Forskjell mellom versjoner av «Existentialism»
(→Josh Kline) |
(→Terje Brofos/ Hariton Pushwagner) |
||
| Linje 17: | Linje 17: | ||
==== Terje Brofos/ Hariton Pushwagner ==== | ==== Terje Brofos/ Hariton Pushwagner ==== | ||
| − | Pushwagner har en enormt fargefull fortid, med store deler brukt like i utkanten av storsamfunnet. Han gjorde en rekke kraftfulle verk, noen var i skapelse over flere år; andre laget i psykose. Det som går gjennom hans kunstnerskap er en satirisk avbildning av en virkelighet som virker skremmende lik vår, nesten som vi alle har delt samme mareritt. Vi behøver ikke enorme forhåndskunnskaper for å få noe ut av Pushwagners kunst, man trenger kun kjenne kapitalismen for å få intellektuelt utbytte av hans verk i vår egen kontekst. Men det betyr ikke at kunsten til Pushwagener ikke er intellektuell, gjennomtenkt og mesterfullt planlagt. | + | Pushwagner (født 1940, Oslo) har en enormt fargefull fortid, med store deler brukt like i utkanten av storsamfunnet. Han gjorde en rekke kraftfulle verk, noen var i skapelse over flere år; andre laget i psykose. Det som går gjennom hans kunstnerskap er en satirisk avbildning av en virkelighet som virker skremmende lik vår, nesten som vi alle har delt samme mareritt. Vi behøver ikke enorme forhåndskunnskaper for å få noe ut av Pushwagners kunst, man trenger kun kjenne kapitalismen for å få intellektuelt utbytte av hans verk i vår egen kontekst. Men det betyr ikke at kunsten til Pushwagener ikke er intellektuell, gjennomtenkt og mesterfullt planlagt. |
Med hans historie både når det gjelder hallusinogener, som en belest og vel utdannet kunstner er det ikke vanskelig å forestille seg at han hans verk er forestillinger av parallelle virkeligheter eller paranoide forestillinger. Vi kjenner oss igjen i denne verdenen, ofte med stort ubehag, og Pushwagner drar oss inn i denne verdenen sin, om man vil eller ei. På overflaten er mange av verkene hans skjønne, med poppete klare, sterke farger som nærmest skriker etter oppmerksomhet, oftest forent med hva jeg nesten bare kan gjette er amfetamininduserte repetitive virkemidler.<ref>Fjellanger, "Han solgte bilder for millioner. Men i mange år bodde Pushwagner på gata"</ref> Men man ser fort baksiden av medaljen; nesten som ideologier ellers som virker så fine på papiret. | Med hans historie både når det gjelder hallusinogener, som en belest og vel utdannet kunstner er det ikke vanskelig å forestille seg at han hans verk er forestillinger av parallelle virkeligheter eller paranoide forestillinger. Vi kjenner oss igjen i denne verdenen, ofte med stort ubehag, og Pushwagner drar oss inn i denne verdenen sin, om man vil eller ei. På overflaten er mange av verkene hans skjønne, med poppete klare, sterke farger som nærmest skriker etter oppmerksomhet, oftest forent med hva jeg nesten bare kan gjette er amfetamininduserte repetitive virkemidler.<ref>Fjellanger, "Han solgte bilder for millioner. Men i mange år bodde Pushwagner på gata"</ref> Men man ser fort baksiden av medaljen; nesten som ideologier ellers som virker så fine på papiret. | ||
Revisjonen fra 6. okt. 2020 kl. 21:43
Eksistensialisme i kunsten følger på mange måter opp arbeidet både eksistensfilosofien Jean-Paul Sartres og Martin Heidegger formulerte i det 19. århundret. I Kunsten knyttes begrepet eksistensialisme til avbildninger og motiver som viser en eksistensiell angst, satire av samtiden; mennesket i situasjon. Internasjonalt så er kunstneren Alberto Giacometti en av eksistensialismens store fedre innen kunsten.[1] med Francis Bacon som en nær etterfølger (art since 1900 -486).[2] I norsk sammenheng trekkes spesielt Edvard Munch frem som en av de store, som på mange måter fanget en eksistensiell angst og fremmedgjøring som er like aktuell i dag som i det 19. århundret. Eksistensialisme fikk en gjenopplivning i etterkrigstiden og en ny aktuell betydning under den kalde krigen
Innhold
Eksistensfilosofien
Sartres filosofi har et mer metafysisk fokus enn det som kommer frem hos Heidegger. Felles for eksistensialistene er det autonome, «blanke» mennesket; menneskelig frihet øverst. Filosofien går ut på at vi som mennesker ikke er skapt med en forhåndsbestemmelse for hvordan vårt liv skal utvikles. I en slik sekularisering av verdenssynet må man også vedkjenner at dette i seg selv kan skape stor uro og angst; kanskje spesielt fra det 19. århundre til samtiden vår. Det er ikke lenge siden det var sterk tradisjon for at om din far var skomaker, var det også logisk nok din skjebne, med mindre man gjorde et valg om å bryte ut av tradisjonen. Med automatiseringen og kapitalismens inntog virker mulighetene uendelige, og med endeløse muligheter finner man også handlingslammelse.
Vi er født fri, og alle våre valg og handlinger definerer hvem man er. Utfordringen eksistensialistene vedkjenner er at man aldri kan vite resultatene a priori, og aldri på forhånd kan vi vite hva som er det «rette» alternativet. Mange velger i stedet å la seg flyte dit samfunnet rundt seg ønsker at de skal i livet, i et forsøk i å unnslippe disse valgene, og dermed også angsten. Resultatet av dette kan være at vi tviholder på konvensjoner og tradisjonelle verdier.
Sartre selv anså den tyske Wolfgang Schulze som eksistensialismens fremste kunstner.[3]
Essens vs. Eksistens
Vi må først eksistere, før vi kan ha en essens. Mennesket er før vi er religiøse, narkomane, hedonister eller studenter. Våre verdier kommer ikke fallende fra intet, våre verdier stiger frem fra handlinger.
For at et objekt skal bringes inn i verden er det fundamentalt for enhver skaper at dette objektet skal tjene en definitiv mening- man gir objektet en funksjon; dette gir objektet en essens, ett fundamentalt særegent konsept som på forhånd har fått sitt konsept formulert av skaperen før det ble brakt inn i verdenen; konseptet må alltid formuleres før objektet kan bringes inn i vår verden. Men hva med oss?
Eksistensialisme i kunsten
Terje Brofos/ Hariton Pushwagner
Pushwagner (født 1940, Oslo) har en enormt fargefull fortid, med store deler brukt like i utkanten av storsamfunnet. Han gjorde en rekke kraftfulle verk, noen var i skapelse over flere år; andre laget i psykose. Det som går gjennom hans kunstnerskap er en satirisk avbildning av en virkelighet som virker skremmende lik vår, nesten som vi alle har delt samme mareritt. Vi behøver ikke enorme forhåndskunnskaper for å få noe ut av Pushwagners kunst, man trenger kun kjenne kapitalismen for å få intellektuelt utbytte av hans verk i vår egen kontekst. Men det betyr ikke at kunsten til Pushwagener ikke er intellektuell, gjennomtenkt og mesterfullt planlagt.
Med hans historie både når det gjelder hallusinogener, som en belest og vel utdannet kunstner er det ikke vanskelig å forestille seg at han hans verk er forestillinger av parallelle virkeligheter eller paranoide forestillinger. Vi kjenner oss igjen i denne verdenen, ofte med stort ubehag, og Pushwagner drar oss inn i denne verdenen sin, om man vil eller ei. På overflaten er mange av verkene hans skjønne, med poppete klare, sterke farger som nærmest skriker etter oppmerksomhet, oftest forent med hva jeg nesten bare kan gjette er amfetamininduserte repetitive virkemidler.[4] Men man ser fort baksiden av medaljen; nesten som ideologier ellers som virker så fine på papiret.
%22.png)
Pushwagner var blant våre fremste samtidskritikere, til tross for at hans billedverden ikke nødvendigvis tilhørte vår. I verket På plass III (En dag i familien Manns liv) ser vi rekke og rad med arbeidere, som sitter pliktoppfyllende ved sin arbeidsstasjon. Alle individuelle trekk er visket vekk, om det noensinne var noen. Ingen av arbeiderne virker ulykkelige, eller bærer preg av misnøye, ei virker de bevisste over sitt fangenskap. De bærer alle et preg av likegyldighet, alt av menneskelig uttrykk er borte og en følelse av apati eller bedøvelse skinner gjennom. Vi får se arbeiderne fra to vinkler, bakfra og forfra; og jeg kan nesten få følelsen av det som minner om en stor hvit rektangulær skjerm kan være et enveisspeil.
Munch lagde skrik i kapitalismens spede begynnelse, fremmedgjøringen hadde for alvor begynt, og maskinene hadde for lengst begynt å erstatte vår arbeidskraft. Hva var det kvinnen i skrik egentlig ble fylt av terror av? Var det virkelig datidens fremmedgjøring i en stadig voksende by, eller kunne hun skimte at denne utviklingen ikke ville stanse før arbeiderklassen er totalt verdiløs, og arbeiderne kan byttes ut like enkelt som ett tannhjul i en maskin. I dagens Norge har vi langt mer rettigheter enn de fleste når det kommer til arbeidsvilkår - men i dagens system har toppene funnet ut hvordan man utnytter dette med tidsbegrensede kontrakter, bemanningsbyråer etc. Om man er en av de heldige er man sikret, men i dag er arbeiderklassen igjen blitt offer for utnyttelse.
Er vi fri? Har vi en mening? Push løfter disse spørsmålene med en kanskje ironisk undertone, og med et typisk poppete fargevalg. Det hele er vakkert og slående på overflaten, ofte symmetrisk og behagelig, men om man reflekterer over motivet bleker fargene og det hele blir nokså mørkt. Fargene skriker og roper etter oppmerksomhet; se meg, se meg! Litt som en syrene som lokker deg ned i havets avgrunn, sluker deg og fanger deg i en eksistensiell angst der man ikke kommer unna å kontemplere dagens industrielle samfunn
Josh Kline
Josh Kline (født 1979, Philadelphia, USA) har siden finanskrisen i 2008 dedikert sitt kunstnerskap til menneskets skjøre forhold til den kapitalistiske økonomien.
Litteratur
Harrison, Charles, and Paul Wood. 2003. Art in theory, 1900-2000: an anthology of changing ideas. Malden, MA: Blackwell Pub
