Forskjell mellom versjoner av «Matisse, H. "Notes of a Painter" 2»

Revisjonen fra 12. apr. 2021 kl. 11:34

I denne artikkelen fra 1908, forsøker Henri Matisse å redegjøre for sitt eget kunstsyn. I 1908 har han akkurat tilbakelagt sin fauvistiske periode, og teksten kan sees som et fremtidsvisjon av kunsten som var sterkt preget av hans fascinasjon for Cézanne. Denne påvirkningen kan man også se i Matisse sine verk som ble stilt ut ved Salon d´Automne samme år. Matisse må selv ha tenkt at hans tidligere kunstpraksis brøt med artikkelens kunstsyn, og det er derfor viktig å vektlegge at hans tanker er sterkt knyttet til den tiden da artikkelen ble forfattet.

Kunstnerens observasjon og og erfaring: fra impresjon til ekspresjon

Artikkelen er mer en redegjørelse for hans egen metode for å skape ekspresjonistisk kunst. Men det er tydelig at dette ikke er et manifest over en ny kunstretning, men heller en personlig holdning til kunstens mål og midler. Den er også en kritikk av det impresjonistiske maleriets uærlighet og mangel på formal substans. slik sett, representerer ikke artikkelen noe banebrytende innenfor fransk kunst, men baserer seg på en kombinasjon av Cézannes kunstsyn og og Henri Matisse egne refleksjoner over det moderne maleriets utfordringer.^[1]

Selv om Matisse mener at kunstneren må lene seg på synsopplevelsen, kan man ikke lenger kan nøye seg med impresjonismens flyktige opplevelse av ett bestemt øyeblikk, men heller søke etter en mer varig tolkning av virkeligheten. Ved å gjengi en type fortetning av øyeblikket, unngikk man den impresjonistiske lettheten i maleriet, og kunne jobbe tydeligere frem motivets karakteristiske linjer og betydning. Dette krevde en helt ny metodikk for kunstneren, hvor konsepsjonen av motivet spiller en svært viktig rolle. Ved å se for seg det ferdige kunstverket, ville dette gjennomsyre arbeidet og være med å gi maleriet en klarhet og orden når det var ferdig. Med andre ord er det ikke lenger øyeblikket som skal fanges, men kunstnerens egen opplevelse og forestilling.^[2]

I følge Matisse krevde dette at maleriets formale karakter måtte bearbeides, slik at disse ikke ødela for hverandre, men snarere ble det bærende elementet i motivet. For å gi maleriet en opplevelse av balanse og ro, kreves det en reduksjon av virkeligheten. Matisse reflekterer her også over sin tidligere kunstpraksis og hvordan denne søken etter balanse i motivet, krever at han nå vender seg tilbake og bearbeider maleriene i flere omganger, noe som i den impresjonistiske stilen ikke kunne tillate seg.^[3]

I artikkelen kritiserer Matisse derfor første impresjonistene for å forsøke å fange et flyktig og uekte øyeblikk, noe som derimot lar seg gjøre gjennom å dyrke det formale og rent maleriske i kunsten. Han foretrukne metode for dette var observasjon, bruk av minner og fantasi. Resultatet blir et maleri er blir det han selv referere til som ekspressivt. Men her møter vi altså på et paradoks i Matisse sin metode: maleren må anerkjenne at maleriet kun er et kunstnerisk produkt/ objekt og ikke ikke en gjengivelse av virkeligheten. Allikevel skal kunstneren føle at han etterligner virkeligheten gjennom den kunstneriske prosessen. Matisse poengterer at det gjennom kunstnerens egen tolkning av virkeligheten, at den skal gjengis. Antageligvis forsøker Matisse gjennom dette å å forklare at kunstneren skal ha et ydmykt forhold til verden rundt seg, og ikke gjengi den i fri utfoldelse av form og farge.^[4]

Reduksjon av motivet: farge før form

I artikkelen tar Matisse tydelig avstand fra den impresjonistiske fargepaletten. Hans egen praksis er mer forankret i observasjon, følelser og en intuitiv fargebruk. Fargens formål å skape uttrykket og kan derfor ikke planlegges, men bør heller være et produkt av kunstnerens instinkt. Fargens funksjon er dermed ikke lenger et middel for å gjengi naturen og verden omkring ham, men heller opplevelsen av denne.^[5] Matisse setter her sin egen fargemetode opp mot Delacroix sin vitenskapelige fargeteori med primær og komplementær farger. han stiller seg faktisk kritisk til denne tilnærmingen, da den ikke er omfattende nok til å inkludere den sanselige opplevelsen. Hans egen metode baserer seg kun på sansingen og fargens effekt, til det ytterpunkt at det faktisk styrer ham i endre figurenes form og bildets komposisjon hvis det er nødvendig for å være tro mot fargen.^[6]

Kunstneren som et produkt av sin tid: den norske Matisse effekten

På tross av motivets geometriske struktur av vertikale og horisontale linjer, er det fargens eksplosive kraft som treffer betrakteren. Mye her kan minne om Cezannes måte å fremstille et stilleben, men rendyrkelsen av fargen er noe vi best kjenner fra Matisse motiv.

Selv om Matisses sin læremåte og pedagogikk ved Academie Matisse skal sies å ha oppmuntret elevene til å utvikle sin egen stil, fikk de norske Matisse elevene også kritikk for å etterligne sin lærer. Av hans norske elever i perioden akademiet virket, skal Jean Heiberg ha vært den eneste som skal ha blitt bedt om å forlate akademiet, trolig som den første eleven som var ferdig utlært.^[7]

Ludvig Karsten var en av de som man kan si beholdt sin personlige stil etter undervisningen under Matisse i 1910. Så tidlig som i 1908/09 kan man se at Karsten nærmer seg et personlig uttrykk, men perioden hos Academie Matisse kan heller si å ha inspirert Karsten til å rendyrke fargebruken ytterligere. I Notes of a painter vektlegger Matisse fargebruken som et viktig element i målet for oppnå et ekspressivt maleri,. Den franske ekspresjonismen fikk startskudd gjennom fauvismen på Salon d´Automne i 1908, og det er akkurat denne sanselige ekspresjonismen som kommer frem i Karstens kunst på denne tiden.^[8] I så måte skiller han seg ut fra de andre Matisse eleven, som heller søkte et mer harmonisk uttrykk gjennom plasseringen av motivet på lerretet, med en rendyrkelse av flaten. Karsten signatur og ettermæle som koloristisk ekspresjonist^[9] er ofte koblet til hans relasjon til

Edvard Munch, men kan altså sees i lys av hans påvirkning fra Académie Matisse og hans opphold i Paris.

Karstens interiører etter 1910 bærer en sterk og rendyrket fargepalett som er lik mange av Matisses verk

Heibergs akter har mange likheter til lærerens arbeider, men det er også tydelige forskjeller. Heiberg var muligens sterkere påvirket av Matisse sin metode og tilnærming til motivet.

Litteratur

Berg, Knut. Nils Messel og Marit Lange

Maleriet 1870-1914, Norsk Kunsthistorie bind 5. Gyldendal, Oslo 1981

Matisse, Henri

Notes of a painter, Art in Theory 1900-2000, red.Harrison og Wood, Blackwell, UK, 2003

Werenskiold, Marit

De norske Matisse elevene; læretid og gjennombrudd 1908-1914, Gyldendahl, Oslo 1972

Her skal det være fullstendig oppføring med forfatter, boktittel, forlag og utgivelsesår (chicagomalen).

Referanser

1. ↑ Werenskiold, De norske Matisse-elevene, s.34-37
2. ↑ Matisse, Notes of a painter, s. 71-72
3. ↑ Matisse, Notes of a painter, s.70-71
4. ↑ Werenskiold, De norske Matisse-elevene, s.35
5. ↑ Matisse, Notes of a painter, s.73
6. ↑ Matisse, Notes of a painter, s.72-73
7. ↑ Werenskiold, De norske Matisse-elevene, s.81-82
8. ↑ Lange. Messel, Maleriet 1870-1914, s.272-281
9. ↑ Lange. Messel, Maleriet 1870-1914, s.271