresjonistiske fargepaletten. Hans egen praksis er mer forankret i observasjon, følelser og en intuitiv fargebruk. Fargens formål å skape uttrykket og kan derfor ikke planlegges, men bør heller være et produkt av kunstnerens instinkt. Fargens funksjon er dermed ikke lenger et middel for å gjengi naturen og verden omkring ham, men heller opplevelsen av denne. Matisse setter her sin egen fargemetode opp mot Delacroix sin vitenskapelige fargeteori med primær og komplementær farger. Han stiller seg faktisk kritisk til denne tilnærmingen, da den ikke er omfattende nok til å inkludere den sanselige opplevelsen. Hans egen metode baserer seg kun på sansingen og fargens effekt, til det ytterpunkt at det faktisk styrer ham i endre figurenes form og bildets komposisjon hvis det er nødvendig for å være tro mot fargen.

Kunstneren som et produkt av sin tid: den norske Matisse-effekten

Matisse-elevene kan ha bidratt til et tilbakeslag for realismen som forsøkte å avløse ny-impresjonismen i norsk kunsthistorie. Bildene deres ble sett på som en intellektuell omskriving av opplevelser, som ble oversatt til lerretets todimensjonale flate. Riktignok var fargebruken deres intens, men dette hadde man allerede sett hos Edvard Munch, dog ikke i like sensuell og ekspressiv bruk. Allikevel løftes ofte Matisse frem som redningen for norsk malerkunst i norsk kunsthistorie, og som den eneste utveien fra en ny-impresjonistisk blindvei. Nils Messel diskuterer i sin artikkel Fra Munchs hage til Matisse´ atelier (1989) problemet med at diskursen omkring dette kun dreide seg om de formale ulikhetene mellom ny-impresjonistene og Matisse-elevene. Han mener det som skiller disse to gruppene heller dreier seg om deres forhold til virkeligheten, og hvordan denne formidles i kunsten. Hvordan virkeligheten skal gjengis, vektlegges tydelig i Notes of a painter, men man kan stille seg kritisk til om dette var banebrytende for de norske Matisse-elevene, eller om dette allerede har blitt formulert gjennom Edvard Munchs berømte sitat; "Jeg maler ikke hva jeg ser, men det jeg så."

På tross av motivets geometriske struktur av vertikale og horisontale linjer, er det fargens eksplosive kraft som treffer betrakteren. Mye her kan minne om Cezannes måte å fremstille et stilleben, men rendyrkelsen av fargen er noe vi best kjenner fra Matisse motiv.

Selv om Matisses sin læremåte og pedagogikk ved Academie Matisse skal sies å ha oppmuntret elevene til å utvikle sin egen stil, fikk de norske Matisse elevene også kritikk for å etterligne sin lærer. Av hans norske elever i perioden akademiet virket, skal Jean Heiberg ha vært den eneste som skal ha blitt bedt om å forlate akademiet, trolig som den første eleven som var ferdig utlært.

Ludvig Karsten var en av de som man kan si beholdt sin personlige stil etter undervisningen under Matisse i 1910. Så tidlig som i 1908/09 kan man se at Karsten nærmer seg et personlig uttrykk, men perioden hos Academie Matisse kan heller si å ha inspirert Karsten til å rendyrke fargebruken ytterligere. I Notes of a painter vektlegger Matisse fargebruken som et viktig element i målet for oppnå et ekspressivt maleri. Den franske ekspresjonismen fikk startskudd gjennom fauvismen på Salon d´Automne i 1908, og det er akkurat denne sanselige ekspresjonismen som kommer frem i Karstens kunst på denne tiden. I så måte skiller han seg ut fra de andre Matisse-elevene som heller søkte et mer harmonisk uttrykk gjennom plasseringen av motivet på lerretet, med en rendyrkelse av flaten. Karsten signatur og ettermæle som koloristisk ekspresjonist er ofte koblet til hans relasjon til Edvard Munch, men kan altså sees i lys av hans påvirkning fra Académie Matisse og hans opphold i Paris.

Karstens interiører etter 1910 bærer en sterk og rendyrket fargepalett som er lik mange av Matisses verk

Matisse artikkel gir ingen fasit på hvordan kunstverkene skal se ut, men er heller en personlig tankerekke som forsvarer hvordan han selv ønsker å jobbe. I hans pedagogikk og tilbakemeldingene til sine elever, er det tydelig at det individuelle skal komme tydelig frem. På den måten vil hans norske elever ha fått muligheten til å jobbe frem et personlig uttrykk, som vil fortone seg på mange ulike måter. Dette kan bety at Matisse har muligens fått unødvendig stor plass i den norske kunsthistorien. Werenskiold mener den nye ekspressive kunsten kan like mye ha oppstått i Tyskland med Die Bruke i Dresden i 1905. Det interessante er at kunsthistorien ønsker å presentere ekspresjonismen som et nasjonalistisk fenomen, fremfor et kulturelt fenomen.

Heibergs akter har mange likheter til lærerens arbeider, men det er også tydelige forskjeller. Heiberg var muligens sterkere påvirket av Matisse sin metode og tilnærming til motivet.

Litteratur

Berg, Knut. Nils Messel og Marit Lange: Maleriet 1870-1914 i Norsk Kunsthistorie bind 5. Gyldendal, Oslo 1981

Matisse, Henri: Notes of a painter i Art in Theory 1900-2000, red.Harrison og Wood. Blackwell, UK, 2003

Messel, Nils: Fra Munchs hage til Matisse´atelier i Kunst og Kultur 1989 Volum 7. Universitetsforlaget/Nasjonalgalleriet, Oslo 1989

Werenskiold, Marit: De norske Matisse elevene; læretid og gjennombrudd 1908-1914. Gyldendahl, Oslo 1972